Du har sikkert sett klassiske amerikanske vesternfilmer og kanskje lagt merke til hvordan hestetyver ble behandlet i gamle dager. Respekten for eiendomsretten ble utviklet ved at de som brøt den ble hardt straffet, og gjerne så alle andre så det.
Hvordan samfunnet straffer brudd på lover, regler og normer er avhengig av de styrendes maktbase, av deres idealer og av vilje til å stå løpet ut. Hva en straffer og hva som oppfattes som brudd på samfunnets normer er også bestemt av samfunnsmessige forhold.
Det amerikanske samfunnet har sterke røtter i vesternfilmenes kulisser, i en kultur som er historie, men som vedlikeholdes gjennom fortellinger, gjennom fiksjon. Selv om USA har vært motoren i utviklingen av det digitale nettsamfunnet og verdiskapingen er flyttet fra jordbruket til immaterielle tjenester, kunnskap, innovasjon og evne til fortsatt utvikling og endring, står de gamle verdiene sterkt også i det moderne samfunnet . Men hvor godt egnet er de gamle verdiene i en verden med helt nye muligheter?
Hvis noen stjal hesten din var det lett å se at du selv ble uten hest og at du dermed tapte noe. Men hva skjer hvis noen tar i bruk noe du har skapt, uten at du selv mister noe? Det er akkurat dette som skjer med digitale tjenester.
Det skjer også en interessant språklig endring i denne overgangen. Hvis noen tar hesten din, vil du ganske sikkert kalle det et tyveri. Men er det også et tyveri dersom du faktisk ikke mister noe som helst? I digitalsamfunnet snakker en om delingskultur, om hvordan tjenester utvikles og får flere brukere gjennom nettverkseffekter og andre mekanismer i den digitale økonomien.
Men opphavsrettsorganisasjonene har altså fortsatt å holde seg til hestemetaforen, og snakker fremdeles om at musikk som deles faktisk stjeles, enda de ikke blir fratatt noe som helst.
Dette er ett av dillemmaene ved overgangen fra èn samfunnsform til en annen. Industrisamfunnet skapte andre muligheter for musikerne, fordi det utviklet nye teknologier for musikkformidling, blant annet LP og radio. Disse teknologiene endret konkurransevilkårene i bransjen fullstendig. Noen tapte og andre vant.
Og nå skjer det samme igjen i overgangen fra industrisamfunn til digitalt nettsamfunn. Og det er ikke sikkert at det er riktig å holde på de gamle oppfatningene om hva det vil si å stjele og så bruke industrisamfunnets logikk på nettsamfunnets utfordringer.
Kan hende vil den digitaliserte musikken få en annen funksjon enn det platene hadde. Kan hende er vi ikke lenger like opptatt av å eie musikken, men mer opptatt av å få tilgang til det vi ønsker å spille. Og kan hende må flere musikere finne seg i å bruke de digitale kanalene i markedsføringens tjeneste, mens pengene tjenes gjennom å skape andre typer opplevelser for publikum, for eksempel i form av konserter.
I utviklingen av det moderne velferdssamfunnet bruker vi mer og mer penger på opplevelser. Og opplevelsesøkonomi er for lengst etablert som økonomisk sjanger.
Opplevelser blir viktigere på mange arenaer. Når dealextreme.com selger varer til en brøkdelav de norske prisene, fraktet gratis hjem til deg, må norske aktører finne andre måter å konkurrere på. God service, særdeles god produktkunnskap og evnen til å skape en god kjøpsopplevelse blir viktig. For å greie å få til dette, må faghandelen satse mer på å utdanne gode medarbeidere, hvilket faktisk mangler i svært mange av dagens butikker.
Nettsamfunnets forretningslogikk byr på utfordringer både i forhold til eiendomsretten til det digitale innholdet, samt hvordan vi skal forholde oss til nye muligheter og konkurrenter. Å holde seg til heste-logikken går dårlig, og vi må derfor jobbe viderer for å finne ut hvordan de nye mulighetene kan bidra til å skape nye verdier.
Hei, Arne.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt fanget sammenhengen mellom det å «stjele musikk» og det å handle på andre fora.. Vent, nå lyver jeg.. Jeg ser sammenhengen, men det kunne kanskje passet seg med to innlegg på hvert av temaene?
Uansett så er jeg veldig enig med deg. Dagens samfunn legger helt andre forutsetninger til grunn i forhold til hvordan markedsøkonomien var for bare 15 år siden (!). Jeg likte metaforen med å stjele hester og det faktum at ingenting faktisk går tapt.. Det er vel heller antakelsen om at «jeg ville fått noe om du ikke hadde tatt det uten å betale..» som råder hos plateselskapene og andre som rammes av omveltningene i den nye digitale verden.
Det har vært mye snakk om transaksjonskostnader, og det er klart at det er mye lettere å skaffe musikk gjennom internett gratis enn å kle på seg for å stabbe ned til nærmeste musikkbutikk i regnværet. Det er merkelig for meg at dette har vært en utfordring for bransjene i litt mer enn 10 år nå, og det er først de siste to årene man har fått «løsninger» på utfordringene som gjør at man faktisk kan hente inn profitt – og dette altså ved å kun gjøre det enkelt å få tak i musikken. Man kan nevne i fleng: iTunes, Wimp, beat.no og Spotify. For å ikke snakke om at bransjen har sett mulighetene som ligger i bundling – Lambi selger toalettpapir med koder til gratis musikk f.eks.
Det er først nå markedene for de store tilbyderne av tjenester starter å innse viktigheten av e-commerce.
Tenk hvordan verden vil se ut om 10 år?!
-Daniel
Hei Arne
Diskusjonen tyveri / ikke tyveri ruller videre. Selv om kopiering av musikk ikke kan sies å være et tyveri i den forstand at noen har mistet noe, er det utvilsomt et lovbrudd etter dagens regelverk. Hva med annen type opphavsrett? Hvis jeg kopierer et design eller en patent, så er det kanskje ikke et tyveri (språklig sett), men det er jo helt klart ulovlig og kan være til stor skade for rettighetshaver.
Når det er sagt, så er det jo et faktum at kopiering av musikk og film foregår over en lav sko og at dagens lovverk ikke er i tråd med folks rettsoppfatning. Noe må gjøres, og jeg er enig i at løsningen må være å prøve å utnytte mulighetene den digitale økonomien gir snarere enn å klamre seg til et foreldet system. At musikkbransjen strever med omstillingen er forståelig. Når man vet at «vinneren tar alt», er det kanskje tryggere å gå ned med flagget til topps og skylde på piratene enn å ha ansvar for en høyrisiko omstilling med dertil mulighet for fiasko.
Torgrim