I morgen skal jeg på Utdanningskonferansen.no og holder to foredrag. Ett for foreldre om «Utfordringer ved å være foreldre til de digitalt innfødte», og ett om «PC i klasserommet, innovasjon eller forbannelse?»
Sant og si er mesteparten av de to foredragene ganske like, selv om vinklingen blir forskjellig når budskapet skal formidles til henholdsvis lærere og foreldre.
Argumentasjonen er omtrent slik:
Alle organisasjoner er ektefødte barn av sin tid. «Vår tid», dvs de digitale immigrantenes tid, er industrisamfunnet. Det var da vi vokste opp, med idealer om at alt skulle bli større, gå fortere, koste mindre og bidra til utvikling i verden. Industrisamfunnets «organisasjonsteknologier» var møter, papir og telefon. Kommunikasjon var dyrt, derfor måtte vi ha minst mulig av det i organisasjonene, så vi skapte organisasjoner som var hierarkiske, – med trestruktur.
Max Weber beskrev byråkratiet som en idealtype av organisasjoner, en type som var maksimalt effektiv dersom en bare holdt seg til spillereglene. Og effektivt var det, dersom omgivelsene da ikke forandret seg for mye. For når verden endret seg, ble hierarkiet for langsomt til å tilpasse seg endringene, for den byråkratiske organisasjonen var skapt for stabile omgivelser.
Ikke bare forandret verden seg, men også teknologiene for å koordinere aktiviteter i organisasjoner endret seg. Vi fikk internett, og en rekke tjenester som kunne erstatte møter, erstatte ansikt-til-ansikt-kommunnikasjon, som lot oss jobbe asynkront og uavhengig av sted. For første gang begynte sted å bety noe i organisasjonsteorien. Tidligere hadde en antatt at alle i organisasjonen var på det samme stedet rent fysisk, dersom en nå ikke hadde en avdeling på et annet sted da. Men det var jo strengt tatt en annen organisasjon.
En av de hierarkiske organisasjonene som kom ut av industrisamfunnet var skolene. De var skapt for at lærerne kunne undervise ut fra planer som ble lagd sentralt og med læremidler som også ble sentralt produsert. På denne måten kunne en oppnå en minste standard på det som ble produsert, selv om variasjonen var stor. Og skolens organisasjonsmodell var tatt fra industrisamfunnet, der den framstod som rene verdikjeden. Dette kan du forøvrig lese mer om i Clayton Christensens Disrupting Class.
Mens samfunnet forøvrig endres mye av nye teknologier, har dette bare i begrenset grad skjedd i skolene. Kunnskapsløftet har innført digital kompetanse som en ny basiskompetanse, men fremdeles er det fullt mulig å ikke ta dette helt alvorlig ved inngangen til 2009. På ungdomsskolene i Nittedal er det få pcer til disposisjon, og de er slett ikke integrert i arbeidet i klassene. Geografitimene foregår med basis i geografiboka, og ikke på Google Earth. Og jer er jammen ikke sikker på om læreren har noe særlig kjennskap til den digitale jorda heller, selv om hun er veldig flink etter den gamle, industrielle standarden.
Vi ser at teknologiene skaper minst tre nye utfordringer i skolen. Først ved at det kommer nye, digitale læremidler, dernest ved at disse skaper nye læreprosesser, og til sist ved at det skapes helt nye nettverk, både for lærere, elever, foreldre og andre berørte.
Så er det store spørsmålet: Hvordan skal skolen selv ta det digitale steget? Hva krever det? Hvordan skal foreldrene følge med på utviklingen? Og hva betyr dette for samarbeidet mellom skole og hjem?
Her er mange flere spørsmål enn det er svar, og det er først når en begynner å stille de rette spørsmålene at en også kan få utformet den rette framtidige praksisen. Så «please» – bidra i debatten, ta den inn på nye arenaer, del din egen refleksjon enten her på bloggen eller på din egen blogg. Sammen kan vi bare bli klokere 🙂
Så hva er utfordringene?
Ja, jeg vil gjerne endre min undervisning, og tenke nytt når det gjelder læring, men eksamen består i trasdisjonelle rammer… hva gjør jeg da?
Hei
Var på foredraget ditt i går. Veldig bra. Som mor til to barn på snart 14 og 16 år kjente jeg meg godt igjen. Tankevekkende og litt morsomt. Og nå har jeg også tatt oppfordringen og utfordringen og har herved kommet med en kommentar.
Hei!
Nå har vi akkurat hørt deg og David på Utdanningskonferansen, og det var svært interessant og inspirerende!
Nå skal vi hjem og lese oss opp på diverse nettsider,så kommer vi tilbake og blogger mere.Tusen takk!
Det er fint at dere blir inspirert, og det vanskelig er kanskje å finne ut hvor dere skal starte? Jeg ville begynt å orientere meg på noen av bloggene. På denne (http://www.netvibes.com/krokan#rfk) siden har jeg lagt opp lenker til noen av bloggene som kan være av interesse.
Let og se om du finner en ide du kan gjennomføre i din egen klasse. Å skrive noe sammen på en wiki er en mulighet, men det er mye annet en kan gjøre også.
Finn noen dere kan diskutere dette med, bytt ideer og tanker om hva du kan gjøre. Så er du igang 🙂
Og send meg gjerne en mail om hvor dere begynner.
Hei
Var på foredraget ditt i går. Det var inspirerende og nyttig. Jeg skal ha en oppsummering på neste FAU møte på vår skole og ser jo at jeg kan referere til det som ligger på nettet slik at de som vil kan gå inn å se selv.
Da var leksen du gav oss gjort!
Det er kjempebra. Du finner presentasjonen min på konferansens nettsider, så du kan plukke det du vil vise til de andre. Du har kanskje også sett at jeg har skrevet en artikkel som tar opp endel av det jeg snakket om. Den finner du her: http://arnek.wordpress.com/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/
Lykke til!
-arne
Jeg er en digital immigrant som prøver å være en digitalt innfødt, altså er jeg en wannabe, noe som igjen gjør meg til en gæmlis.
Ved vår skole er utfordringen å overbevise administrasjonen om å ta i bruk online- og webapplikasjoner i «klasserommet» fordi det er forbundet mye usikkerhet og negativ oppmerksomhet rundt «nettet» for mange eldre ansatte i skoleverket. Fordommer om «gamle griser» og andre skrekkens eksempler skygger over for det åpenbare potensiale en har med nettet. Utdanning av elevene i bruken og med sikkerhet hele tiden i bunnen er det synd å ikke kunne ta i bruk ressursene. Hvordan overbeviser man administrasjon, kolleger og foreldre?
Ved mange skoler er jeg redd digitale verktøy ofte begrenser seg til enkle cdromspill og tekstbehandlingsprogram – beste fall Powerpoint og bildemanipulasjon.
Vi forsøker på vår ungdomskole i motsetning til barneskolen vår å ta i bruk læringsverktøy som f.eks. Google Dokumenter og skape en delingskultur samt bruke nettet aktivt som gruppe. Jeg tror at ved å bruke chat, blogger og sosiale nettverk i undervisningen allminneliggjør man disse kraftige verktøyene samtidig som en lærer elevene noe nytt om bruken av de utover det de kjenner fra sin fritid.
Jeg tror vi må arbeide både med å skape endringer fra toppen av organisasjonene, dvs fra skoleeiere, skoleledelse og til den enkelte lærer. Så må samtidig de lærerne som ser muligheter begynne å endre sin egen praksis. Det enkleste er å dele gjennom blogger og wiki, la elevene oppleve hvordan det kjennes å jobbe på en mer åpen måte enn de har vært vant til. Men det viktigste er at lærerne får ideer til oppgaver de kan gjennomføre relativt enkelt, med tilgjengelig teknologi og uten at det koster noe ekstra.
Finn kollegaer som blogger og deler erfaringer. Les hva de skriver. Spør dem til råds, og bli del av de nettverkene som går på tvers av skoler, kommuner og fylker.
Der det mangler initiativ fra toppen, kan vi skape det gjennom å organisere oss nedenfra.
Sjekk ut delogbruk.ning.com, som Ingunn har startet i dag. Det er ett av mange gode initiativ.
Skal ikke bruke tid til å fortell om hvor inspirerende det var for oss foreldre som fikk overvære foredaget dit i Bergen på mandag. Men jeg vet at læreren til min datter på 12 år var på den andre seansen din. Så jeg spurte min datter om læreren, som hadde vært borte fra skolen ett par dager på «konfereanse» hadde lært noe nytt. Ja kunne hun fortelle. Og begynte å fortelle om barn i India som aldri hadde sett en datamaskin….. Min datter er og inspirert.
Takk skal du ha for kjempetipset om delogbruk.ning.com. Jeg er med.
Dette synes jeg er veldig morsomt Per Olav. Hvis vi greier å skape en ny folkebevegelse «ha det morsomt digitalt», eller digitalmisjonen som mine venner kaller den på Facebook, så får vi med både barn, foreldre, lærere, ledere og andre. Da kan vi lære av hverandre, og på den måten kan mange bli mye mer reflekterte og kunnskapsrike på relativt kort tid. Så gjelder det å kunne gjøre det i praksis da. Digitale ferdigheter er viktig, og da er det også viktig at de voksne setter seg sammen med barna og prøver ut nye tjenester. Lykke til!
Takk for foredraget på gademoen. Tok deg på ordet og er nå på Twitter. Skal lære meg dette sakte en sikkert. Facebook, Msn, hjemmsider og skype er kjente ting. Dette var nytt. 🙂
Tipper selv lærer tenker seg litt om etter ditt foredrag.
JanR
Det skrives ikke gademoen men Gardemoen… 🙂 men hva har det å si? De fleste forstår jo det eller hva lærere? 🙂
Jeg var også på Utdanningskonferansen og hørte ditt utmerkede innlegg. Et aspekt synes jeg ikke kommer så godt fram i disse diskusjonene – riktignok er den oppveksende generasjon å regne som digitalt innfødte, men selv om de behersker teknologien og er flinke til å søke informasjon mangler de ofte den nødvendige kunnskapen for å bruke denne informasjonen. Det er fortsatt mange ting som skal læres, som eksempel kan jeg nevne at jeg har to «innfødte» i huset, men når den eldste kom og skulle bestille seg skattekort/frikort var spørsmålet hvor man skulle finne dette på nettet og hva dette innebar. Dette er også en diskusjon i forhold til informasjonssamfunnet vi er i ferd med å utvikle, kanskje er det ikke nok å bare være god på teknologi, også andre ferdigheter må utvikles.