Snart smart læring?

Bjarne Nærum ved Høgskolen i Telemarkk har skrevet en fyldig om tale av «SMART LÆRING» i tidsskriftet Synkron, her gjengitt med Bjarnes tillatelse.

Dersom det fortsatt er noe som heter ”julegratiale” i norsk skole og utdanning, kunne det vært smart å gi denne boka – Smart læring. Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring – til landets lærere og skoleledere denne jula. Den burde være fin marsipan for nye tanker, friske ideer og sunn fornyelse av praksis.

Arne Krokan er professor ved NTNU, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, og argumenterer i sin nye bok for at vi nå står midt i et digitalt paradigmeskifte, om ikke i en revolusjon (husk ”Den arabiske våren”, med Facebook, Twitter og YouTube som viktige ”våpen”). IKT og nye digitale og såkalte sosiale medier bidrar til mange og omfattende samfunnsendringer, og Krokan går i boka inn på ulike konsekvenser denne utviklingen har, og kan få, for skole, utdanning og måten vi lærer på.

Mange har hørt Arne Krokan på konferanser og foredrag han utrettelig holder Norge rundt. Mange er dermed allerede kjent med hans smittende begeistring for de mange nye pedagogiske mulighetene i ”det digitale nettsamfunnet”, som han kaller dette post­industrielle samfunnet vi er på full fart inn i. Like tydelig er Krokans bekymring for våre (og stadig industrisamfunnets?) skole- og utdanningsinstitusjoner, og deres evne til å gjøre nytte av de nye mulighetene. Mest skremt er han over tendensen til å ville forby det nye (fra Krokans blogg: Norske skoler = Egyptiske myndigheter?). Oppfordringen til skoler og lærere er: Forny, ikke forby!

Allerede i forordet spør Krokan: ”Hvorfor tas ikke disse mulighetene i bruk i skolen? Og hvorfor opplever lærere dem som forstyrrende for undervisningen?” Det er særlig skepsisen mot sosiale medier som er utgangspunkt for spørsmålene, og ifølge Krokan for hele boka. Men spørsmålene gjelder dessverre fortsatt også bruk av IKT i skolen mer generelt.

Ett svar fikk vi nylig under Krokans foredrag på årets NFF-konferanse, da prosjektoren plutselig slutta å virke. Selv et Hi-Tec Expo-hotell på Fornebu hadde trøbbel med teknikken. Det viser at lærere fortsatt har grunn til å føle seg noe utrygge. Krokan løste imidlertid situasjonen fint, og viste at det i tillegg til mer IKT-kompetanse, som boka hans både etterlyser og gir rause bidrag til, også er viktig å kunne improvisere trygt i vanskelige situasjoner. I en kompleks og foranderlig verden bør lærere – som veiledere for smart læring – helst være IKT-kompetente kaospiloter.

Boka gir mange aktuelle eksempler på hvordan IKT og sosiale medier kan tas i bruk for å fremme (smart) læring. Og ikke minst hvorfor det (snart) bør gjøres. Krokan har både oversikt, rike detaljkunnskaper, et tverrfaglig solid teorigrunnlag og praktisk erfaring med det han skriver om. Det er merkbart at han sjøl i stor grad har prøvd ut mulighetene i sin egen undervisning.

Her vil jeg bare særlig nevne fenomenet ”Massive Open Online Courses” (MOOC, tema i Synkron 3/12), som raskt har blitt en farsott ved universiteter i USA. MOOC er blitt en samlebetegnelse for åpne, nettbaserte kurs, tilrettelagt for å gi undervisning til svært mange. Typisk nok er Krokan nå i gang med å starte sitt eget MOOC-kurs, og blir antakelig først i Norge med dette. Han skriver på Facebok-siden ”Smart læring” (4.12.2012): ”MOOC blir mitt neste prosjekt nå. Teoriene fra SMART LÆRING skal settes ut i praksis for kurs på NTNU. ’Programerklæringen’ kan leses i Universitetsavisa.no”.

Dette blir spennende å følge videre, og Krokan deler villig vekk erfaringene sine (bl.a. via egen blogg, Twitter og Facebook). Men boka ”Smart læring” bør også fungere bra som inspirasjon og grunnlag for mange andre som ønsker å videreutvikle norsk skole og utdanning framover.

Boka gir en oversikt over både etablerte og nye læringsteorier, dels sett i lys av en norsk, organisatorisk utdanningskontekst, der Krokan har analysert skolens styrende dokumenter. Han konkluderer bl.a. med at en snever forståelse av IKT og mangel på kompetanse og visjoner hindrer utviklingen av morgendagens skole. I dagens praksis blir IKT primært sett på som verktøy for å understøtte eksisterende organisering og arbeids­prosesser, ikke som endringsmedium og kilde til fornyelse. Med en annen forståelse av f.eks. web2.0 og sosiale medier, som infrastruktur for sosial samhandling heller enn som verktøy, har skolen bl.a. muligheter for å utvikle nye og mer effektive læringsprosesser tilpasset hver enkelt elev.

Mer generelt analyserer boka læring i et historisk, teknologisk, pedagogisk, organisatorisk og biologisk perspektiv. Krokan løfter fram nyere pedagogiske konsepter som ”konnektivisme” og ”peeragogy”, eller samlæring, som viser veier til andre måter å organisere læreprosesser på, bl.a. med bruk av sosiale medier, og som utfordrer måten skolen er organisert på i dag.

I floraen av bøker om IKT lar jeg meg imponere av Krokans bok, som fortjener å bli lest av mange. Mest imponert er jeg av at forfatteren på drøyt 200 sider (papirversjonen) har fått plass til en slik rikdom av innsikt i skjæringsfeltet mellom samfunn, teknologi og pedagogikk. Krokan har et fruktbart multiperspektiv, som formidles på en både akademisk grundig og samtidig leservennlig måte (selv om boka er uten bilder og kunne hatt en enda klarere struktur). Jeg liker ellers at Krokan er balansert, problematiserer egne fascinasjoner og også trekker fram motstridende forskning og mulige negative bivirkninger av medisinen han skriver ut.

Det er dessuten forfriskende dristig, og noe overraskende, at Krokan også anlegger et biologisk perspektiv i denne boka. Med overskrifter som ”digitale hjerner” og ”sosiale medier forandrer hjernen” går han via nyere hjerneforskning inn i aktuelle og dels kontroversielle temaer som evnen til hektisk ”multitasking” versus evnen til konsenstrasjon, og betydninger slikt kan ha for læring og nye læringsformer.

Problemet med ei slik bok, skriver multitaskeren Krokan selv innledningsvis, er at temaene som tas opp hadde fortjent en mer dyptgående analyse. ”Jeg har derfor måttet velge å kutte dybden i mange av temaene for å få anledning til å vise hvordan teknologi, organisasjon, kultur/samfunn, teorier om læring og kunnskapsutvikling mer allment utvikles i gjensidige avhengigheter. Jeg har valgt å legge vekt på de elementene som har vært minst synlige i den offentlige debatten, og forsøkt å vise hvordan det er mulig å endre læreprosesser.”

Resultatet er blitt et viktig og friskt bidrag til endring av norsk skole og utdanning, ved en formidlingsglad professor som tør å være dristig og frittalende inntil det kjetterske. Vi trenger slike aktører, og bøker som dette. Undertegnede firebarnsfar, som dessverre ser liten forskjell på barnas skole i dag og skolen jeg sjøl gikk i, håper optimistisk at vi snart kan si: Smart læring, det er Skolen det! Ellers risikerer skolen selv å bli en skoletaper.