Den norske skolen ble til i en tid da Norge, i likhet med de fleste vestlige land, var i ferd med å ta steget fra jordbruks- og inn i industrisamfunnet. Nye maskiner, nye måter å produsere varer på og nye måter å organisere arbeidet på skapte nye muligheter for svært mange, førte til økt velstand og frigjorde en stor del av befolkningen fra nærmest feudale avhengighetsforhold.
Ved inngangen til industrisamfunnet, var 40 % av alle yrkesaktive kvinner i Oslo hushjelper. Arbeidstida var ”hele dagen” – alle dager og lønna var under 2000 kroner i året, omregnet til dagens pengeverdi[1]. Det var ikke rart at mange så behovet for forbedring og utvikling, og en av de viktigste komponentene i endringsstrategien var utviklingen av et hensiktsmessig utdanningssystem.
Skjønt ikke alle mente at skole for alle var noen god ide. Ove Gulberg, som fikk tittel av statsminister i 1780 mente det var best at arbeiderne på gårdene ikke fikk for mye utdanning, for … Mere kundskab gjør bonden og hans stand ufordragelig og udbreder kun lede og kjedsomhed for det hårde og ensdannede arbeide. Det hele menneskelige kjøn tåler kun et visst mål av kundskaber, og enhver stand må derfor have sin visse andel. Det mere gjør drukkent.» (Ove Høgh Guldberg 1731-1808)[2]
En interessant framstilling fra Verdal historielag viste også at flere bønder i dalen motarbeidet skolen aktivt, og for de fleste var det for dyrt å betale for å gå på skolen, slik de måtte den gang. Derfor ble det også så som så med skolegang for mange ”vanlige” mennesker.
Alle organisasjoner er barn av sin tid. De skapes med det formål en hadde for øye da de ble etablert. Og de skapes med de mulighetene som gis i de kulturene, de samfunnene og med de teknologiene det var mulig å bruke.
Organisasjoner kan også ses som en type historiske dokumenter, farget av tidens koloritt, en farge det kan være vanskelig å endre selv om årene går og utfordringene blir andre enn de var i starten. Mange organisasjoner greier ikke denne omstillingen, eller de greier ikke å utnytte mulighetene som nye teknologier, digitale tjenester og skiftende samfunnsforhold skaper. Når samfunnet endrer karakter blir det også behov for ny kompetanse, noe som også gjelder for skolen.
Og hvilke konsekvenser kan det få i våre dager?
[1] Erik Melvold (2002) har skrevet 39 temahefter om Oslos historie, der dette blant annet er omtalt. Heftene finnes på http:// www.ude.oslo.no/Oslo-patriot/ramme3.html
Vel; mange foreldre på landet i _1960_ var meget skeptisk til utvidelse av obligatorisk skolegang utover 7 år; sml. http://www.nb.no/utlevering/nb/ed142d12f25b7987ff7045889205acc1.
Haha! Dette er jo et evig aktuelt innlegg – det kommer jo stadig nye innvandrere til landet vårt som er analfabeter. De skjønner kanskje vitsen med at barna skal lære å lese og skrive, men ikke alltid så mye mer. Og hvertfall ikke hvordan de selv som foreldre kan hjelpe barna på skolen, dersom de nå har ambisjoner om at barna skal bli leger eller lignende.
Jeg er veldig for foreldrekurs. Alt dette med obligatorisk heldagsskole og slikt som visse partier har fremmet synes jeg er fryktelig, men foreldrene kan ha godt av litt opplæring 🙂