Svar: Begge har prøvd å blokkere bruken av sosiale medier.
Selv om motivene har vært forskjellige, har effektene vært de samme. Det hindrer uønsket atferd av dem som befolker landet eller institusjonen. I Egypt ville en ikke at innbyggerne skulle ha et kraftig redskap til å organisere kollektive handlinger, til bokstavelig talt å stå skulder til skulder og kjempe mot diktaturets overmakt. Selv om de prøvde, klarte de imidlertid ikke å blokkere internett helt, og historien kjenner vi. Ungdom koblet sammen på Facebook fikk mye av æren for at diktatoren flyktet og overlot styringen til hæren. Men som de sier I Egypt: Det er nå kampen og det virkelige arbeidet begynner, og da er de sosiale mediene viktige for å kunne kommunisere og interagere med store grupper av de en kan kalle interessenter, folk som bryr seg og som vil være med å forme framtidens Egypt.
Dette foregår ikke lenger på samme måte som den gang en gruppe menn møttes på Eidsvold I 1814. Og det er jo unektelig et paradoks at dagens politiske prosesser, er de samme som en skapte med Eidsvolds-mennenes teknologi, selv om mulighetene for andre representative ordninger og også direkte demokratiske prosesser der vi alle får anledning til å bidra underveis i prosessen, nå er helt annerledes enn bare for 5 – 10 år siden.
Parallellen mellom Egypt og dagens skole minner om at skolen også styres av et regime. Det er bestemt fra oven hva som skal læres, hva de skal kunne, dels også hvordan det er lovlig å arbeide. Når skolen bestemmer at eksamen skal være på papir, eller på PC uten nettilgang, er dette bestemmelser som har med mulighetene for effektiv kunnskapsutvikling å gjøre.
I dag vil en effektiv arbeidsform innebære at en deler dokumenter med andre studenter og interessenter, feks via google docs, Dropbox eller lignende. Bokmerker/favoritter lagres gjennom delicious eller Diigo. Screencasts legger vi på slideshare og de fleste småfilmene på YouTube. Og notatene våre ligger allerede I skyen, fordi jeg bruker Evernote både på reiseMacen, kontormaskin, iPhone og iPad. Da er mine notater tilgjengelige over alt hele tiden.
Det som skrives utvikles først gjennom Mindmanager, og eksporteres siden til et lineært leseformat, som feks Word. Selv har jeg skrevet en hel bok på denne måten, og kan ikke tenke meg andre arbeidsformer.
Ideer, refleksjon og digitale ressurser deles gjennom Facebook og Twitter, og mer komplekse spørsmål får vi svar på gjennom Quora. Og trenger jeg en kjapp innføring i et nytt emne, er jo Wikipedia svært så bra da. Av wikipedia blir en wikismart.
Problemet er at dagens unge ikke lærer å arbeide på denne måten, hverken på skolen eller på universitetet. Da jeg foreleste på NTNU sist, så jeg 4 PCer blant 50 studenter. De andre satt på samme måte som jeg selv gjorde i siste halvdel av forrige århundre, dengang vi ikke hadde hørt om internett en gang.
Når så de lokale lederne ikke er kjent med det digitale nettsamfunnets arbeidsformer og muligheter, teknologier og tjenester som nå har skapt relativt fredelige revolusjoner I 2 land, er det ikke rart de tyr til samme løsninger som diktatorene.
De slår av de digitale tjenestene, vender blikket tilbake til papiret og blyanten, eller til den pedagogikken som ble skapt i industrisamfunnet, og som fremdeles dominerer norsk skole. Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet? For den trenger vi også!
Forbud mot Facebook er en aktuell sak ja, og ikke bare i Egypt…
Her fra Telemark (lederartikkel i Porsgrunn Dagblad):
http://www.pd.no/leder/article5493064.ece
Ja, som du spør: Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet?
Eller, som andre har spurt tidligere (mer aktuelt enn noensinne, med tilgang til internett og sosiale medier?): Hva om skolen ikke fantes?
Er det valget om å (ikke) ville være med videre våre skoler nå står overfor?
Godt eksempel på poenget i artikkelen Bjarne.
Det er stadig fler som er opptatt av dette spørsmålet, ikke bare i Norge. Les mer her: http://mindshift.kqed.org/2011/02/revolution-2-0-the-control-shift
Vi har en utstilling på jobb om dagen hvor vi bl.a. har en pc satt opp mot en kinesisk proxy-server (for at publikum skal kunne prøve en ekte kinesisk surfeopplevelse sånn den oppleves innenfor den kinesiske brannmuren). Jeg pleier å spørre elevene som besøker oss om de vet hva en proxy er for noe. Om mer enn tre av gutta svarer ‘ja’ vet jeg de har en brannmur på skolen som blokkerer Facebook.
Nød lærer naken osv.
Takk for godt lesetips, Arne
Et annet er jo selvfølgelig Nils Christies ‘Hvis skolen ikke fantes’ fra 1971.
Nå, 40 år seinere, kunne man ønsket seg en versjon 2.0 av denne, og ikke minst av debatten som fulgte dengang.
Denne gang måtte også IKT, sosiale medier osv. blitt et sentralt tema.
Enten man kjemper for enhetsskolen – eller noe annet, som f.eks. her:
http://www.dagbladet.no/kultur/2008/07/11/540624.html
Spenstig tiltak Thomas!
Jeg skrev etinnlegg i November på Diginalet, om sperring av facebook, og hva det innebærer for lærere som ønsker å bruke sosiale medier. Jeg har selv vært en slik lærer, men har det siste halvannet året jobbet i administrasjonen på Thor Heyerdahl vgs i Vestfold. Vestfold fylke stengte like etter innlegget facebook, for alle skolene i fylket. De hevdet i media at dette var et ønske fra hovedelevrådet i fylket. Elever ute i skolene reagerte med vanntro, og lokale ledere kjente seg ikke igjen i prosessen som ble beskrevet, men revolusjonen – på tross av mangelen på en demokratisk prosess, har så langt uteblitt.
Så kommer det store spørsmålet: hvorfor har det ikke blitt noen revolusjon? Kan der være at elevene finner veier omkring sperringene, slik at grunnlaget for å få tilbake friheten egentlig ikke eksisterer, de har fremdeles tilgang! Som vi så i Egypt, så klarer man ikke å sperre, kun for en viss tid, før noen finner en vei omkring sperringen. Løsningen for å komme rundt, sprer seg – via sosiale medier – som ild i tørt gress, og det tar ikke langt tid før «demonstrantene» er på nett.
Noen elever innfinner seg kanskje med ordningen, og da kan man spørre seg (og det er kanskje det som er mest skremmende) om hvordan elevene som er utsatt for denne type frihetsfrarøvelsen, er blitt så konforme at de ikke reagerer på om noen tar fra dem deres demokratiske rettigheter – selve grunnlaget for vårt gode samfunns eksistens. Hvofor gjør de ikke det? Er slike slappe holdninger et resultat av undertrykkelse i et mindretallstyranni, en slags demokratisk likegyldighet, eller som nenvt over kanskje et resultat av at elevene bare «spiller spillet»?
Liken mellom norske skoler og Egyptiske myndigheter er slående, og vitner om mangel på demokrati og mangel på kunnskap. Det er så langt ikke så mye likhet mellom egyptiske motstandere og norske elever – for dem på galleriet vel og merke. Foreløpig operer motstanderne som i en slag undergrunnsbevegelse, der de lister seg forbi sperrene og fornøyde lever sin frihet i skjul. Jeg håper en ung sjel der ute reiser kjerringa, men så langt ser det ikke slik ut. Derfor får vi sette vår lit til at de med kunnskap tar grep sammen, at de uten kunnskap rustes opp, og at øvrigheta tar til vettet før prisen vi betaler for tapt kompetanse blir for høy for samfunnet å bære.
Det gjør så godt for oss «lettvektere» at de med faglig tyngde bruker storslegga når det trengs. Denne posten med sin tittel og sammenligning var på sin plass. Det er nok mange skoler som blir overkjørt av sitt fylket, mot sin vilje. Når slike tiltak iverksettes, så kan nok selv de mest ihuga 2.0-veteraner miste motet og troen, og mens en ligger nede da, så er slike innspill viktig inspirasjon til videre kamp.
Takk Arne!
Så bra da.
Jeg hadde jo gleden av å holde et lite vekkelsesinnlegg på skolen din, og det hadde jeg i alle fall stor glede av selv 🙂 Det kan se ut som om det er noe rart med skolen. Et innlegg i Aftenposten her om dagen, fikk redaktøren til å etterlyse skolefolk som ville problematisere måte vi velger å tilrettelegge undervisningen på. I den artikkelen var spørsmålet hvordan basestasjoner brukes i grunnskolen. Dette er også et stort tema, og jeg skal komme tilbake til utfordringen i et seinere blogginnlegg.
Men så langt, takk for at du deler refleksjonen din med oss.
Det var mange på THVS som gledet seg over vekkelsen din, og vedtakene ledelsen gjorde i etterkant av møtet i forhold til strategimål – om mer bruk av sosiale medier, undergraves nå desverre av fylkets vedtak (på tross av at de selv har dette i sin plan (? forstå det den som kan!).
Jeg postet noen personlige forundringer på facebook angående den pedagogiske praksis som foregår i baseskoler, kontra forskningsresultatene det vises til i artikkelen du nevner i Aftenposten, så den posten din ser jeg virkelig frem til. 🙂
Noe opprør ved elevene kan vi neppe forvente, men vi har faktisk hatt tilløp til et aldri så lite studentopprør 2.0 nylig, se:
http://www.bt.no/forbruker/utdanning/Studentene-krever-UiB-fornyelse-1155168.html
Å forandre skolen (uansett nivå) er ingen enkel oppgave, her snakker vi om ‘det umuliges kunst’.
Ja, jeg husker den. Det hender vi har gjeste-privatiser som går opp til eksamen i IKT. Det blir jo ganske ironisk, og latteren sitter litt løst når de leverer sin papirbesvarelse, så jeg forstår disse studentene godt. Det er nok store forskjeller på høgskole og universitetsnivå vil jeg tro.
Opprøret må komme innenfra ser det ut til: Be aware of the MOKLOFS!
🙂
Den siste uka har jeg gjort noen undersøkelser blant lærere på flere videregående skoler, og forsøkt å komme til bunns i hva problemet egentlig er. Jeg har ikke nok data til at jeg kan legge fra noen solid vitenskapelig konklusjon, men jeg har i alle fall nok til å spekulere litt.
Jeg har forsøkt å sammenlikne holdningene til et lite utvalg av lærere med høy kompetanse innen pedagogisk bruk av IKT, mot den samlede populasjonen av lærere. Det lille subsettet av lærere har samme forutsetninger som den samlede populasjonen, de har god faglig og pedagogisk bakgrunn og de har ingen særskilte forutsetninger for å utøve god klasseledelse. De er helt «vanlige» lærere, men med ett unntak: de har valgt å fordype seg i pedagogisk bruk av IKT.
Det jeg har funnet er at i den samlede populasjonen av lærere er det omlag en 50/50-deling mellom dem som ønsker at elevene skal ha tilgang til sosiale medier, og dem som ønsker sperrer. Men i det lille subsettet av IKT-pedagoger (28 personer) er det annerledes, her er fordelinga 93/7 i favør av et åpent nett.
Når jeg så har spekulert litt i hvorfor det er en så stor forskjell har jeg kommet til følgende: årsaken må være et kunnskapsproblem blant lærerne, og ikke et adferdsproblem hos elevene. Noen annen logisk forklaring kan jeg ikke finne.
Dette er min hjemmelekse: «Årsaken må være et kunnskapsproblem blant lærerne, og ikke et adferdsproblem hos elevene»
«Like»
Dette var interessante observasjoner i en sak med mange sider. En side er at de elevene som vil ha tilgang til nettet får det , selv om skolen stenger Facebook og MSN. Det er utrolig hvor raskt kunnskap om proxyserver og VPN sprer seg, jfr en av kommentarene over. http://www.hidemyass.com er også lett å huske 🙂 Så i praksis er det lærerne en stenger ute ved slike tiltak.
Det andre aspektet som omhandler svært mange læreres manglende kunnskap på området viser at vi fremdeles har en lang vei å gå når det gjelder opplæring. Når vi i tillegg har et par generasjoner lærere som tror at kurs er den eneste måten å lære noe nytt på, så har vi en utfordring.
Jeg hadde en prat med en musikklærer for kort tid siden, og han unnskyldte seg med at han ikke kunne bruke digitale hjelpemidler, fordi han ikke hadde fått noe kurs i det ennå.
Når så de samme lærerne også ofte har sterke meninger om hvor smart eller ikke smart sosiale medier er, blir feil personer opinionsdannende i enkelte miljøer.
Howard Rheingold har blitt opptatt av social media litteracy den siste tiden. Først må vi skjønne hvordan mediene faktisk fungerer, ved å være aktive deltakere. Så må vi bygge nettverk, noe som tar tid, og det tar også tid å finne ut nøyaktig hvem en kan få mest hjelp av og nytte av. Så må en finne ut hvordan ny kunnskap, nye tjenester og ens deltakere i nettverket kan bidra til å endre egen praksis.
Den som ikke har startet sin digitale dannelsesprosess, har antakelig ikke sett andre utfordringer enn den første av disse tre. Og da er vel heller ikke motivasjonen på topp for å bidra til enringen selv.