Hvordan hadde det vært å ha Newton og Gallileo til middag en kveld?
Det er denne analogien Howard Rheingold bruker etter å ha hatt Ted Nelson og Douglas Englebart på middag, og når Rheingold selv er i samme liga, må det jo bli en interessant kveld.
Jeg hadde gleden av å arbeide med Howard om utviklingen av et undervisningtilbud ved UC Berkeley for et par år siden. Og året etter var jeg hans vert i en snau uke her i Norge, da jeg fikk anledning til både å diskutere og høre hans synspunkter på mangt som har med teknologi og samfunnsendring å gjøre. Han er uten tvil en av de mest kreative og innsiktsfulle analytikerne av det digitale nettsamfunnet.
Selv lot han seg inspirere av både Engelbarth og Nelson da han skrev Tools for tought, og seinere har han selv inspirert mange gjennom sin refleksjon om utvikling av virtuelle samfunn og ikke minst hans forrige bok Smart Mobs, som handlet om hvordan det ble mulig å koordinere ulike typer aktiviteter på helt andre måter enn tidligere ved hjelp av mobilteknologi.
Nå skriver han på en ny bok, men den skal jeg komme tilbake til når den foreligger.
Men tilbake til middagen, som du kan se et opptak av her.
Hei Arne,
Vil bare si at denne oppgaven (sos6501)hadde gått meg hus forbi. Jeg hadde ikke fått med meg at den skulle besvares i «inneværende uke» – det vil si den uken kurset fant sted (uke 37). Nuvel. Ellers så jeg nettopp Rheingold sin filmsnutt fra middagen han holdt for Engelbarth og Nelson (eller Newton og Gallileo)m/fruer. Rheingold var åpenbart en entusiastisk vert og en stor beundrer av de to. Newton og Gallileo derimot virket imidlertid noe «detached» fra sine store bedrifter – i påfallende stor grad vil jeg si. Men kanskje det er slik det er: De som har gjort store ting ser kanskje noe annerledes på det? Kanskje var det ikke så spektakulært som andre tror det var? Kanskje ser de i ettertid at arbeidet krevde store ofre? Eller kanskje det ganske enkelt er personligheter som er ytterst beskjedne på egne vegne? Hm. Vanskelig å si. Der og da virket det som om det hele ikke var noe å snakke om. Ellers ble jeg noe fascinert av hodeplagget til Nelson der han satt på terassen.