Det er omtrent et år siden min kollega Reidar Conradi ved NTNU skrev en artikkel i Aftenposten om at Tiden går fra tidsskriftene. En ting er publiseringsdelen og den meriterende virksomheten gjennom publisering, men en annen er tilgangen til innholdet. NTNU har abonnement på Harvard Business Review, men tidsskriftet finnes bare i papirutgave. Hvis jeg ønsker å bruke en artikkel som pensum på ett av mine kurs, må jeg altså oppsøke biblioteket, kopiere artikkelen og så scanne denne inn og legge den inn på læringsplattformen (jeg har sluttet å trykke kompendier for flere år siden).
Da jeg spurte biblioteket om å få tilgang til en elektronisk versjon var svaret at de ikke hadde noen planer om endre dagens praksis.
Min gamle kollega Petter Gottschalk ved BI har fortsatt analysen, og mener at det ikke bare er tiden som går fra tidsskriftene, men at hele det akademiske publiseringssystemet er i krise. Espen Andersen er for en gangs skyld ening med Petter 🙂 Og det hele er rimelig godt oppsummert av Arne Olav Nygård, som også reflekterer over bloggen som kanal for formidling av vitenskapelig fundert kunnskap.
Jeg har mange av de samme erfaringene som Espen og Arne Olav. Sist uke holdt jeg tre foredrag, for tilsammen over 700 personer. På forhånd hadde jeg skrevet et blogginnlegg om hva jeg skulle snakke om, og noen dager seinere er det ti personer som har kommentert og reflektert over innholdet i foredragene. Mange har også sendt meg eposter og meldinger på Facebook. Loggen viser at dette innlegget er lest 166 ganger på noen få dager, og at mange av dem som leser det også leser mye av det andre jeg skriver på bloggen.
Det mest leste innlegget på bloggen min ligger lenket direkte fra hovedsiden. Oppvekst i det digitale nettsamfunnet har så langt hatt nesten 1400 lesere. Det er også publisert på «vanlig måte» som kapittel i en bok. Hvor mange har lest den utgaven?
Jeg er enig med Espen i at våre ideer får langt større utbredelse gjennom å stå på en talerstol og snakke til og med brukere av vår kunnskap, enn gjennom publisering i de tradisjonelle tidsskriftene. Dessuten får vi selv umiddelbar feedback. Når 350 lærere lar applausen vare mer enn 15 sekunder, er det et uttrykk for at du har truffet noe sentralt hos disse menneskene. Og når mange vil diskutere i pausen etter foredraget, er det også et uttrykk for det samme. Denne formidlingen får vi ingen anerkjennelse for ved universitetene, for den er ikke «meriterende».
Riktignok diskuteres det å gjøre den meriterende, og Universitetsavisa har vist at det er deler av de vitenskapelige miljøene ved NTNU der en i alle fall får uttellling på lønna ved å drive en aktiv formidlingspolitikk. Så noen ved universitetene begynner å få øynene opp for at denne formidlingsvirksomheten kanskje har en verdi, også for universitetet.
I følge Clayton Christensens teorier om disruptive innovasjoner, er det lite sannsynlig at slike innovasjoner vil komme fra universitetene selv. Så hvem skal vi sette vår lit til da? De tradisjonelle forlagene er det vel ingen som har tillit til i en slik sammenheng? Hva har de bidratt med for å løse utfordringene våre? Fra mitt perspektiv ser det ut som om de bruker mest energi på å forsvare industrisamfunnets publiseringspraksis, i stedet for å arbeide med å utvikle nye teknologier, nye forretningmodeller og nye tjenester.
Det er kanskje YouTube og iTunes som har stått for den største innovasjonen i vitenskapelig formidling så langt, og det er vel og bra, men hva med den tekstbaserte informasjonen? Hva med de tradisjonelle artiklene? First Monday er et godt eksempel på et tidsskrift som er heldigitalt. Og Kairos er et annet eksempel på en heldigital arena, der også formatet er mye friere enn i de tradisjonelle tidsskriftene. Det finnes digitale muligheter, og der de mangler kan vi jo lage dem selv. Hvis vi er mange nok som slår oss sammen og ber Norges forskningsråd bidra til å lage en infrastruktur for å håndtere hele publiseringsprosessen, inkludert digitalisering av peer-review-prosessen, mm. så er det kanskje mulig å skape noe nytt også?
I mellomtiden kan vi jo la være å publisere på papir? Slik Espen tar til orde for.
God dag godtfolk.
Jeg forundres over at forskningsmiljøet er så baktungt jeg. Det er litt rart at det miljøet som skal bidra til morgendagens samfunn og være ledende i å sette agendaen for samfunnsdebatten er så hermetisk lukket. Jeg er helt sikker på at forskningen får en bedre kvalitet og vil bli mer interessant om tankegodset blir delt med massene. Er det ikke slik at en tåpe kan spørre mer enn ti vise kan svare?
Etter min oppfatning er forskningsresultater ferskvare. Hvis jeg skal sitte å lese forskning om for eksempel 4 til 6 år gammel IT teknologi, tror jeg at mitt ønske om å bidra blir minimalt. Jeg tror en liten revulusjon er på plass. At forskere tar et oppgjør med den proteksjonistiske kulturen i det akademiske publiseringsystemet er på høy tid. La forskningsresultatene bli tilgjengelig for massene, og la oss tåper stille spørsmålene. Da vil det bli artig å være forsker igjen, og det vil bli en dynamisk vekselvirkning mellom forskermiljøene og resten av samfunnet.
Arne Krokan uttrykker sin fustrasjon over manglende digital publisering av artikler.
Dagens system fungerer tydligvis ikke. Største svakhet er nok negative resultater. Mer kommer nok.