Tirsdag skal jeg holde foredrag/workshop for alle skoleledere i videregående skoler i Nordland, på oppdrag for Nordland fylkeskommune. Mitt fokus er at elever og lærere står relativt langt fra hverandre på mange områder. Dette gjelder selvsagt bruk av teknologi, bruk av ulike medier, holdninger til læring, kunnskap og til selve det store «livet».
Hovedfokus for skolelederne er at de må tilrettelegge for en endringskultur, der det blir naturlig å samarbeide gjennom andre typer nettverk enn tidligere, jfr deling av erfaringer via Nkul på blogger og Twitter. Det kommer ikke til å skje noen vesentlige endringer i klasserommene, før læreprosessene blir vesentlig forandret. Jeg har tidligere argumentert for et mer konstruktivistisk kunnskapssyn og mener fortsatt at dette er et viktig tillegg til det mer tradisjonelle.
Så nå ber jeg om gode råd til de siste forberedelsene. Hvor er det skoen trykker i vgs? Og hva kan rektorene gjøre med dette på den enkelte skole?
Dessverre fungerer ikke læringsplattformene som deleverktøy slik noen hadde håpet, det blir for statisk og lukket.
For meg har det vært av stor betydning å følge et antall blogger, til og begynne med dreide det seg om amerikanske pedagoger, nå er det i økende grad norske bloggere jeg leser. De siste to månedene har mange av oss hevet oss på Twitter-bølgen som supplerer bloggene på en utmerket måte.
Selv er jeg spesielt opptatt av norskfaget, og har rimelig god oversikt over «norskbloggene», jeg har lite peiling på hvordan status er i andre skolefag.
Dette gir utgangspunkt for en ubyråkratisk og dynamisk nettverkslæring. Her er det plass til mange flere.
«Det kommer ikke til å skje noen vesentlige endringer i klasserommene, før læreprosessene blir vesentlig forandret.» Sant og rett. Langs den same aksa trur eg det er eit vesentleg poeng at det ikkje kjem til å skje noe med læreprosessane og synet på læring før reiskapa vi har for å måle læring endrar seg, altså at vi får andre måtar å evaluere det lærte på. Som tidlegare norsklærar i vgs såg eg eit stort potensiale i å leggje om til dømes skriveopplæringa — mapper, wikiar, bydelsavis på nett, ikkje rette alt i kvar tekst, etc. Men når evalueringa konsekvent er langsvarsoppgåver av den klassiske typen, naturleg nok sidan eksamen er slik, blir undervisinga retta mot dette.
Kan jeg skrive en stil om dette?:) Skolen er preget av haugevis med ord, men relativt lite handling. Skal det skje endringer, må man handle, og da blir det ofte litt som Peer Gynt: «Ja, tenke det, ønske det, ville det med; – men gjøre det, det skjønner jeg ikke.» Jeg føler meg også mange ganger mye nærmere elevene enn jeg gjør mange lærere og skoleledere, bare så det er sagt. Muligens er vi på ulike galakser, men vær litt forsiktig når du sier at elevene er på en annen galakse – det er godt mulig at de er det, men de er ikke alltid like bevisst alt de driver med på den galaksen, så der trenger de læreren. Ellers hjelper det lite å tenke nytt når eksamen er rettesnora og den forblir som den har vært, bortsett fra med noen flere hjelpemiddel. Jeg tror også det er en forutsetning at skal man forstå verdien av ny teknologi, må man ta den i bruk selv (snakker av egen erfaring), og da stopper det som oftest med en ting: tid. Eselet til Hans Tilset ble jo en gjenganger på skolen min, men hva hjelper det når ingen tar tak i hva man kan lesse av, og hva av det gamle som kan forenkles og erstattes av ny teknlogi? Jeg ender opp utålmodig og frustrert og holder motivasjonen oppe via eksterne nettverk, slik Leif beskriver det, der jeg slipper byråkrati, og der jeg kan søke samarbeid når jeg ønsker det selv, ikke når fylket bestemmer at «nå skal du gjøre læreplananalyse og vi skal ha et referat».
Takk for både stil og andre nyttige kommentarer. Jeg ser utfordringene dere skisserer, og skal formidle dette videre.
Enig med alle tre foregående «talere».
* LMS fungerer ikke helt etter hensikten, selv om jeg faktisk ikke helt forstår hvorfor. Det er jo i grunnen åpent nok, hvis man tilrettelegger. I HFK ligger ItsL innenfor fylket, men vi har fag der alle lærere innen et fagområdet skal være medlemmer. Der skjer det sørgelig lite deling. Er lærerne redde for å dele? Tror de ikke arbeidet er godt nok? Har de et eiendomsforhold til sitt arbeid, så de ikke vil dele det ut? (De fleste deler villig papirkopier – er nettet for skummelt?)
* Vurdering/evalueringsformer må endres før vi klarer å endre undervisningen. Eller det må endres parallelt. Jeg hører fra stadig flere kanter (og er skjønt enig) at hvis vi mener fare for juks er et av de største problemene med at elevene bruker pc, stiller vi kanskje feil spørsmål.
* Tid. Tid er et ømt, betent, oppbrukt og forvirrende tema i læreryrket. Det ser spesielt jeg som kommer fra en statlig stilling med fast arbeidstid og klare avtaler på hva man gjør med tiden som blir til overs, klare avtaler om hva man har rett på fri til osv. Læreryrket er i stadig endring, det bunner ut i den organisasjonen vi jobber i. Det blir farlig å si at vi hele tiden får nye oppgaver og ingenting tas ut, slik mange har lett for, fordi det som skjer er at arbeidsoppgavene og arbeidsmåtene endres. Yrket har nok gradvis blitt byråkratisert gjennom årene, men når det nå hyles om at ny vurderingsform ikke lar seg gjennomføre fordi det tar for mye tid mener jeg personlig at man tar for lite hensyn til at man skal legge om sine arbeidsmåter og komme ut med omtrent det samme, men på en ny måte.
* Elevene lever i en annen verden enn mange lærere, utenfor skolen. Avstanden til den verden de møter i skolen begynner å bli farlig stor, og jeg tror det er essensielt at skolen klarer å henge med i svingene, blant annet ved å innføre digitale verktøy i læringsarbeidet. Merk at jeg sier ikke at alle elever trenger egen bærbar pc. Flott det, men ikke nødvendigvis fasiten. Vel så viktig er det at lærerne setter seg inn i den verden elevene lever i. Det å starte ved elevens ståsted er da ingen revolusjonerende tanke i pedagogikken, men nå blir det kanskje mer tydelig enn tidligere at man må gå aktivt inn i en ny verden, der man er amatør og ukjent.
Samtidig ser jeg daglig at elevene kan mye, mye mindre enn politikerne tror. De kan spille og leke, de kan laste ned (ulovlig), de har ingen respekt eller forståelse for opphavsrett på internett. De kan ikke søke skikkelig, de tar det de leser for god fisk uansett kilde, og har en naiv tro på at filmer på youtube viser sannheten. I alle fall mange av de elevene jeg møter.
Du peker på viktige forhold som er helt i tråd med mine observasjoner også. Forandring betyr ofte at vi må slutte å gjøre noe vi brukte tid på tidligere, og det er kanskje det vanskeligste. Og det andre som er vanskelig er å møte elevene der de er, sette seg inn i deres situasjon, rett og slett fordi mange lærere ikke har interesse av spill, nye kommunikasjonsformer/samværsformer, my mediebruk etc. For da går det på bekostning av noe de virkelig vil bruke tid til. Noen av utfordringene er å få lærerne til å endre holdninger og atferd, men det er også en stor utfordring i å innføre både delingskultur (slik du peker på), åpenhet i forhold til arbeid og arbeidsformer og ikke minst krav om at ALLE må bidra på en eller annen måte for å nå de nye målene om blant annet digital kompetanse. Og ja, -jeg ser det samme på universitetet. De kan ikke alltid bruke teknologien, de har ikke den kritiske, analytiske sansen utviklet, men det er jo det vi skal hjelpe dem med å oppnå. Derfor er disse utfordringene minst like viktige på universitetene som i vgs, og jeg tror det kommer til å bli langt vanskeligere å få til endringer i høyere utdanning, fordi lærerne/professorene har en enda mer selvstendig stilling enn lektorene har. Men det er jo lov å håpe, og det er lov å gå foran å vise vei. Det er min endringsfilosofi. Gjøre slik jeg prediker, diskutere og reflektere over hva den nye praksisen innebærer. Så får vi holde sammen vi som mener vi har sett lyset.
Spennende tema dette. Delingskultur og endringskultur, hva hemmer, hva fremmer? I et skolelederperspektiv. På Sandvika vgs har vi vært «heldige» med innovative lærere. Måten man setter sammen team er avgjørende. Man kan passe på å få forskjellige kvaliteter inn i et team. Tid er også en faktor. På Sandvika har vi tatt hele dager der vi deler og lager opplegg til engelsk faget (der bruker vi ikke lærebøker). Men vi kan bli bedre på å tilrettelegge for lærere slik at de kan dele ressursene sine. Vi er noen få som deler på www nå! Man må tørre å legge ut uten at det er helt perfekt. Kursing av lærere og ledere må være ofte og komprimert. Hva trenger du og hvordan bruker du det. Bærbar pc skal brukes der man alene ikke klarer jobben. Basisferdigheter skal fortsatt læres og kontrolleres. Multiple choice spørsmål bør kunne lages og deles på tvers av skoler. Det er en god måte å teste og lære basisferdighetene. Tiden som brukes til å lage god pedagogiske ikt undervisning, må tas fra tid brukt til å rette og kontrollere at elevene kan det grunnleggende. Men det er når man beveger seg fra dette til det innovative at det blir spennende. Når elevene stiller spørsmål på tvers via msn og andre web 2.0 verktøy. Når de ikke lenger tar lærerens eller lærebokens svar som den fullstendige sannhet? Synes det var spennende å lese boken til David W. Shaffer How computer games help children learn. Han har noen spennende tanker rundt bruk av ikt og vårt behov for arbeidskraft! http://epistemicgames.org/eg/?cat=64
Lærere må tørre å ta nye verktøy i bruk uten å beherske det 100 %. Det er slik vi lærer!