Virtuelle sykehus

Hva gjør du når veksten i bevilgninger til sykehustjenester synker fra 9-10 % til 3-4% ? Da er det tid for innovasjon. Og i England har de lansert ideen om virtuelle sykehus.

Hvordan kan det fungere? Enkle instrumenter kan overvåke funksjoner som puls, blodsukkernivå mm og sende signalene tilbake til sykehuset. Eller egentlig trenger en ikke å sende dem tilbake, med mindre det oppstår avvik fra normalen.

Dette kan du lese mer om i denne artikkelen fra BBC og du kan delta i diskusjonen eller se flere eksempler på digitale helsetjenester her, eller ta diskusjonen på norsk i diskusjonsfeltet under artikkelen.

Dette er selvfølgelig problematisk på mange måter, men det er også interessant, og jeg er sikker på at det samme tilbudet kommer til å bli utviklet i Norge,. Hvorfor? Fordi vi står overfor en aldrende befolkning, med stadig større krav til gode helsetjenester, og det vil bli umulig å bare fylle mer penger i potten, etterhvert som «behovene» øker.

Da vil vi se oss om etter måter å håndtere noen av de mindre livstruende sykdommene på som koster mindre, men likevel gir et forsvarlig helsetilbud.

Selv har jeg for mange år siden sett for meg og skrevet om et lignende tilbud, der vi starter dagen med et sample av nattens produksjon (den gang så jeg for met at vi «tisset på scanneren – lukket lokket og ventet på dagens dom …») som så analyseres automatisk. Kanskje blir det aktuelt å ta prøven der den av helt naturlige grunner havner likevel, og at framtidens toaletter også inneholder sensorteknologi ?

Den neste store veksten i trafikk på internett vil komme fra kommunikasjon mellom maskiner og ikke mennesker.

I Nederland lever det et par som i flere år har koblet både toalettet og kjøleskapet til internett, i tillegg til dørene, postkassa, osv. Du kan avlegge dem et besøk på Icepick. Selvfølgelig kan du også se hva de spiller på musikkanlegget. Disse menneskene hadde for noen år siden enda flere tjenester på nettet. Da var det en mengde webkameraer i leiligheten, ett som overvåket bilen på gata utenfor, ett som tok bilde hver gang noen ringte på døra, og selvfølgelig postet bildet rett på nettet, og mange fler. De ble etterhvert lei av den store åpenheten og har nå begrenset innsynet. Det ser foreksempel ikke ut til at de scanner strekkodene på det de kaster i søppelkassa 🙂 og at kameraet som stod inne i kjøleskapet er tatt bort.

Nye tjenester, ny åpenhet kommer til å skape store diskusjoner i samfunne

t i årene som kommer, og det er jo forståelig. Utviklingen i befolkningssammensettingen tilsier imidlertid at vi må tenke annerledes for å skape tjenester der vi bruker mindre penger på endel områder. Når sykepleiere bruker 25 % av tida si til å lete etter pasienter, leger og ting, sier det seg selv at det er godt rom for reformer. Vi må tilrettelegge teknologibruken slik at vi kan gjennomføre oppgavene våre enklere, og ikke at det blir mer komplisert, slik en til tider opplever nå.

Sist jeg var innom et legekontor skulle jeg ha en resept. Der satt legen og klikket på tastaturet for å kunne skrive ut resepten. Det tok sikkert dobbelt så lang tid som om det hadde vært gjort for hånd. Men siden resepten nå hadde strekkode, så var det vel slik at denne bla skannet på apoteket da? Men den gang ei… Neida, da var det samme prosedyre igjen, med å skrive inn alt sammen en gang til. I stedet for forenkling har teknologien denne gangen ført til at det blir brukt minst dobbelt så lang tid på arbeidsoppgaven som da den ble utført på den gamle måten, og det var vel ikke meningen med teknologien?

Derfor er det viktig at vi arbeider med å forstå hvilke prosesser som henger sammen, hvem som er «eiere» av dem, og hvordan vi kan tenke mer helhetlig gjennom alle delprosessene, selv om det måtte være forskjellige eiere på hver av delene.

Dette er ikke bare en teknologisk utfordring, men i mye større grad en organisatorisk og ledelsesmessig utfordring, og den tror jeg det er mye vanskeligere å løse enn den teknologiske. Vi er tross alt bare mennesker!