Dette var temaet for mitt foredrag under Itslearnings brukerkonferanse i Bergen 7. april 2008. Du kan se presentasjonen her
og hvis du leser videre får du et kort sammendrag.
Budskapet er enkelt: Ny kommunikasjons- og samhandlingsteknologi, spesielt slik mulighetene gis i web20, gjør det mulig å designe helt nye læreprosesser.
Mens mye av den tradisjonelle pedagogikken bygger på et leksikografisk læringssyn, det vil si at kunnskap betraktes som noe objektivt gitt som finne i bøkene, bør pc-bruken i skolen i større grad bygges på den sosialkonstruktivistiske pedagogikken. Her ses kunnskap som noe som etableres i den enkeltes hode. Den konstrueres gjennom sosial samhandling. På denne måten blir alle oppgaver som gis på formen «skriv fem faktasetninger om …» nesten meningsløse. En slik arbeidsform forutsetter at kunnskap består av små komponenter som kan flyttes, -fra lærebøker til elevenes hoder, eller fra lærerens hode til elevens hode. Det blir litt «byer i Belgia»-aktig.
En tilsvarende lekse med utgangspunkt i et konstruktivistisk perspektiv kunne bestå i å «finne fem kilder som omtaler Elverum, lage et multimediedokument med bilder, tekster, lenker, film/musikk og hva de nå måtte finne». Og det kunne gis ekstrapoeng til den som faktisk kom i kontakt med noen som bor der.
Jeg ga oppgaven til sønnen min i 7. klasse. Det tok 5 min å skrive 5 faktasetninger og 2 timer å lage multimediedokumentet. Hva lærte han mest av? Hva syntes han var mest interessant? Og i hvilken av oppgavene lærte han å laste ned og lagre filmer fra YouTube? Og hva med kildekritikken? Han fant en film om en kandidat som ville bli ordfører ved siste valg, men ble hun det virkelig? Ja det måtte han inn på kommunens sider for å finne ut av. Hva lærte han av det?
Mitt budskap er som følger: Vi må arbeide mer med å teste ut ulike konstruktivistiske læringsoppgaver, i ulike fag, på forskjellige nivåer. Og vi må skape en kultur der det er akseptabelt å dele denne kunnskapen. Det kan bare gjøres med samme teknologier som er best egnet for elevene, wiki, blogger, diskusjonsgrupper, sosiale nettverkstjenester. Og utfordringene er tydelige: da jeg på brukerkonferansen til Itslearning spurte hvem som selv brukte wiki, var svaret et par titalls mennesker, -av 400. Langt flere visste ikke hva en wiki er. Her er det en jobb å gjøre med etter- og videreutdanning, for de som var tilstede på dette arrangementet, var jo tross alt de som var spesielt interessert i teknologi og læring.
En viktig utfordring blir å lære opp lærere i bruk av Web 2.0. De må se potensialet i tjenstene, og ha en viss basisforståelse først. Ellers er jeg mye enig i det du sier, og har selv positive erfaringer med bruk av wiki i høgere utdanning.
UH-sektoren må også henge med, for stadig flere benytter spennende undervisningsformer på før de når høgere utdanning, og da kan det fort bli kjedelig og ikke god læring ut av å måtte høre på standard forelesninger 🙂
Jeg tror det å lære web20 er en forholdsvis enkel sak. Det holder nesten å se videoene, for eksempel den jeg postet om Twitter. Den store utfordringen er å skjønne hvordan du som lærer kan bruke dette til å endre selve læreprosessen. Hva skjer i klassen og med elevene når de får en helt annen type oppgave enn de er vant til å få? For eksempel: ta et konkret læremål, og be elevene lage «lærebok» til dette læremålet. Hva vil resultatet bli? Her er det mange utfordringer for kreative lærere som ikke er redde for å dumme seg ut. For alt kan ikke bli like vellykket hver gang ….
EJAhh kanskje