Dette spørsmålet stiller Fredik Härèn i dette foredraget. Hva kan vi om verden omkring oss? Og spesielt: hva kan vi om de mest folkerike landene i verden? Hvem vet hva presidenten i Kina heter? Fredrik har en fin måte å sette oss i forlegenhet på. For han har rett.
Ta deg tid til å se denne videoen, og gjerne den litt lenger som dukker opp på YouTube også. Ta deg tid til litt refleksjon om hva dette betyr. Hva det betyr for våre barn, for elevene på skolene og studentene på universitetene. Ta deg også gjerne tid til å gå gjennom denne refleksjonen, om «The World is Flat» og hva det betyr for skoler og utdanning. Og tenk på at det er disse politikerne, som styrer utviklingen av skolen. Som skal være de visjonære, se mulighetene, inspirere og tildele ressurser til å utvikle et skolesystem som kan bidra til at vi også i framtiden kan framstå som ett av de beste landene i verden å leve i.
Thomas Friedman skriver at i 2003 utdannet Kina 46 % av alle ingeniører i verden, eller rettere: 46 % av alle som utdannet seg til ingeniør var kinesere, mot bare 5 % amerikanere, og hvor mange prosent skandinaver eller nordmenn? Halvparten av NASAs ingeniører er over 50 år gamle. Hvor gamle er realfagslærerne i videregående skoler i Norge?
I løpet av kort tid kommer det til å være flere som snakker engelsk i Kina, enn det er i resten av verden. Og ungdom fra Sri Lanka og andre asiatiske land, der de vil ta utdanning, men ikke får plass, ja de kommer hit sammen med kineserne, inderne og afrikanerne, for de vil være med å konkurrere om godbitene i det samfunnet som vi kommer til å ha om 10-20-30 år.
Det store spørsmålet er: Hvor kommer vi til å være da? Fredriks mener vi må konkurrere om å være mer kreative, mer skapende. Så langt har kineserne vært flinke til å kopiere vestlig suksess. Men en dag vil det være derfra de nye ideene kommer, de nye teknologiene. Og hva gjør vi da?
Dette er en stor utfordring for utdanningssektoren i Norge. Hvordan øker vi norsk ungdoms konkurranseevne i en stadig flatere verden?
