Dette er tydeligvis året da fokus settes på landets IKT-politikk. I Fornyings- og administrasjonsdepartementet arbeider en embedsmannsgruppe med innspill til regjeringens framtidige politikk på området, og jeg var en av fire forskere som ble invitert til å gi innspill i den anledningen.
En hel dag sammen med planleggerne ga anledning til å peke på to viktige forhold, det ene er at helt fundamentalt i IKT-baserte endringer er nye arbeidsprosesser, og det andre er å sette fokus på den store mangelen på digital kompetanse.
På generalforsamlingen til IKT-Norge i sist vår fikk jeg også anledning til å foredra om den digitale økonomiens mekanismer og delta i paneldebatten om næringsstøtte i Norge sammen med ledende politikere og samfunnsøkonomer.
IKT-Norge har fått gjennomført en bredt anlagt undersøkelse av hvordan støtten til ulike næringer i Norge fordeles. Kort sagt er det slik at det meste av støtten er næringsspesifikk og går til bøndene, skipsfarten og den kraftkrevende industrien. Det er med andre ord jordbruks- og industrisamfunnet med andeler av BNP på henholdsvis 0,5 og 15 % som stikker av med det meste av offentlige subsidier når næringslivet skal utvikles.
Det er et paradoks at vi heller penger i bøtter og spann til de etablerte næringene, til de som har store og effektive lobbyvirksomheter, men som sannsynligvis vil bidra mindre og mindre til framtidens BNP og heller ikke fører til økt sysselsetting.
Det siste gjør derimot hele floraen av små og mellomstore selskaper der IKT-baserte aktiviteter utgjør en viktig del av verdiskapingen.
Itslearning vokser jevnt og trutt i utlandet, Finn er verdens tredje største aktør på rubrikkannonser, bare slått av eBay og Craigslist, og Opera Software holder stand på nettlesermarkedet.
Vi har en internasjonal IKT-industri, og vi burde være mer opptatt av hvordan vi kunne øke verdiskapingen i slike selskaper, for en gang tar også oljen slutt.
I motsetning til jordbruk og industri, er digitale tjenester lett skalerbare, de skaper increasing returns og nettverkseffekter og senker transaksjonskostnader. Da er det synd at lovende selskaper forsvinner ut av landet før de har blitt store, enten det er gjennom salg eller utflytting, slik Funcom har gjort.
I Canada satses det målbevisst på spillindustrien, som globalt allerede er større enn musikkindustrien. Her gis det direkte subsidier til selskaper som etablerer seg, og håpet er selvsagt at de skal greie å bygge et levedyktig næringscluster av slike aktiviteter.
Dataspill krever ulike typer kompetanser, -kompetanser som også vil være nødvendige i utviklingen av ulike typer simuleringssystemer, enten det er til opplæring av nye sjåfører, skipsførere eller flygere, eller det er skolering av kirurger, rørleggere eller ingeniører. Spillkompetansen vil dessuten være en nøkkelkompetanse i den framtidige utviklingen av digitale læremidler.
Derfor burde Norge også vurdere å subsidiere denne typen virksomheter slik at de kan utvikles som levedyktig næring. Samfunnsøkonomene sier at det ikke er noen grunn til å subsidiere næringer som ikke klarer seg selv, da må vi heller la markedet virke, slik at vi får brukt ressursene på områder som gir større nytte tilbake til samfunnet. Jeg er enige med dem i at subsidier begrunnet med tradisjon og gitt under sterkt press fra store lobbyorganisasjoner, bør fases ut. Men digital kompetanse og en sterk IKT-næring er gode investeringer for framtiden. Så her har bransjens talspersoner og organisasjoner en viktig jobb å gjøre.
Dette bidraget er tidligere publisert på Ventelos gjesteblogg.
Subsidering kan være nødvendig for at gode innovative bedrifter overlever de etableringsfasen. Spillkompetanse kan brukes til mye positiv, deriblant i utdanningssammenheng. Norske myndigheter bør derfor vise interesse for at denne kompetansen utvikles og brukes i Norge.
Jeg tror at våre myndigheter har en noe gammeldags, negativ holdning til spillindustri. Det er jo fy-fy i natur Norge at ungdommen sitter foran pcskjermen i stedenfor å dra på skogstur. Men det er mye bedre at det blir tilgang på gode spill – gjerne utviklet på bakgrunn av subsidiering linket til visse forbehold – enn at de voldsinspirerte spillene får ta helt overhånd. Det er helt sikkert et stort potensiale i spillkompetanse og utvikling av denne kompetansen i Norge ikke minst fordi den digitale utviklingen skjer utrolig raskt. Vi trenger denne kompetansen i Norge for ikke å bli akterutseilt på kompetansefronten innen IKT sektoren. Men er dette regulerbart?
Myndighetene må ta på alvor at IT er en viktig industri, både innenfor spill og annen programvare som kan synes mer «nyttig». Det er kanskje gunstig at subsidiser reduseres i det hele tatt. Og kanskje står subsidier til matprodusenter i en særstilling, men det er ingen grunn til at ikke staten satser mer bevisst og mindre «forskningspreget» mot den ikke-oljebaserte industrien som kan gi reelle bidrag til BNP om noen år.