Neste uke holder jeg foredrag på Oppvekst 2007 i Trondheim, og jeg skal holde foredrag om oppvekst i det digitale nettsamfunnet. Her er noen av momentene jeg kommer til å legge vekt på. Kanskje noen har ideer som kan hjelpe meg videre?
Dette foredraget tar opp ulike konsekvenser utviklingen fra industri- til digitalt nettsamfunn har for barn og unge. Mens industrisamfunnets barn var flinke til å sitte stille på skolen, og som oftest var stille til de ble spurt om noe, lever dagens barn og unge i en helt annen verden. En av konsekvensene er at det kan være vanskelig å sitte stille på skolen, særlig for guttene, blant annet fordi læreprosessene i liten grad ser ut til å være tilpasset deres lærestil og de egenskapene deltakelsen i det digitale nettsamfunnet gir dem .
Fra jordbrukssamfunnet lærte vi at kunnskap var noe en fikk med erfaring og alder, og at de eldste dermed var de mest kunnskapsrike. Også skolene bygde på denne erkjennelsen. Kunnskap var sementert i lærebøker, og lærernes oppgave ble å kaste lys over den enorme mengden som fantes, noe som var viktig for å gjøre barna til ”gagns mennesker”, som det stod i noen av planene for skolen. I dag trenger jeg ikke engang å huske dette, fordi et søk på Google gir meg følgende rett på skjermen:
Uttrykket «gagns menneske» betyr nyttig (samfunns)menneske. Når skolen skulle gjøre elevene til gagns mennesker, skulle altså skolen hjelpe til med å gjøre de til nyttige mennesker.
Og slik lever dagens digitalt innfødte, som Marc Prensky har kalt dem. Hvis vi betrakter teknologi som ”noe som ble lagd etter at vi ble født”, er det mye som framstår med den største naturlighet for dagens unge. De er født med både datamaskiner, internett og mobiltelefonen innen rekkevidde. Dette har gitt dem egenskaper som også er kvalitativt forskjellige fra de industrisamfunnets barn erhvervet seg. Bokkulturen, manifestert gjennom bokbad og andre merkverdigheter, er basert på passivitet og tolkning. Der bøkene alltid har samme innhold, samme prosess for å tilegne seg innholdet (fra øverst til venstre på første side til ….) er dataspillene og interaktiviteten på internett det stikk motsatte. Innholdet er dynamisk, og ofte må du selv konfigurere spillet før du kan bruke det. Du må gi spillerene dine både karakter og egenskaper, og i noen spill får de dette bare ved å spille mot andre på samme nivå. En slik spillerfaring gjør at barnas forhold til bøker for svært manges del blir noe platonsk. Svært mange av dem leser ikke andre bøker enn dem de må lese på skolen, men spør dem om de har sett filmen?
Mens bare et fåtall av de digitale innvandrerne i det hele tatt har spilt et nettbasert rollespill, er dette hverdagen for mange innfødte. De spiller, chatter, lager tekst på bloggene sine, bilder på Flickr, videoene på YouTube og over 80 % av de mellom 15 og 29 år er på Facebook. Der de digitale innvandrerne konsumerte tjenester fra ekspertene, den gang det het TV, er det i dag de innfødte som i stadig større grad lager innholdet selv. Dette gir dem også en helt annen mediekompetanse enn det vi andre er velsignet med.
Siden de fleste mennesker har et helt annet forhold til teknologi enn de digitalt innfødte, er det ikke rart at mange av industrialistene har problemer både med å følge med på hva som skjer, og ikke minst å skjønne nytten av det. Hva er nytten av å henge på chatten? Amerikanske undersøkelser viser at et flertall av elevene på skolen bruker teknologien også til å diskutere skolearbeid. Det som kanskje begynner med et behov for å finne juksekoder til et nettspill, fortsetter med lekser og kunnskapsutvikling. Og når motivasjonen for å finne ut noe er som størst, er det lite som stopper kreativitet i bruk av teknologi og nettverk.
Hvor mange mennesker kjente vi som vokste opp i industrisamfunnet? 40, 50 eller 60? Uansett, er det bare en liten del av dagens ungdoms nettverk, et nettverk som ikke bare er til pynt, men som også brukes aktivt. Så mens skolen fremdeles strever med å få lærerne til å skjønne hvordan pc og nettverk kan skape helt andre læreprosesser, har de fleste unge funnet ut av dette helt på egenhånd. De deler kunnskap via sosiale nettmedier, og de opparbeider en kompetanse for samarbeid som mange nok kan misunne dem. Eller hva skal en si om 13-åringen som har spilt World of Warcraft og nådd opp på nivå 70? Da har han måttet samarbeide med andre spillere, og de arbeidet i store laug for å løse komplekse oppgaver sammen med andre, i sanntid og med spillere i alle aldersgrupper fra hele verden. Hvilke egenskaper som ledere og prosjektmedarbeidere er det dette skaper? Og hva vet vi om denne verdenen? Det siste er forbausende lite, for det forskes nesten ikke på dataspill ut fra et organisatorisk- eller ledelsesperspektiv. Det meste av forskningen handler om spill som genre, som medieuttrykk eller som teknologi.
Mens skolens ideologi og pedagogikk fremdeles har solid fotfeste i industrisamfunnets logikk og verdisyn, har ungdom andre måter å løse ulike utfordringer på og andre måter å lære på. Har du sett en tenåring som leser bruksanvisningen til den nye mobiltelefonen?
I skolen er imidlertid mye som før, og det er bare små forskjeller mellom innholdet i mattetimene i dag og for flere ti-år siden, når det gjelder hva de faktisk skal lære. Ja noen hevder sågar at det var bedre før, og det er i alle fall ikke datamaskinenes skyld. De får fremdeles karakter for oppgulpede kunnskapselementer og evne til å reprodusere i mange fag, mens mer generelle ferdigheter og egenskaper som er helt avgjørende i det digitale nettsamfunnet ikke blir målt i det hele tatt. Dette gjelder evnen til å samarbeide ved hjelp av ulike teknologier og med ulike oppgaver for øye, og det gjelder å kunne bruke nettverk og teknologi til å skape ulike tjenester, utnytte ulike sjangre som vil kreves for å bygge komponentene i morgendagens kunnskapssamfunn.
Og i de fagene der teknologien faktisk er tatt i bruk, er det nesten deprimerende å se hvordan tilretteleggingen er fra industrigenerasjonens side. Tror du eksamensoppgavene er tilpasset nettkulturen? Og tror du det er akseptert å ”sample” tekst på samme måte som en sampler musikk og skaper et helt nytt verk? Gudmund Hernes har en gang sagt at den som siterer mange skaper forskning, mens den som siterer en bedriver plagiat. Og spørsmålet er hva vi skal kalle det de lager i dag, der de i stedet for å ”skrive 5 faktasetninger om Galdhøpiggen”, som er en hyppig benyttet øvelse også i dagens skole, får i oppdrag å velge ut tekster om Galdhøpiggen fra minst fem forskjellige kilder, klippe det hele sammen med bilder som de liker (og gjerne har tatt selv) og så legge det hele ut på nettet for diskusjon og tilbakemeldinger. Da kan de dele skolearbeidet med andre interesserte, besteforeldre, foreldre og hvem det nå måtte være, og de lærer samtidig noe om kilder, kildekritikk, om hva som er egnet til hva.
Spørsmålet er om dette i det hele tatt er mulig, når det er industrisamfunnets pedagoger som designer innholdet også i det digitale nettsamfunnets skole.
Dette ser ut til å bli et veldig spennende foredrag! Jeg synes også det er interessant å følge med på utviklingen i fremme av status og posisjonering ved hjelp av sosiale nettverk. Nå er alt så transparent: Hvor mange venner man har, HVILKE venner man har, hvilke interesser og saker man støtter kan man velge å vise f.eks på Facebook.
Makt og status har fått nye spilleregler, og nettet er nå så åpent at dette innvirker også på den «fysiske» status og posisjonering. De fleste er ikke lenger skjermet bak hemmelige nicks og billedløse profiler. Facebooks applikasjon «top friends» har nok ført til opphetede diskusjoner rundt ulik oppfatning av hverandres status som venn.
Nå har Facebook har åpnet for flere, og nyere måter for bedrifter å markedsføre seg på. Blant annet ved å tilknytte seg brukere som «fans». Det blir spennende å følge med på hvem som klarer å utnytte brukernes trang til å vise seg og posisjonere seg.
Hei. Din tilnærming i forhold til oppvekst «før og nå» er selvsagt interessant, dels fordi den blir et nødvendig korrektiv til den virkelighet våre skoleelever i dag ser og den antatte virkelighet pedagoger ser eller vil se. Vi legger vekt på pc-kompetansen i skolen, men sementerte oppfatninger om tradisjonell metodikk og gamle fagplaner, blir som underlige avvik nå. Lykke til med foredraget ! JP
Hei. En utfordring lærerne kommer til å slite med i mange år, er å tilpasse seg den nye måten å lære på. En 5-åring klarer uten problem å skru på en datamaskin, starte et dataspill og runde spillet, mens mange lærere fremdeles sliter med å bruke word.
Praktisk digital opplæring – og forståelse av kommunikasjon i sosiale medier – må bli en betydelig viktigere del av lærerutdanningen og videreutdanning.
Det kunne vært interessant å hørt litt om erfaringene fra seminaret og om det kom frem synspunkter på de spørsmålene du stiller.
Selv deltok jeg nylig på et annet arrangement med mulighet til å møte et utvalg av de pedagoger som forestår undervisning i IKT i videregående skole, og som skal ta inn over seg nye krav til kompetanse hos morgendagens arbeidstakere. Det er mange refleksjoner en gjør seg etter et slikt møte, men at mye av det som kom frem er grunn til bekymring er i alle fall ikke å ta for hardt i. Kanskje spesielt at usikkerheten om fremtidige teknologier og undervisningsformer blir møtt med at vi får gå tilbake til å undervise i IKT slik vi har gjort før … Dette er noe jeg har vanskelig for ikke å følge opp i en eller annen form, og derfor kunne det vært spennende å høre om hvilke erfaringer som ble gjort på Oppvekst 2007.
På konferansen ble det ikke tid til spørsmål og kommentarer, men jeg har fått i oppdrag å holde tilsvarende foredrag for alle rektorer og inspektører i grunnskolen i Bergen, som følge av dette, så budskapet bar vel fram. Min mening er nå at dette ikke først og fremst handler om IKT, men om læringssyn, om overgangen fra et tradisjonelt kunnskapssyn, der kunnskap betraktes som komponenter i en bok eller et hode, som skal «flyttes» inn i hodet til elevene. Alternativet er konstruktivistisk, hvilket vil si at kunnskap oppstår gjennom en prosess og at denne prosessen må konstrueres slik at den bygger på høy motivasjonk, og elevenes eget valg av hvordan de skal skape denne kunnskapen, og kanskje også mer frihet i forhold til hva de skal lære.
Det er rart, men da jeg denne uka startet kurset «Teknologi, kommunikasjon, organisasjon og ledelse» på NTNU, så viste det seg at halvparten av studentene i klassen ikke visste hva en wiki er for noe. Så det er visst behov for hjelp på flere nivåer i utdanningssystemet.