Mike var i Bergen denne uka, og jeg hadde gleden av å treffe han sammen med Scott og Jill Walker Rettberg. Foredraget han holdt på brukerkonferansen til Itslearning var inspirerende og tankevekkende. Dette har andre blogget om, så det skal jeg la ligge. Bildet over er fra Ingunns innlegg. Kjemikeren har forøvrig gjort en imponerende jobb med å blogge fra mange av sesjonene.
Men møtet med Mike var insteressant av mange grunner. Ett tankekors er at han selvfølgelig bruker mye tid på å lage alle videoene, selv om studentene gjør veldig mye av arbeidet. Denne tiden tar fokus fra mye av arbeidet som hans kollegaer (og konkurrenter til full professorstatus) bruker tida på, nemlig å skrive vitenskapelige artikler som publiseres i de tradisjonelle kanalene. Dvs tidsskrifter som har relativt smale lesergrupper, sammenlignet med det Mike driver med. Han var rett og slett litt bekymret for om noe av det han lager i det hele tatt vil telle positivt i vurderingen, når oppgjørets time kommer.
Dette er det grunn til å tenke nærmere over. Er det formatet på tankene (skriftlig artikkel i et dertil egnet tidsskrift) eller er det formatet over tankene (om de bringer ny innsikt) og evnen til å formidle dem som skal telle i så måte?
Vi har mange av de samme utfordringene i Norge. Mye av innsatsen som NTNUs professorer har bidratt til i utviklingen av teknologier for oljeindustrien, er ikke særlig meriterende. Men denne innsatsen har antakelig vært helt nødvendig for å kunne oppnå det en har gjort i praksis.
Selv reiser jeg land og strand rundt og holder foredrag på konferanser og møter i ulike sammenhenger, og jeg får bestemt inntrykk av at dette bidrar til å endre praksis mange av de stedene jeg er. Flere av deltakerne på kursene, der de er «tvunget» til å bruke wiki og blogger, rapporterer at dette endrer deres egen arbeidshverdag. Ja en av dem som gikk på kurs gikk endog så langt at han fikk sendt hele ledergruppen (8 personer) på det samme kurset semesteret etter.
Og når jeg følger diskusjonene om utvikling av IKT-kompetanse og praksis i videregående skoler, ser det ut som om Akershus, Buskerud, Hordaland og Rogaland stikker hodet litt over de andre fylkene. Her har vi kjørt vårt kurs i «Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet», og det ser ut til å virke. Det kan ta lenger tid enn jeg ønsker å skape endringer, men det siver inn og det skaper effekter.
Men er det meriterende på universitetet?
Det paradoksale er at jeg leste i Uniped, et tidsskrift om universitetspedagogikk, at den forskningen som publiseres i slike tidsskrifter har praktisk talt ingen virkning på praksis. Men meriterende er det.
Så skal det altså likevel være et skille mellom teori og praksis. Og kanskje har Nils Arne Eggen noe rett når han skal ha sagt at «akademikara veit ka alt heite, men dæm kajn ittjnå».
Så Mike må kanskje bite i det sure eplet, eller kanskje vi skal stå på for å bidra til en praksisendring? For å få til det må du vel ha god tid, og for min del er det mye morsommere å bidra til å inspirere andre, finne ut sammen med dem hvordan min egen og deres praksis kan endres til det bedre, og ikke minst jobbe med dem som synes at endring er morsomt. Strukturene i det vitenskapelige systemet må det nok tyngre krefter enn meg for å bevege.
Men det skapte altså en bekymring hos Mike Wesch, selv om han har ufattelig stor suksess med det han gjør. Lønna hans er i alle fall økt vesentlig, for nå får han tilbud om jobb fra hele verden, så noe har det da kommet ut av det, selv om han kanskje ikke blir full professor på denne måten.
Bra post og viktig tema!
Hva tenker dere om ideen om flere typer toppstillinger i universitetsverdenen, at man både kan ha forskningsprofessorer, formidlingsprofessorer og undervisningsprofessorer, der de tre kategoriene har samme status og lønn, men ulikt spisskompetanseområde?
I Norge har vi jo nå heldigvis to parallelle løp til toppstilling: førsteamanuensis -> professor og førstelektor -> dosent. Dette er vel spesielt utbredt i høgskolesektoren foreløpig.
Men det er klart at dette også er en maktkamp, hvor mange forsøker å tviholde på at publisering i internasjonale tidsskrifter med referee er den eneste tellende måte å dokumentere at man har gjort FoU på høyt nivå.
Inntil videre betyr nok dette at men i stor grad må holde på med begge deler – man må bedrive utviklingsarbeider og formidle i utradisjonelle kanaler ganske enkelt fordi det er det som gir best effekt, samtidig som man må publisere i internasjonale tidsskrifter fordi det gir «poeng».
Det er i alle fall veldig viktig at noen at noen tar jobben med å popularisere forskningen – og man trenger val strengt tatt begge deler. Målet må være at mer utadrettet virksomhet verdsettes høyere enn i dag, helst like høyt som referee-arbeid. I min periode i elfenbenstårnet oppfattet jeg at det er økende interesse for andre former for publisering, selv om mange fortsatt (tvi)holder på at de gamle metodene er best. Denne saken er vel forsåvidt bare nok en indikasjon på den Arne Olav skriver om i posten http://www.arneolavnygard.com/blog/?p=547, om webens litterære toskar – at det som dukker opp i Gutenberg-format på et vis er overlegent.
Dere som er eller har vært i akademia, tror dere dette er en generasjonsgreie, at de yngste er mest positive til webpublisering og de eldste mest bundet til bøker og tidsskrifter?
Er det best at kritikken av tekster foregår åpent og av og til slurvete eller i et lukket, halvhemmelig, ofte tregt refereesystem?
Er det laga noen forslag til hvordan utradisjonell publisering kan gi poeng? Brukes det noen steder?
Et visst generasjonsskille er det sannsynligvis, men det tradisjonelle paradigmet er uansett så sterk at det helt sikkert vil rekruttere nye tilhengere i lang tid framover.
På det andre spørsmålet vil jeg nok gjerne ha både/og. Men først vil jeg si at «kritikk av tekster» ikke nødvendigvis er hovedpoenget. Spredning av ideer er jo gjerne et hovedpoeng, og til dette er opplagt ikke de tradisjonelle publikasjonskanalene optimale.
Jeg leste nettopp om hvordan Darwin satt og ruget på ideene sine i 20 år før han publiserte dem. Dette ble framstilt som litt rart, men i dag ruger jo folk ofte også ganske lenge – fra resultatene er klare går det ofte et par år før noen får se dem. Dette må nødvendigvis være en bremse på vitenskapens framgang.
Så til spørsmålet om poeng. Der er det flere ideer. Men først: den ideen som praktiseres i Norge i dag er jo at artikler må være publisert i visse tidsskrifter for å gi poeng – fortrinnsvis internasjonale på høyt nivå og med refereeordning. Ideen er at alle artikler i alle disse tidsskriftene er like verdifulle. Pussig idé.
Jeg vet at noen har puslet med ideer knyttet til referanser – at hvis du publiserer FoU som fenger og som gjør at mange refererer til deg, skal det gi uttelling. Morsom idé. Internt på Høgskolen i Oslo har vi formidlingspoeng hvor det gis uttelling for ymse publikasjonskanaler ut fra samme tellekantprinsipp som det for vitenskapelige artikler på nivå 1 eller 2.
Personlig er jeg litt lei av denne poengtankegangen. I de settinger der det faktisk er viktig å vurdere vitenskapelig kvalitet (ved ansettelser, opprykk, søknader om forskningsmidler osv) bør man ta seg tid til å vurdere kvalitet, ikke bare telle poeng. I så fall vil publiseringskanalen være mindre interessant. Jeg vet at det er vanskelig å vurdere kvalitet – men det er nettopp også argumentet mot å tro at man skal kunne vurdere kvalitet ved å gi poenger ut fra en skala…
Her var det mange fine poenger i diskusjonen. Det er vel ikke tvil om at systemet er foreldet, men problemet er hva en skal bruke i stedet. Det skulle vært morsomt å høre hvordan HiO vurderer formidlingspoengene. Hva er det som teller for hva?
Ellers er disse poengene viktige ved NTNU, for de er med på å tildele instituttet penger for neste år. Ideen er selvsagt at de som er mest aktive også skal få mest penger, men det hadde jo vært fint om en også vurderte andre faktorer som bidrar til å spre vår kunnskap på ulike arenaer i samfunnet, enn bare de vitenskapelige arbeidene som publiseres på nivå 1 og 2, eller i bokform (da bare på visse «anerkjente» forlag). Publisering av det samme manuset på web teller selvsagt ikke.
Derfor blir løsningen selvsagt å gjøre som Bjørn sier, vurdere kvalitet på arbeidet, uavhengig av publiseringskanal ved livets overgangsfaser.
Så bra svar! Bjørn burde få minst et par formidlingspoeng for det.
Enig i at spredning av ideer er minst like viktig. Som nybegynner i akademia lurer jeg på hvilken vei jeg skal gå. Å sitte med kjapp ide-kasting
via blogger, twitter, diskusjonsgrupper og podcaster er som kjent gøy. Å prøve å skrive artikler og tilpasse til peer-reviewer er kjedelig, men jo også lærerikt.
Bør hvem som vurderer kvalitet være kjent for den som blir vurdert?
Hva blir problemet med å telle poeng for antall som refererer til deg, en slags impact factor på personnivå?
Mye og god mat for tanken i Arnes bloggpost og fra kommentatorene (Hei Arne! Long time – no see).
Mitt bestyv er delt i en veldig kort kommentar og et som er en god del lengre og derfor limes inn som lenke.
Det korte:
Om vi med rette kan si at vi lever i et kunnskapssamfunn, må vi vel også kunne slå fast at dette også er en økonomi, – en kunnskapsøkonomi?
Akademia opererer her med forskningsartikkelen og den vitenskapelige monografien som eneste tellende produkt i sine rekker.
Men en kunnskapsøkonomi omfatter vel også produksjon (organisering og gjennomføring) av læring, utvikling av nye og bedre praksisformer, internasjonalisering osv. Dette kommer i stand som følge av akademisk entreprenørskap, ikke forskning.
Kunnskapsøkonomien vil, på den ene eller andre måter, utvikle seg slik at også det siste blir premiert. Det kan vel også hende at det første vil bli *mindre* premiert dersom det blir for mye av det gode.
Det er vel dette Arne er inne på når han på slutten av sin bloggpost skriver:
«Men det skapte altså en bekymring hos Mike Wesch, selv om han har ufattelig stor suksess med det han gjør. Lønna hans er i alle fall økt vesentlig, for nå får han tilbud om jobb fra hele verden, så noe har det da kommet ut av det, selv om han kanskje ikke blir full professor på denne måten.»
Vel, vel. Full professor går det jo an å bli på andre måter også;-)
Den lengre kommentarene finnes her: http://pedit.hio.no/pedit/appl/exp/wp/?page_id=1046
@ HH : Tusen takk for veldig oppklarende svar!