Aviser over hele verden taper både annonseinntekter og inntekter fra abonnement og løssalg. Schibsted gikk fra et overskudd på over 1 milliard første kvartal 2008 til et lite underskudd tilsvarende kvartal 2009. Selv ser bransjen ut til å legge mye av skylden for den sterke og raske nedgangen på finanskrisen, men det finnes også en rekke andre forklaringsmodeller som kanskje er mer plausible. Og hvis det ikke er finanskrisen som har skylda, er jo ikke nedgangen noe som vil gå over når de økonomiske pilene en gang vil svinge oppover igjen. Her er noen momenter:
1. En stor gruppes mediekonsum endrer seg. Jeg tilhører selv denne gruppen. Og selv om jeg faktisk har et abonnement på Aftenposten og avisa ligger i postkassa nå, har jeg ikke hentet den. Det gjør jeg som oftest ikke, fordi jeg synes det er mer spennende å sjekke nyheter, kommentarer, blogginnlegg osv på nettet. Og det er mer spennende å delta i diskusjonene gjennom Twitter, Facebook, min og andres blogger, enn bare å være passiv konsument. Det er altså strukturelle endringer i mediekonsumet som er en av årsakene til at leserne forsvinner. Vi går over til andre tjenester enn papiravisene, dels til nettavisene, dels til blogger, dels til lenkesamlinger som byttes via Twitter og lignende, og det hele orkestreres fra programmer som Netvibes og Tweetdeck, eller kanskje Facebook.
2. Mange har pekt på at nyheter er i ferd med å bli commodities, og at det er vanskelig å ta betalt for digitale commodities. Da gjelder det å ha kontroll over den konteksten som nyhetene inngår i, slik at denne kan brukes til å tilby brukerne andre tjenester enn nyheter. Dette gjør delvis Dagbladet og VG gjennom sine nettsider, men de får stadig mer konkurranse av andre medier, slik som de sosiale nettverkstjenestene, nevnte Netvibes der jeg selv etablerer min egen kontekst og bare henter enkeltartikler fra ulike nettsteder. Ja til og med annonser fra Finn kan jeg legge rett inn der, filtrert etter alle mulige søkekriterier. Konteksteiere kan lage sitt eget innhold, hvilket de også gjør. Gilde lagde for eksempel en av de mest populære kokebøkene før jul, for iPhone. Å være konteksteier vil bli en mer utbredt forretningsmodell i det digitale nettsamfunnet, fordi teknologiene gjør det enklere å dele digitalt innhold enn tidligere. The Guardian har tatt konsekvensene av dette og gir bort innholdet sitt helt gratis. Du får lov til å legge det inn på din egen nettside. Men litt av konteksten vil de selv ha styring med, og de vil selv styre annonsene som ligger i selve artikkelen. Yr tilbyr også gratis værmeldinger, og de vil heller ikke ha noen annonseinntekter. I det digitale nettsamfunnet blir svært mye av det som tidligere var beskyttet nå gratis. Bare les hva Chris Andersen skriver om det.
3. Selve den gamle annonsemodellen, basert på at en skal overraske seeren på en måte som gjør at det er vanskelig å slippe unna , står under press. Det er tilnærmet umulig å måle effektene av slike profilannonser. Som forbrukere er vi lite interessert i dem, og blir det for mange av dem gir de også for mye støy på sidene. Konsekvensene av dette kan være at vi helt enkelt finner andre steder på nettet med færre annonser, eller uten annonser. Konkurrentene er som oftest bare et tasteklikk unna. Annonsesystemer som baseres på betaling pr klikk, eller kanskje også betaling pr salg som gjøres fra klikkene blir stadig mer utbredt. Dette gjelder den modellen som Google lagde i sin tid spesielt, men også andre selskaper operer med samme system. Den andre siden av de digitale annonsesystemene er at annonsene er kontekstsensitive. Det vil si at tjenesten det annonseres for relateres til det innholdet som nettsiden har. Slike modeller favoriserer de store innholdsleverandørene og de selskapene som er spesialisert på å bygge kontekst for digitale tjenester. Og det er mindre sjenerende å se en annonse for noe som faktisk er relatert til innholdet, enn å se en tilfeldig annonse på nettsiden. Etter hvert som stadig flere annonsører oppdager verdien av de kontekstsensitive annonsesystemene, vil antakelig omsetningen av tradisjonelle annonser fortsette å synke, uavhengig av finanskrisen. Dette er selvsagt en trussel for alle annonsebaserte tjenester, og det rammer spesielt aviser og magasiner. Men også TV blir rammet, om enn på en annen måte.
4. I likhet med andre bransjer, er mediebransjen også preget av en slags konservativisme, der det er de gamle modellene som framstår som «de korrekte» og der en søker å gjennomføre tiltak som beskytter de gamle modellene snarere enn å arbeide mer effektivt med å utvikle nye tjenester og nye forretningsmodeller. Dette er velkjente mekanismer, som Clayton Christensen ved Harvard har skrevet en rekke bøker om, først den generelle om The Innovators Dillemma, og det siste året bøker om hvordan disse mekanismene kan anvendes på analyser av skoler og utdanningssystemene, samt helsesektoren. Mediesektoren står ikke i noen særstilling i overgangen til det digitale nettsamfunnet. Alt innhold blir omfattet av de samme økonomiske mekanismene når det er digitalt, enten det tidligere het musikk, aviser, bøker, kart eller dataprogrammer.
Hva er løsningene på slike dillemmaer? Jeg tror NRKbeta er godt på vei til å skape løsningene. De bruker sosiale medier aktivt til å diskutere med leserne og lytterne. De tester nye tjenester, skaper en ny digital kontekst som tar leserne på alvor på en helt annen måte enn andre medier. De forutsetter at svært mange av dem som bruker nettsiden vil delta i både utvikling av tjenester og i diskusjoner av ulike typer. Og de profitterer stadig på denne gode interaksjonen med leserne.
Jeg tror mediebransjen må arbeide mye mer med innnovasjon, med å eksperimentere med forskjellige tjenester, med å teste ut ulike annonsemodeller og med å integrere ulike teknologier og tjenester i sin tradisjoenelle kontekst. Kampen kan komme til å stå om hvem som etablerer den beste konteksten, der hver enkelt av oss lett finner fram til det vi ønsker å lese og være del av.
En type ny konkurrent kan være ultralokale nettsteder, stedet for kvartalet ditt, for det nære nabolaget (BBC-forsøk her). I USA finnes allerede en rekke slike tjenester (sjekk Everyblock og Placeblogger for eksempler). De har forskjellig utgangspunkt, men de har til felles at de integrerer brukerskapt lokalt innhold med innhold streamet fra andre medier. På denne måten kan en «nesten uten ansatte» lage lokale medier, som samtidig har en videre orientering. Værmeldinger fra Yr, kronikker fra TheGuardian eller kanskje Wired eller NYT? Nasjonale nyheter fra nyhetsbyråene og brukerskapt lokalt innhold. Blir dette avisenes største trussel de neste fem årene? Og er det sannsynlig at det er Schibsted eller Dagbladet eller noen av de andre etablerte aktørene som skaper tjensten? Dette siste er jeg ikke helt sikker på.
Du trekker fram Yr som et godt eksempel på gratis-fenomenet. Yr, eller NRK Beta, er (selvfølgelig) ikke gratis! Det finansieres av hver eneste innbygger i Norge som betaler skatt. Hvis Schibsted kunne gjøre det samme, ville de ikke ha noe økonomisk problem.
Problemet med dette er at det fortrenger annen innovativ virksomhet. Hvem tør satse penger og engasjement på å lage en konkurrerende virksomhet så lenge Yr kan tillate seg å se bort fra markedskrefter og konkurranse? Ikke jeg.
Effekten av dette er redusert innovasjon, selv om det motsatte tilsynelatende er tilfellet (Yr-tjenestene er kjempebra).
Et annet grelt eksempel er NDLA-satsingen i videregående skole. I dette tilfellet opprettes det et statlig/fylkeskommunalt organ (under dekke av å være et samarbeidsprosjekt mellom fylkeskomunene) som utvikler digitale læringsressurser for videregående skole. Dette er heller ikke gratis, og effekten av dette vil være at private aktører fortrenges. Etter hvert vil dynamikken i markedet ødelegges, og konkurranse og innovasjon avtar. Forlag og andre innholdsleverandører vil kaste inn håndkleet, og i verste fall står vi igjen med et statsforlag. Dette sender tankene til samfunnstrukturer som eksisterte før murens fall, og det innebærer en massiv ensretting i skole-Norge. Denne ensrettingen vil etter hvert være et stort demokratisk problem, og jeg håper at noen (for eksepel lærerne) snart ser dette og gjør anskrik.
Kryssubisidiering kalles denne metoden, og gjør at NDLA sniker seg unna lover om anskaffelser og konkurranselovgining. NDLA har bl.a. bestilt en advokatutredning for å finne fram til en organisering som gjør at de unngår å komme inn under det offentlige regelverket om offentlige anskaffelser. Dette er ille.
Så får det være at forlag (som til tross for hva mange tror, oprerer i en lavmarginbransje; det er bare å lese årsregnskapene til de største folagene, så er man at de oppererer med en resultatgrad på ca 5 prosent) og andre tradisjonelle aktører har vært for sirumpa og lite innovative. Det er allikevel ikke noe argument for å sette markedsmekanismene ut av spill. Tvert i mot burde myndighetene stimulert disse, så kunne disse aktørene konkurrert så bustå føyk, til brukernes (og skattebetalernes) beste. Hvis forlagene var flinke ville de overleve, hvis ikke ville de dø en selvforskyldt og vel fortjent død.
Er det noen som våkner snart?