iPad – ikke så smart som du tror?

De siste dagene har Apples iPad dominert deler av mediebildet. Det er blitt twittret om den mer en 2,5 millioner ganger og den ble omtalt både i MSM (mainstream media) og på de sentrale bloggene. Noen var mest skeptiske, som den 16-årige sønnen til en av USAs mest profilerte technobloggere, mens andre var ekstatisk opprømte.

Kortversjonen er at dette ser ut til å være en oppblåst iPhone. Den kjører alle iPhones applikasjoner og den har de fleste av iPhones begrensninger, samt noen til. Her er ingen Flash, den har skjerm på 4:3 formatet, hvilket ikke passer til film eller nyere TV-produksjoner. Den har hverken USB eller HDMI, intet kamera og heller ikke GPS. Og den har som iPhone heller ikke multitasking. Du kan altså ikke lese en bok og høre på musikk samtidig.

Likevel har mange gått av hengslene i begeistring, og det av forskjellige årsaker. Den mest opplagte er at dette er en kul dings. Det kommer til å være knapphet på dem en god stund ,og det blir litt Tata Nano effekt over det hele. Du husker den indiske bilen som bare koster 14000 kroner. Siden de ikke greier å produsere nok til å dekke etterspørselen er det knapphetsøkonomien som rår. Og da sies det at en god del av dem som kjører den er folk som egentlig kunne kjørt Jaguar. Men den er det jo ingen som snur seg etter lenger.

Når mange har ventet lenge på den, er det også med et håp om at den kan bringe med seg muligheter for nye forretningsmodeller for deler av mediebransjen som sliter. Amazon har hatt suksess med Kindle, leseplaten som lar deg kjøpe bøker for under 10 dollar, abonnere på aviser, blogger og hva du nå måtte ønske å lese på. Og mange er faktisk villige til å betale noen dollar for å lese New York Times eller andre aviser på den, selv om de kan lese det gratis på nettet. Dette siste blir det forøvrig kanskje slutt på, om de tør å satse på en forretningsmodell som skal forsøke å gjøre nyheter og kommentarer til knapphetsgoder og dermed betalbare tjenester. Selv tror jeg lite på en slik strategi, fordi det kommer andre og enda mer disruptive tjenester på banen. Ett eksempel på dette er everyblock.com, en hyperlokal tjeneste som henter informasjon fra stedet der du bor og setter dette sammen med andre kilder du måtte ønske å forholde deg til. Dette er starten på den sanne indicastkulturen, der broadcastmodellenes ambisjon om å nå massene viker for massenes behov for å bli sett som individer. Det er forøvrig mange slike tjenester, og de vil alle sammen passe fint inn på iPaden.

iPaden blir helt sikkert en suksess på samme måte som iPhone og iPod touch. Det er noe magisk med Apples design og image, selv om innmaten ikke alltid er så fantastisk. Selv kjører jeg flere Macer, og er på ingen måte imponert over dens egenskaper som produksjonsredskap. Officepakken er rett og slett dårlig sammenlignet med Windowsutgaven, og andre programmer som Mindmanager, lider av store mangler i Macversjonen. Men på reise er Macbook Air super. Tynn som en avis, ikke stort tyngre enn et par sjokolader og med god ergonomi er den ypperlig, selv om altså programmene den kjører har klare begrensninger.

Men tilbake til iPaden. Når forlagene har ventet på denne med håp om at de kan få en distribusjonsplattform for digitale bøker, ja så har de kanskje en løsning de vil prøve. For forlagene er redde for å havne i samme fella som musikkbransjen har vært i. De har i mer enn ti år forsøkt å tvinge brukerne inn på et konsept der bransjen selv skal bestemme hvordan vi skal bruke musikken, hvilke dingser vi kan få lov til å spille den på og de vil bestemme over vår rett til å dele musikkopplevelsene med våre venner. Kortversjonen av denne historien er at musikkbransjen har tapt på alle fronter. Det er umulig å stenge den inne rent teknologisk. Det er også umulig å beskytte dette rent  juridisk.  Av omlag 150 000 nordmenn som besøkte  Pirate Bay daglig, er en person dømt for ulovlig fildeling i Norge hvert år de siste ti årene. Og Apple har måttet gå motsatt vei av hva de nok hadde ønsket. De har fjernet DRM-beskyttelsen av innholdet. Hvorvidt denne DRMen er der eller ikke spiller forøvrig liten rolle i det lange løp. Det er alltids noen som greier å knekke den, og da blir det del av den digitale allmennutdanningen for kidsa å kunne dette. Det er det samme som skjer på skoler som stenger elevene ute fra Facebook og MSM. Barna finner fort ut at det er noe som heter IP-nummer og at disse kan endres gjennom en proxyserver. Og da de skulle arrangere eksamen på en videregående skole i Stavanger sist år og hadde stengt av det  interne trådløse nettverket på skolen slik at elevene ikke kunne samarbeide, fant noen av dem fram til naboens åpne nettverk. Og hadde de ikke tatt dette, kunne de jo bare latt mobiltelefonen kjøre en applikasjon som gjør den om til en GPS-router. Konklusjon: Det er umulig å beskytte digitalt innhold mot kopiering i det lange løp. Bare tenk på at krypteringen bankene bruker er dekodet, Irakere kopierer videostrømmen fra de Amerikanske dronene som brukes både til rekognosering og bombing gjennom å bruke et program du kan kjøpe på nettet for 26 dollar, og nå er Kindle også hacket, slik at bøkene kan gjøres tilgjengelig på forskjellige plattformer. Det er bare et spørsmål om tid. Så de som håper at Apples DRM-system skal beskytte innholdet kan bare glemme dette.

Likevel ser forlags- og magasinbransjen fram til at iPaden kommer. Studentene vil  kanskje ha læremidlene sine på den og forlagene vil utgi bøker der de tror de kan ta mer betalt enn gjennom Amazon.  Amazon beholder forøvrig 7 av de 10 dollarne bøkene koster, noe som er mer enn det forlagene taper på å produsere og selge bøker på papir. For mange storlesere av fiction er også Kindle en bedre teknologi, siden den har bedre lesbarhet i godt lys, særlig sollys enn aktive skjermer slik iPaden har. Mens iPaden antas å bli bedre på fag- og oppslagslitteratur, fordi denne konsumeres på andre måter.

Jeg tror ikke iPaden vil hjelpe eierne av trykte medier med å beskytte deres nåværende forretningsmodeller. De må være mer innovative, skape nye tjenester og nye brukskonsepter som utnytter de digitale flatene på andre måter enn før om de skal lykkes i det digitale nettsamfunnet.

Nettleverandørene vil pushe flere bits, kapasitetene i nettverkene vil øke uten at det blir mulig å tjene mer penger på det. IP-tjenester er commoditytjenester og i det lange løp presses prisene mot det det koster å produsere en bit til, altså det økonomene kaller grensekostnad. Derfor vil teleselskapenes inntjening pr bit bli lavere og lavere, etterhvert som kapasitetene i de ulike nettverkene også øker. Igjen ligger mulighetene i å lage helt nye tjenester. I stedet for å gjøre som vi gjør på en rekke andre områder, å selge råvarene til fortrengsel for de foredlede produktene, må vi jobbe mer med innovasjon og nyskaping. Her er et eksempel på hva som kan komme ut av slik tenkning.

Nordmenn bruker over en milliard hvert år på jakt- og fiskeutstyr. Elgjakta sitter i blodet, også på byfolk med røtter i en allmenning ett eller annet sted utenfor bygrensa. Og det er da vi etterlyser det store elgjaktspillet. Tenk deg et jaktterreng på skjermen din, du kan blande kart og satelittbilder, og du får alle jegerne og hunden markert på kartet gjennom GPS-sendere.  Etterhvert vil elgene også ha dette, og vi kan følge spillet med å finne og skyte skogens konge direkte på nettet. Hvor mye vil folk betale for å følge jakta slik? Du kan også få inn levende bilder fra de enkelte postene og fra hunden, en slik tjeneste som gjør mobiltelefonen til et TVkamera finnes allerede hos både qik.com og bambuser.com. Norsk tipping følger opp med skreddersydde spill. Hvor mye setter du på at elgen blir felt på post 2? Eller at den blir felt før kl 10?

Nye teknologier slik iPad er, for den fyller et gap mellom mobilen og laptopen, ved at den er lett bærbar, har god skjerm, grei kapasitet osv krever nye tjenester for at den skal fungere optimalt. Slike tjenester vil komme og da kan det jo bli spennende å sitte med iPaden i sofaen, eller i bilen eller båten for den saks skyld.