Hvis jeg stjeler hesten din, får jeg en hest og du blir uten hest. Og i gamle dagers USA var hestene omtrent like verdifulle som mennesker, og følgelig ble både mordere og hestetyver hengt i nærmeste tre. Det skjedde i alle fall i vesternfilmene, og antakelig oftest i områder der lovens lange arm var relativt langt unna.
Hvis jeg stjeler teksten din, har både du og jeg en tekst. Du mister ingen ting, annet enn kanskje æren for den dersom det var en god tekst. Og jeg får en tekst, en immateriell konstruksjon som kan ikles ulike grafiske uttrykk. Nå er det jo faktisk lov å stjele tekster, bare vi sørger for å stjele fra mange, samt å fortelle at vi har gjort det, ja vi trenger ikke engang å spørre om tillatelse for å gjøre det. Og hvis vi stjeler fra mange er det noen som kaller det for forskning, mens det er plagiat dersom vi stjeler fra en eller noen få. Det er også plagiat dersom vi stjeler mye fra mange, og framstiller dette i eget navn.
Hvis jeg stjeler en datafil av deg, et musikkstykke, et program eller kanskje et bilde eller en film, får jeg tilgang til noe jeg ellers ikke ville hatt, enten fordi jeg ikke har råd til å kjøpe det, eller fordi jeg ikke ville ha prioritert å kjøpe det selv om jeg hadde råd, og du mister ingen ting. Forutsatt at jeg ikke viser fram filmen offentlig eller selger ”kopier” videre, får jeg heller ingen ekstern anerkjennelse for dette, slik jeg kunne få ved stjele teksten din og framstille den i eget navn. Jeg tiltar meg dermed ingen rettigheter som ellers ville vært dine.
Vi har alle lært at det er stygt å stjele. Det står til og med i bibelen som ett av de grunnleggende budene i samfunnet, og vi har etablert lover, regler og konvensjoner som beskytter den offentlige og private eiendomsretten. Med visse begrensninger, kan vi gjøre det vi vil med våre eiendeler, og vi føler oppriktig harme hvis noen stjeler fra andre, for eksempel sykler og biler og andre gjenstander som vi disponerer over. Men er oppfatningen av hva som er rettferdig annerledes for digitale tjenester enn for fysiske varer og tjenester? Mye tyder på at det er tilfellet.
Med hensyn til å stjele, er det en viss forskjell mellom varer og tjenester. Fysiske varer kan stjeles, mens det er vanskeligere å stjele tjenester. Du kan snike på trikken, mens dette er svært vanskelig hos frisøren eller på flyet. Og siden du antakelig ville reist selv om du måte betale, går en slik atferd ut over fellesskapet, hvilket vil si både dem som bruker tjenesten og dem som ikke gjør det, siden det forventes at brukerne av tjenesten til sammen skal betale det det koster å yte den.
Når noen sniker, må andre betale mer. Tilsvarende gjelder når noen svindler med forsikringene, hører på NRK uten å betale lisens eller unndrar seg skatter og avgifter. I alle disse eksemplene er det noen som enten må betale mer, eller noen som ikke får så gode tjenester som de ellers ville gjort, fordi noen er gratispassasjerer.
Folks forhold til å stjele fysiske produkter og tradisjonelle tjenester kan være forskjellig fra det å stjele noe som er immaterielt, slik digitale tjenester slik som for eksempel en tekst er. Stjeler jeg boka di, blir du uten bok, fordi jeg stjeler et fysisk objekt, men stjeler jeg innholdet i boka di, taper du ikke noe hvis du da ikke forutsetter at jeg ville betalt for det hvis jeg ikke stjal det. Siden jeg ikke har betalt deg noe og du heller ikke har tapt noe, ja så mister du altså ingen ting likevel. Kan en si at du er blitt frastjålet noe når du faktisk ikke har mistet noe?
Å stjele er et lovbrudd. Å kjøre bil i 55 km i timen i 50-sonen er i likhet med andre brudd på lover, regler og forskrifter, ulovlig. Spørsmålet om hvordan vi som mennesker forholder oss til disse ulike typene ulovligheter, er også et spørsmål om hva vi finner rimelig i de enkelte sammenhenger.
Hvis du blir tatt i kontroll og har kjørt 5 km for fort, så vil de færreste oppfatte dette som en grov forbrytelse. Det samme er tilfellet dersom du ”glemmer” å levere tilbake den boka du lånte på biblioteket.
Vår oppfatning av hva som er rett og galt handler i stor grad om hvilke konsekvenser handlingene våre har for andre personer. Ingen bryr seg om hva jeg tenker på eller hva jeg skriver på min egen pc, selv om dette kunne være negativ omtale av andre personer. Men i det øyeblikket jeg publiserer dette og gjør det tilgjengelig for andre, blir saken straks annerledes. Det er med andre ord ikke handlingen selv, men konsekvensene av den som er gjenstand for mange av de etiske vurderingene.
Når vi lever i samfunn bestående av ulike mennesker med ulike behov, forskjellig kunnskap og verdier, er det alltid behov for å a ta hensyn til andre personer, til deres sikkerhet, integritet, verdier og så videre. Dermed må også forholdet mellom egen nytte vurderes opp mot andre personers nytte eller evt tap av nytte. Hvis min handling fører til at andre får færre valgmuligheter, må en vurdere om det er riktig av meg å gjøre det jeg gjør.
Derfor er vi nødt til å balansere individuell nytte med samfunnsmessig nytte, og i praksis finner hver og en av oss en balansegang mellom hva som gavner oss selv og hva som gavner våre medmennesker. Særlig familien og vennekretsen er de som nyter godt av våre uegennyttige handlinger. Gjennom gaver og tjenester vi yter hverandre, skapes et gjensidig forpliktende fellesskap, der gruppens nytte i mange situasjoner også kan komme foran egennytten.
I de fleste samfunn hegnes det godt om eiendomsretten, og særlig gjelder dette ulike fysiske goder og tjenester. Men når det gjelder digitale goder, er dette svært annerledes.
USA er det landet som håndhever den digitale eiendomsretten sterkest. De har de kraftigste sanksjonene mot dem som bryter retten, særlig for dem som henter musikk eller filmer som de ikke har kjøpt bruksrett til, via nettet.
Kommer vi til Kina og Korea er situasjonen helt annerledes. Her er det vanlig å kopiere CDer og DVDer, og mesteparten av det som omsettes på gata er ulovlig kopiert på denne måten. Kineserne ser i stor grad gjennom fingrene med denne typen «tyveri», fordi det strider mot den allminnelige rettsoppfatningen at det kan betraktes som tyveri når den som eier produktet eller tjenesten ikke mister noe.
Men stakkars den som prøver å stjele en CD i en butikk. En venn av meg opplevde at to butikktyver ble skutt på gata i Beijing, nettopp fordi de hadde stjålet to CDer fra en butikk. Å stjele hester, eller å stjele andre fysiske produkter bryter opplagt med den gjengse oppfatning av hva som er galt, mens det i stor grad er tvil om dette når det kommer til immaterielle tjenester, og særlig digitale tjenester.
En kan lett konstantere at det er en viss forskjell mellom rettsoppfatning og rettspraksis når det gjelder digitale tjenester. Er det etisk galt å forandre IP-nummer for å få tilgang til en tjeneste som ellers bare ytes i USA? Og er det etisk galt å registrere sen PayPal-konto på en amerikansk adresse for å få tilgang til iTunes «amerikanske» tjenester? På samme måte som at det ikke er ulovlig eller etisk galt å å få sendt varer fra butikker som ikke selger til andre enn dem som bor i USA til en amerikansk adresse, for å få dem videresendt derfra til Norge, kan det heller ikke være galt å benytte åpne og lovlige tjenester for å få tilgang til bits på denne måten.
Årsaen til at denne typen utfordringer oppstår, er at ulike bransjer og selskaper har delt verden i forskjellige økonomiske soner, og på denne måten skapt sine egne «regler» for hva som er galt og riktig. Filmbransjen har innført DVD-soner og de har forsøkt å få det til å bli ulovlig å spille en DVD kjøpt i en sone, i en annen sone. iTunes har forsøkt å låse musikken til sin egen spiller, men i Norge har faktisk Forbrukerombudet ment at dette i seg selv er ulovlig. Hvis vi kjøper musikken, må vi ha anledning til å spille den på hva vi vil.
På sikt vil både regelverk og lovverk måtte harmoniseres over hele verden. Det blir
meningsløst å ha ett regelverk som gjelder i Norge, og et annet i andre deler av verden, så lenge vi kan handle akkurat hvor vi vil. Og er det etisk forkastelig å spille spill på utenlandske nettsteder som er i konkurranse med Norsk Tipping og ikke tillatt her i landet?
I den digitale verden henger ikke jus og etikk med utviklingen. Hva som er etisk korrekt, hvilke konvensjoner som gjelder for ulike typer atferd i et samfunn endrer seg også over tid. Og foreløpig henger vi etter, og spørsmålet om hva som er lovlig og hva som er «etisk korrekt» er vanskelig å avgjøre på en klar måte.
(Utdrag fra en kommende bok om det digitale nettsamfunnet.)
Oj. Det var en litt ny vinkling, i alle fall for meg. Interessant.
Dette var interessante betraktninger. Verden er blitt mindre, men forskjellene mellom ulike kulturer når det gjelder etikk, kan tydeligvis være ganske stor. Det blir interessant å se hvor fort disse ulikhetene vil bli visket bort, for det er vel sannsynlig at synspunkt på dette vil påvirkes mot en felles holdning?
Spennende lesing. Man får en liten aha-oppleveslese og må begynne å reflektere selv om hva som er rett og galt. Er det etisk riktig å f.eks kopiere musikk uten å betale for det bare mange nok gjør det ? På samme måte kan en spørre om det er etisk av filmdistibutørene å innføre soner, kun med den hensikt å øke fortjenesten.
Hvis det er ok at tilbyderne av musikk og film gjør det vanskelig for oss å få tilgang til det vi ønsker, fordi de har delt verden i ulike soner og vil helst at det er vanntette skott mellom dem, – er det da galt å bruke lignende teknologier til å omgå disse sperrene?
Ville vi godtatt at prisene i Oslos butikker var forskjellige for dem som bor i byen og dem som bare stikker innom av og til? Og ville vi i tillegg akseptere at det er slik verden skal være, uten å protestere?
Jeg tror ikke det, og jeg kan ikke se at det er noen stor prinsipiell forskjell på å handle mellom USA og Norge, enn det er å handle mellom Oslo og Lillehammer.
Så lenge varene tilbys digitalt og det finnes en infrastruktur som er legal for å benytte tilbudet, kan jeg ikke se at dette er galt på noen måte.
For butikker som bare selger fysiske varer til folk som er eller bor i USA, kan vi fint handle fra ved å bruke egnede mellomledd, slik som Jetcarrier (http://www.jetcarrier.com/default.asp?lang=47)
Hva er da galt med å «late» som om du er i USA når du handler bits, hvis det er fullt akseptert når du handler atomer eller fysiske varer som det vanligvis kalles?