Fra min spalte i Kapital, april 2008.
En konferanse, et sted, i USA. På scenen sitter grunnleggeren av Facebook og skal intervjues av en ung, kvinnelig journalist. I salen sitter det en rekke mennesker som vet mye om Facebook og som har store forventninger til ”revolverintervjuet”. Så opplever de at spørsmålene som stilles er trivielle, det blir mest en koseprat om ting som ikke berører tilhørerne.
Plutselig roper en i salen at hun må begynne å stille interessante spørsmål, hun må se og komme til saken. Det er hektisk skriveaktivitet blant deltakerne, som for en stor del sitter med laptoper på fanget. De skriver blogger og de kvitrer om hva som foregår på scenen. Twitter skal komme til å spille en avgjørende rolle i den videre utviklingen av intervjuet.
Twitter ble opprinnelig ble lagd som en slags SMS for internett. Siden folk til stadighet spør hva deres venner driver med akkurat nå, hva skjer a? – tenkte noen at en slik tjeneste kunne skapes på nettet. 144 tegn der du forteller hva du gjør nå. Meldingen din sendes til Twitters server, der den distribueres til dem som følger kvittringen. Du kan altså abonnere på meldinger fra andre brukere. Guruene i nettverket har flere tusen som følger med på hva de skriver. Howard Rheingold har for eksempel nærmere 2000 followers. Dette er folk som ser hans melding og ofte gir et svar dersom han spør om noe.
Virkningen av denne tjenesten er omtrent like overraskende som inntektsstrømmen fra SMS-tjenesten. Twitter er blitt en slags ”bak-kanal” for kommunikasjon. Dette er multitaskernes domene. De snakker i en forsamling og stiller samtidig spørsmål til tilhørerne over Twitter. Eller tilhørerne snakker med hverandre mens de er i den samme sosiale settingen. De blir i stand til å kringkaste meningene sine i et stille medium, og når skillet mellom deltakernes forventing og leveransen blir for stort, trer The Smart Mob i aksjon, jfr Howard Rheingolds bok.
Og på Twitter kunne en blant annet lese:
“sarah lacey is in love with zuckerberg, me thinks”– 11 minutes
“Someone just yelled out, «BEACON SUCKS!» – yes, that’s how this is going…u should be here :)”– 18 minutes
“Holy cow, whoever this is interviewing Mark is horrible! I think she is in love with him. Hold on…she might go in for the kiss!» – 20 minutes
Og slik fortsatte det. Stadig fler knyttet seg til Twitter og sendte meldinger, og stadig fler lot sin irritasjon komme til syne i konferansesalen. Til slutt var katastrofen et faktum, og du kan lese mer om hva som skjedde i artikkelen ”The Anatomy of a Mob” som du finner på nettet.
Det interessante med denne historien er at en tjeneste som nok var ment mest for lek og moro, er blitt til en egen kommunikasjonssjanger, som kan skape svært overraskende effekter. Hva skjer for eksempel når tilhørerne på et politisk møte begynner å bruke Twitter, eller når studentene i auditoriene på universitetene begynner å stille spørsmål ved innhold og form på forelesninger? Når kommer the smart mob til et sted nær oss selv?
Vil du lese mer om Twitter, kan du lese denne artikkelen på Wired., og du kan lese mitt blogginnlegg om Twitter i undervisningen. Og du kan se filmen som forklarer hva Twitter egentlig er, for den som måtte være i tvil.
Morosamt, ikkje minst av di eg var deltakar i ein slik «mob» på ein nasjonal konferanse om digitale skuletekstar nyleg. Innlegget levde ikkje opp til forventningane, og ei rekkje av oss Twitter-kompisar som var til stade i salen, hadde oppsummert og konkludert lenge før føredragshaldaren.
Det som også er interessant er at det blir omtala i revolusjonære ordelag når det er vi halvgamle akademikarar som kommenterer det som føregår på podiet via chatte-kanalar, medan ungdomar som gjer det same, kastar vekk tida si.
http://halvorsin.wordpress.com/2008/04/25/twitter/
Twitter er en tjeneste som lar brukerene sendte oppdateringer på hva de driver med eller tenker osv. til twitter websiden via sms, IM eller lignende. Oppdateringene lagres på profilsiden til brukerene og sendes videre til de som abonnerer på dem. Disse oppdateringene blir sendt over mail, sms osv.
Hendelsen på SXSW-konferansen, hvor twitterbrukere klagde til hverandre over hvor dårlig intervjuet ble gjennomført, kan på sees som en konsekvens av web 2.0. Med web 2.0 er brukerene vant til å kunne styre innholdet selv, og hvis de er misfornøyde med noe så forventer de å kunne si ifra. Deltagerene på SXSW-konferansen er typiske brukere av web 2.0 teknologien, og det er derfor naturlig at de bringer den mentaliteten som råder på internett med seg når de møter mange likesinnede. De er vant til å si fra om de syntes noe er dårlig (og det ofte på en ikke spesielt hyggelig måte), og det var nettopp det de gjorde her. De eventuelle mediepolitiske konsekvensene av dette intervjuet blir nok at de som er ansvarlig for et slikt arrangement legger til rette for at tilhørerene kan komme med tilbakemeldinger underveis, og at disse blir tatt til etterretning. Et alternativ er at arrangørene også benytter seg av eksitsterende tjenester, som f.eks twitter, for å kunne se hva tilhørene mener og kan rette seg etter dette fortløpende.
Dette kan forandre hvordan vi oppfører oss når vi ser på TV og er på konferanser ved at vi blir mer krevende og forventer at vår mening blir hørt der og da. Samtidig er det til en stor grad anonymt, noe som gjør at man nok blir litt hardere i sine uttalelser enn man ville vært hvis man snakket ansikt til ansikt med noen.
http://marsos1011.blogspot.com/2008/05/twitter.html
Leste litt om Twitter både på linkene gitt på fagsiden og Arne sin artikkel, i tillegg så jeg videoen og artikkelen som viser intervjuet med Mark Zuckerberg. Jeg har hørt om Twitter før, men har ikke brukt det selv eller satt meg inn i det i særlig stor grad. Det var derfor veldig interessant å se bruken, og også konsekvensen, av dette verktøyet i sitt ytterste. Etter å ha sett det innser jeg at det både er farer og fordeler ved bruk av slike program.
Slik videoen og artikkelen viser, kan Twitter i en gitt setting bygge opp under en fellesskapsfølelse og dermed underbygge en mob-mentalitet slik som i det tilfellet der. I utgangspunktet vil jeg si at det er et veldig nyttig verktøy som kan gjøre det lettere for folk å ytre og dele meninger og observasjoner med andre fortløpende i situasjoner som gjør annen kommunikasjon vanskelig. Dette kan være veldig konstruktivt og bidra til diskusjoner, læring, intervjuer og hva det måtte være. Selv om det utvikles til en mob-mentalitet i det nevnte tilfellet og dette går utover intervjueren på en negativ og dårlig måte, mener jeg at publikum ender opp med å få mer igjen av intervjuet fremfor bare å være misfornøyd i stillhet og forlate lokalet tidlig.
På den andre siden er det sider av dette jeg mener er farlige, som for eksempel det at man i veldig stor grad kan dele personlige meninger umiddelbart. Dette tror jeg kan føre til en del ugjennomtenkte og destruktive meldinger, og dette kan kanskje føre til å underbygge negativitet eller rett og slett være mobbing og utpsyking. I ekstreme tilfeller kan det underbygge en mob-mentalitet og en negativitet som egentlig ikke deles av alle, og dette forsterkes av at meldingene gjerne blir sterkere enn de ville blitt i for eksempel personlige setting grunnet det at Twitter er rimelig anonymt.
Slik jeg ser utviklingen av dette ser jeg også en fare for personvern og mobbing i samfunnet. Hvis man risikerer å bli hengt ut i alle sosiale sammenhenger av anonyme tilstedeværende, vil det kanskje føre til at flere reserverer seg for utsatte situasjoner og jobber. Dette er noe som ikke er ønskelig, og noe som bør tenkes på ved bruk og videreutvikling av Twitter og lignende verktøy. Det er ikke alltid gunstig å kunne ytre sin mening umiddelbart i enhver setting, og jeg vet i alle fall fra egen erfaring at jeg ofte endrer mening og perspektiv på ting jeg har tenkt i frustrerte øyeblikk, ting jeg er glad ikke kom ut av mitt hode på noen måte.
http://bareerik.wordpress.com/2008/06/04/twitter/
Alle er kjent med bruken av SMS og lignende. Dette er fordi det er en tjeneste vi er vant til å bruke og er godt tilfredse med kommunikasjonsformen den tilbyr. Den er ikke for personlig og man slipper svare på ”direkten”. I den senere tid har trådløs infrastruktur blitt bygd ut i kriker og kroker. Dette medfører at nye tjenester ser dagens lys. Twitter er et godt ekempel på dette. I utgangspunktet ble det vel tenkt at Twitter skulle brukes til ”fjas” mesllom kompisser, men har en stor mulighet for å overta for SMS. Hva gjør jeg nå er et spørsmål mange eller kanskje ikke så mange spør. Gjennom Twitter kan man sette en statuslinje for hva man driver med og samtidig få rede på hva andre driver med. Muligheten for å kunne svare på andre sin innlegg/spørmål gjør tjenesten veldig lik SMS og teknologien åpner for trådløs tilkobling med hva slags brukerutstyr det måtte være. Er folk påkoblet internett, ja så kan de saktens sende en oppdatering/svar på hva det måtte være. Et viktig poeng med Twitter og lignende tjenester er at de er gratis. Dette kan medføre bølger av brukere så snart de finner ut at det er nettopp gratis og at tilgjengeligheten begrenser seg til å vøre påkoblet internett. Når når mobilnettet har konvergert til et internett så tilgjengeligheten er tilnermet den samme for både bruk av SMS og Twitter.
Det nevnte Facebook-intervjuet setter søkelyset på temaet samtidig interaksjon. I denne sammenheng er det interessant å se hvordan en samlet gjeng med teknologibrukere forente sine meninger og lot det komme til uttrykk ved verbalt å tilsnakke programlederen. De fleste var enige om at spørsmålene som bel stil til Facebook grynderen foholdt seg som en vennesamtale og at viktige temaer som tilhørerene var interessert i ble utelatt. I mange store forsamlinger har den jevne person visse indre barrierer som forhindere dem i å si sin mening. Tale i det offentligerom er noe som er forbehold en liten gruppe folk som både tør og mener de har noe vikti å si. Det ene utelukker ikke det andre. De som roper høysest får som regel sagt det de vil enten det er interressant eller ikke. Det viktigste poenget med en slik back-channel kommunikasjonsform som Twitter tilbyr er at meningen til alle kan komme fram. Mener nok folk det samme, er det alltids noen som tør løfte på sløret og si hva de mener. Dette er ofte enklere hvis det er en unison konsensus om hva som bør sies.
I forhold til en undervisningssituasjon tror jeg tjenester som Twitter kan ha en stor innvirknig. Jeg har selv sittet i store forelesinglokaler og hatt lyst til å spørre om ting, det som har holdt meg tilbake er at jeg har vært redd for å dumme meg ut. I denne sammenhengen hadde det vært strålende om Twitter e.l. ble brukt slik at man kunne spørre om ting uten å måtte heve stemmen i det offentlige rom.
det var for seint å endre på skrivefeil, beklager…
Twitter
Denne bloggen er skrevet som kommentar til Arne Krokan sitt blogg-innlegg Arne Krokan sitt blogg-innlegg om Twitter april 2008.
Twitter, eller på norsk “Spenning”, er en kommunikasjonsapplikasjon for å mobil som er ment å kunne gi dine venner, eller i praksis også alle andre som finner det for godt, kort informasjon om hva du driver med i øyeblikket. Meldingssystemet baserer seg på SMS, med meldinger opp til 144 tegn. I utgangspunktet er tjenesten gratis, dog ligger eventuelle kostnader av SMS til operatører som Netcom og Telenor utenfor Twitter sitt kontrollområde.
Tanken bak Twitter er god. Den er i gratis. Den er enkel. En venneflokk kan benytte seg av den til å samkjøre festplaner, si ifra om forsinkelser eller forskjellig annet, være det seg fjas eller mer nyttige ting. Tanken er i det hele tatt genial.. ihvertfall fra en telefonoperatør sitt ståsted. Twitter fungerer som følger: En bruker, la oss kalle henne Kari, bestemmer seg for å følge med på hva en annen bruker, i dette tilfellet Ola, foretar seg ved å klikke på denne brukeren sin profil på en ymse nettside. Ola finner det så plutselig for godt å fortelle at han akkurat laget seg en kopp med herlig Mocca-kaffe, og oppdaterer sin status. Det som følgelig skjer er at Ola sender en SMS til Kari, samt alle andre “stalkere” han måtte ha. Om man tar eksempelet fra Arne Krokan, der Howard Rheingold har mer enn 2000 interessenter, så skulle dette i praksis tilsvare 2000 SMSer. Hvorvidt det er Ola eller Kari som betaler for meldingen er egentlig uvesentlig, Netcom eller Telenor vil definitivt peke ut en eller flere syndebukker uansett og plusse på en tusenlapp på vedkommende sin(e) regning(er). Selvfølgelig, for ikke å miste helt tråden her.. dette er myntet på USA, landet der “all you can eat at a fixed price” ikke bare kan brukes om restauranter, men også om faktureringsløsninger for internettilgang og sikkert også for mobilløsninger og derunder SMS. Dog mener jeg å erindre at betalingsplanen for SMS har vært slik at mottaker har håndtert regningen, med bakgrunn i at man i USA ikke har hatt noe skille mellom mobiltelefonnummer og vanlige nummer, og følgelig så kan ikke en oppringer vite om det er en ekstra kostnad som medfølger en mobiltelefonoppringning. Bra for Howard, og en mindre merkbar distribusjon av den faktiske totalkostnadene for hans tilhengere.
Et annet aspekt med tjenesten er at man ikke kan stoppe uønskete personer fra å følge med på hva du bedriver. Reklamebyråer ville selvfølgelig syntes dette var en veldig positiv ting, særlig i et land som Norge der avsender står for samtalekostnadene. Google er for eksempel allerede godt i gang med skreddersydd reklame basert på hva du søker etter, Facebook har sine samarbeidspartnere som har loven på sin side når de graver rundt i dine ikke lenger så veldig personlige “eiendeler” på nettverket, og det er ingen hindring for at noe Twitter kan brukes på en tilsvarende måte. Riktignok er det lagt inn muligheten for å se hvem Big Brother-seerne er, men du kan, om jeg har forstått det rett, ikke hindre de i å følge med på dine oppdateringer.
Som nevnt, tanken er ikke så dum, men i praksis ville nok neppe en slik løsning funger. Derimot så kunne den, med noen modifikasjoner, nok blitt en holdbar løsning. For eksempel kunne man for å ivareta Peer2Peer-løsingen, og likevel unngå den enorme prisen SMS i praksis har, gått over fra SMS til, say, GPRS. Tross alt er det minimale datamengder det er snakk om. En enkel godkjenning av eventuelle følgere ville også løse problemet med de enorme meldingsnettverkene (særlig da om man beholdt SMS) som kan oppstå, samt også forbeholde informasjonen du sender ut til de du selv mener skal få lov til å motta den.
Forøvrig innehar Twitter også et chattesystem.. MSN for mobil anyone?
Kom en dobbelt opp «Arne Krokan sitt blogg-innlegg» på starten der, men men.. shit happens 🙂