Innlegg i Arena, våren 2010
De tre siste årene har vi vært vitne til en revolusjon når det gjelder måten vi kommuniserer og samhandler på. Facebook, Twitter, LinkedIn og andre tjenester har skapt en ny infrastruktur for sosial samhandling. En ny åpenhet og nye teknologier for samarbeid har skapt grunnlag for nye organisasjonsformer. Professor Andrew McAfee ved Harvard har gitt dem navnet Enterprise 2.0. Dette er organisasjoner preget av åpenhet, av utstrakt deling av informasjon internt og eksternt, og av bruk av nye tjenester for samhandling.
Internt i organisasjonene gjør disse tjenestene det mulig å samarbeide med ulike partnere på effektive måter og koordinere aktiviteter på tvers av geografiske skiller. Selv bruker jeg både blogg og wikier i mitt eget utviklingsarbeid. På bloggen publiserer jeg ulike tips og refleksjoner jeg vil dele med andre. Wikier bruker jeg til alle kursene mine, noe du selv kan se på http://egovernment.wikispaces.com. Bokmerkene, selve katalogen over alt det interessante jeg finner på nett, deler jeg med tjenesten Delicious. Her finner du de samme kildene som har inspirert meg. På Twitter følger jeg både store guruer, lærere som utvikler innovative undervisningskonsepter, medieanalytikere og andre kommentatorer som gir meg inspirasjon og innspill til å forstå de oppgavene jeg arbeider med på nye måter.
De sosiale nettverkstjenestene endrer ikke bare måtene vi kommuniserer på, men også i stor grad de tradisjonelle mediene. Papiravisene er i fritt fall, og hele bransjen setter nå sin lit til Apples nye flaggskip iPad. Da er håpet at vi vil betale for innholdet igjen fordi de vil tilby det de kaller en rikere leseropplevelse. Dette er i tråd med teorien i boken Blown to Bits som kom ut for snart et tiår siden.
Like interessant er også mulighetene for å analysere data fra de sosiale nettverkene. En studie fra Silicon Valley viser at en ved å analysere hvor ofte en film nevnes på Twitter kan lage en svært god prognose av hvor godt den kommer til å selge. Og ved å analysere innholdet i meldingene og sortere dem etter hvor positive/negative de er til filmen, kan en lage enda mer presise salgsprognoser. Men hvordan skal en finne ut om folk er positive eller negative? Jo, det hjelper Amazon oss med gjennom tjenesten Mechanical Turk. Her kan du legge ut oppgaver du vil at andre skal hjelpe deg med, så får du en rekke mennesker til å bidra.
Framtiden er uten tvil mye mer bruk av sosiale medier, både til å analysere grunnlaget for egen tjenesteutvikling og framtidig inntjening, men også i stadig større grad for å kunne samarbeide mer effektivt med flere. Det er ikke mange bedrifter som har alle de kloke hodene ansatt på ett sted. Selv sitter jeg til daglig i Nittedal, er ansatt på NTNU, og holder foredrag, workshops og seminarer over hele landet. Noen ganger bare ved hjelp av nye teknologier og nye tjenester, men også ofte ved at jeg reiser.
Har veldig tro på åpen innovasjon som vekststrategi og i denne sammenhengen er jeg veldig enige med deg i at sosiale medier er nyttige verktøy.
Blant annet er det viktig at man klarer å bygge opp seg et best mulig nettverk av kompetente mennesker og her er sosiale medier en uvurderlig ressurs. Innovasjon handler i liten grad om oppfinnelser, men evnen til å kombinere eksisterende løsninger på nye måter og da er man avhengig av et godt nettverk. Tiden der produkter og tjenester kun lanseres ved hjelp av interne ressurser håper jeg går mot slutten. Skal man lykkes i fremtiden har jeg stor tro på at man må innse at mange av de dyktigste personene i bransjen ikke arbeider i egen bedrift og heller å åpne opp og dra nytte av eksterne kilder som konkurrenter, kunder, organisasjoner, universiteter etc.
Utfordringen er å henge med
For meg som ny bruker av sosiale medier og blogger osv, mangler det ikke på forståelsen av at fremtiden ligger i den samhandlingen. Jeg mangler heller ikke begeistringen for det inovative og det nye. Jeg ser mer at utfordringen ligger i å klare å henge med. Kalre å prioritere tid til å bruke disse mediene nok til at man behersker dem. Det føles som man dras mellom forpliktelsene i dagliglivet, og de mulighetene som ligger der ute. Og dette litt uten at man helt vet hvordan mulighetene kan bli materialisert.
En annen utfordring jeg ser i denne utviklingen er, hvordan pengene for det man er med på å skape skapes. Hvordan kan jeg få betalt for det jeg skaper. Jeg har tidligere jobbet noen år i finansbransjen. Når vi der så på nye prosjekter eller skulle bedømme om de var gode, var alltid spørsmålet: «Show me the money?» Jeg tror dette er en like aktuell problemstillingene når det gjelder den digitale utviklingen vi står mitt oppe i.
Kan se for meg at det er noen som må gå opp noen tydelige veier på hvordan dette skal fungere. Trolig vil vel også andre falle mellom, uten å få betalt for sin kreativitet.
Etter selv å ha vært gift i snart 20 år har jeg i allefall lært meg, at det er et språk min kone skjønner bedre enn alle mine vyer og visjoner. Og det er penger på konto.
Den skumle delingen….Innimellom blir jeg nesten helt rørt – over hva folk er villig til å dele på nettet. Nesten uansett hva jeg er ute etter finner jeg aktuelle filmer, presentasjoner, blogger eller wikier der folk villig deler synspunkter og fagstoff. Akkurat nå sitter jeg med en oppgave – veilederen min er reist på fagkongress i USA og jeg trenger sårt til en veiledning….det lure hadde jo vært å legge det ut på et offentlig sted og fått inn alle kommentarer fra «hele verden», men der kjenner jeg at min grense går ( i hvert fall akkurat nå!) Det er skummelt å dele og få respons fra alle – kommentarer og innspill er ikke nødvendigvis hverken saklige eller hyggelige, noe en også ser i mange fora på nett. Skal vi tro at generasjonen som kommer etter oss og som er oppvokst med dette oppfører seg bedre, og er flinkere både til å dele og kommentere? Jeg har en mistanke om at dette også må læres….en del av kompetansen ved det å være aktiv nettbruker.
Dere tar opp viktige utforderinger, som at det er litt skummelt å dele, -hvem vil meg egentlig godt? Hvordan skal vi sørge for å beherske delingskulturen slik at vi får både i pose og i sekk? Hvordan få crowdsourcing til å fungere i praksis? Her tror jeg vi må prøve oss fram og utvikle en god praksis over tid. Vi kan ikke regne med at alle vil få til alt med en gang.
Og «show me the money»-problemet fortsetter. Utfordringen er at forretningsmodeller for digitale tjenester er forskjellige fra det gamle industri- og tjenestesamfunnets modeller. Chris Andersen har skrevet om dette i boka Free, og ja du finner boka både i audio- og tekstversjonen gratis på nettet. Hva tjener Andersen penger på? Printutgave av boka, redigert lydbokversjon, og ikke minst foredrag. Ryktene sier at han tok en halv million for å holde foredrag i Sverige denne våren. Så mulighetene er der, men vi må nok arbeide mye for å oppdage dem og ikke minst finne ut hvilke ferdigheter vi selv har som passer til det digitale nettsamfunnets forretnings- og tjenestelogikk. Dette siste har jeg forresten skrevet en ny bok om, som kommer på Cappelen rett over sommeren.
Mulighetene for samarbeid som sosiale medier gir er det dessverre ikke alle bedrifter som ser nytten av. De aller fleste ser på bruk av sosiale medier mer som en ren utgift sett med bedriftsøyne. Noe av grunnen til det tror jeg er hovedprosentandelen av de som sitter i ledende stillinger i dag, er i en voksen alder som 50+. Når vi også ser det i sammenheng med at vi mennesker er «vane dyr», gjør det ikke saken bedre. Nytte verdien av utvikling og samarbeid med bruk av web 2.0 teknologi tror jeg blir kraftig undervurdert av mange bedrifter.
Som jeg kan lese av noen av de andre blogg innleggene som er det en bekymring på hvordan en skal klare å følge med i utviklingen. Jeg tror utfordringen med å følge med er direkte knyttet opp mot en motivasjon eller skjønne nytteverdien av det som kommer av nye funksjoner. Hvis vi hele tiden søker forenklinger og løsninger tror jeg vi automatisk vil holde oss oppdatert.