Ufordringer for læremiddelforfatteren i en digital tid – hva mener forfatterne og hva mener bransjen?

Det er snart tid for foredrag med ovenstående tittel og påfølgende paneldiskusjon på Årsmøtet i Faglitterær forfatterforening. Min utfordring skal være å se på hva som skjer med lærebøkene i det digitale nettsamfunnet og hvordan forfatterne skal få betalt.

La meg begynne med hva som skjer med bøkene, eller rettere sagt den organisatoriske konteksten bøkene skal brukes i. Lærebøkene, slik vi kjenner dem i dag, er jo et produkt av industrisamfunnets skole, der de eneste ressursene for læring i skolen var læreren og bøkene. Det læreren ikke visste eller det som ikke stod i bøkene, “eksisterte ikke”.

I dag er dette selvsagt annerledes. Dèt er også måten vi skaper kunnskap på i samfunnet. Mer åpne prosesser som involverer flere interessenter blir stadig vanligere. Dette kan vi få til ved å bruke wikier, samskrivingstjenester som Google docs og Etherpad, sosiale bokmerker i “information management systems” som Diigo og Delicious, diskusjonsgrupper med mer. Vi har fått en helt ny infrastruktur for social samhandling, kunnskapsutvikling og læring, noe som i praksis bidrar til at vi også bruker de gamle ressursene på nye måter.

Vi går fra industrisamfunnets bøker til å skape digitale tjenester. De har ingen fysiske koordinater, er styrt av en annen økonomisk logikk og gir muligheter som en tidligere bare kunne drømme om. Her er noen momenter:

De senker transaksjonskostnader. Det betyr at det er lett å få tak i tekstene, lettere å finne ut hvordan de forholder seg til andre tekster og andre forfattere, fordi vi lenker til disse.

De skaper nettverkseffekter ved at jeg kan se andres gule streker og kommentarer, ved at jeg kan diskutere detaljer i teksten, direkte i hvert enkelt avsnitt. Dette betyr at flere brukere av samme tekst skaper en fordel for meg.

De kan videreutvikles gjennom crowdsoursing og remix. På denne måten skapes stadig bedre digitale tjenester, bedre tilpasset brukerne og brukssituasjonen og oppdatert til alle tider. Det er dette som gjøres i Wikipedia, som i følge Clay Shirkys Cognitive Surplus er skapt på mindre tid enn det amerikanerne bruker på å se reklame på TV i løpet av ett eneste år.

Store deler av tekstene i lærebøker er tilnærmet commodities. Det vil si at det finnes mange nesten like beskrivelser, og det spiller ingen rolle hvilken av dem du leser. Commodities på nett blir gratis tilgjengelig.

I tillegg har digitale tjenester den egenskapen at de blir «debundlet» – de blir splittet i de «minste konsumerbare enhetene». I musikkens verden er dette låter, i avisene og magasinene er det artikler og i lærebøkene er det «det avsnittet du trenger for å nå et bestemt læringsmål».

I tillegg blir de rebundlet, det vil si satt inn i nye kontekster, slik Pensumstjenester bidrar til gjennom å lage kompendier. «Kompendiene» kan vi lage selv heretter, gjennom å lenke til de aktuelle ressursene.

Rent organisatorisk tilbys nå mange kurs som «Massive Open Online Classes» (MOOC). Det betyr at de blir åpent tilgjengelige og gratis. Det samme skjer i større skala med universitetene, slik som MIT Open Courseware som er tatt hakket lenger og blir til MITx. Her vil store deler av universitets ressurser bli gratis tilgjengelig, samtidig som også infrastrukturen dette leveres på blir gratis og kan gjenbrukes av andre utdanningsinstitusjoner.

Med tilgang til store mengder gode digitale tjenester, slik som Kahn Academy, iTunesUniversity, Wikipedia, TedLearning, norske NDLA med mer blir det vanskelig  å selge de tradisjonelle lærebøkene. For de vil heller ikke passe inn i skolen.

Dagens måte å organisere læreprosesser på gjennom klasser, 3 år på vgs for alle, standardiserte, industrielle arbeidsprosesser etc kommer til å bli avløst av fleksible, åpne prosesser basert på samarbeid like mye som konkurranse, utvikling av kollektiv intelligens gjennom nye samarbeidsformer basert på web2.0 og sosiale medier og en ny arbeidsdeling mellom skole og hjem/»fritid».

Flipped Class er eksempel på dette, bruk av epistemic games -dvs spill som er simuleringer av «virkeligheten» slik SimCity og mange andre er, skaper nye måter å lære på.

Konklusjon: lærebøkene forvitrer og blir til digitale tjenester. Disse digitale tjenestene vil ha elementer av tekst, men også visualiseringer som tidligere ble lagd av film- og TV-folk, spill-elementer som ble lagd av spillindustrien (bare ordet pedagogiske spill skaper aversjon hos dem det angår …).

Læreprosessene vil bli mer fleksible, -bort fra dagens «arbeidsplan» (60 % av tiden elevene er på skolen arbeider de alene, i følge Thomas Nordahl) og mer vekt på kollektivt arbeid og kollektive handlinger. Da må de lære å bruke det digitale nettsamfunnets uttrykksformer gjennom blogger, wikier, twitter, Facebooks og Google+ nye muligheter, supplert med Skype, Etherpad, Todaysmeet, Evernote og andre basistjenester.

I en slik verden kommer vi som forfattere ikke til å tjene penger på samme måte som før. Kan hende er det foredragene, det å skape opplevelsene og bidra til å orkestrere læreprosessene vi skal tjene penger på i framtiden. For mye av innholdet blir gratis.

Og om en skal ta skoleforskningen på alvor, vil epistemic games, det å gjøre noe «virkelig» og ikke bare som en øvelse, få stadig større betydning. Da kan vi fort ende i en situasjon der elevene lager sine egne læremidler. Jeg har sett tekster og illustrasjoner, små filmer lagd av barn og ungdom som har vært svært så gode. For det er gjennom praksis av også får kunnskap og innsikt. Og hva er vel mer praksisnært enn å skape læremidlene når det er du selv som skal lære?