Er ebøker bøker eller digitale tjenester?

Bøker er en type produkt som har til felles at de er trykt eller mangfoldiggjort på en eller annen måte, at de er bundet inn mellom to permer og at de er av et visst omfang.

Innholdet er av ulik art med uttrykksformer som spenner fra bilder og kart til tekst, tall og ulike typer figurerer. De spenner over en rekke sjangere, er lagd for ulike formål og for bruk i forskjellige situasjoner og kontekster. Bøkene er forskjellige fra hefter og kataloger, selv om disse også ble lagd med samme teknologi og kunne ha samme type innhold som bøkene.

Bøker er med andre ord ikke enhetlige økonomiske goder selv om alle blir lagd med samme type produksjonsteknologi og kan se like ut formmessig.

Å gi ut noe i bokform var ofte en hensiktsmessig måte å samle en viss stoffmengde på. Nordalhl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen[1] kom ut første gang i 1892 og ble fram til 1950-tallet trykt i mer enn 8 millioner eksempler. Den samlet en rekke litterære tekster til bruk i skolen og gjorde dermed tilgangen til disse enkel. En kan si at boken reduserte transaksjonskostnadene for å få tilgang til tekster som var viktige i elevenes lære- og dannelsesprosesser.

Gjennom mer enn hundre år er slike verk brukt i skolen, noe som var gunstig både for lærere og elever fordi alt som skulle læres i løpet av året var samlet i èn bok. Slik skapte en skalaøkonomiske effekter og reduserte transaksjonskostnader for å finne fram til aktuelt lærestoff både for lærere og elever. Ved at Staten bestemte hva som skulle læres kunne en lage læremidler som siden ble brukt over hele landet. Kostnadene med å utvikle dem ble dermed delt på et stort antall elever, hvilet førte til at gjennomsnittskostnadene for produksjon av læremidler ble kraftig redusert.

Digitaliseringen av innholdet i bøkene fjernet de fysiske komponentene og avhengigheten av et fysisk distribusjonsapparat. De ble i likhet med dataprogrammer, radio og TV til immaterielle og digitale tjenester. Med Internett ble det også mulig å distribuere innholdet i bøkene globalt, nesten uten transaksjonskostnader og med nettverkseffekter.

Amazon hadde allerede vist hvordan en kunne skape nettverkseffekter i distribusjonen av fysiske bøker gjennom utviklingen av det de kalte recommender systems og en recommender engine. «De som kjøpte denne boken har også kjøpt – og så fikk du gjerne tre valg». Slik kunne tematisk like bøker kobles til hverandre gjennom at data om forbrukernes handlinger ble gjort tilgjengelig for nye kunder. Og slik ble «den lange halen skapt» (Anderson 2006) ved at tilgangen til bøker som bare solgte noen få eksemplarer i året hver ble gjort enkel. Dette salget førte til at giganten Amazon fikk lønnsom drift, fordi den hadde lave transaksjonskostnader i håndteringen av alle typer bøker.

Mens Amazon i starten skapte historien om hvordan fysiske produkter kunne distribueres på en mer kostnadseffektiv og rasjonell måte enn gjennom bransjens tradisjonelle kanaler, er Wikipedia historien om hvordan også selve produktet forsvant. Leksikon utgjorde sammen med andre oppslagsverk en viktig type bøker helt fram til de ble erstattet av nettbaserte tjenester. Wikipedia utkonkurrerte legenden Encyclopedia Britannia og er blitt den overlegent mest brukte oppslagstjenesten, dels på grunn av omfang og kvalitet og dels på grunn av måten det er produsert på. Fordelen med faktasamlinger som digitale tjenester er blitt så store at det skal mye til for at det noen gang blir trykt et leksikon på papir igjen i Norge.

Digitaliseringen gjør at vi kan bruke innholdet i tjenesten på nye måter og i nye situasjoner. Om du leser en bok fra Amazon på Kindle og kommer til et ord du ikke forstår, kan du med et par tastetrykk finne betydningen av ordet i Wikipedia eller andre oppslagsverk. Du kan markere deler av teksten og dele det markerte området eller kommentarene dine med andre lesere gjennom sosiale medier som Facebook og Twitter. De digitale tjenestene muliggjør en mye mer sosial leseform, der ikke bare dem du omgås med i det daglige kan diskutere boken med deg, men alle som har et forhold til den på en eller annen måte.

Slik skapes også nettverkseffekter. At andre lesere har markert deler av teksten som viktig eller interessant, gjør at jeg kan forholde meg til den på en annen måte enn om jeg åpnet en ulest bok. Og ved at jeg kan skrive kommentarer og dele disse kan jeg også sette innholdet i boken inn i en større kontekst, som jeg deler med mitt nettverk, noe som er svært enkelt om en bruker sosiale bokmerkingstjenester som Diigo eller Delicious.

Slik endres også måten vi lærer på, og slik berikes innholdet i «bøkene» gjennom at vi kan koble inn våre personlige læringsnettverk, lære fra andre som har brukt de samme ressursene og dele våre egne refleksjoner og ideer som springer ut av den tradisjonelle boka.

Mens fordelen med den tradisjonelle boka var at alt relevant stoff kunne samles på ett sted, er en av fordelene med digitale tjenester igjen at vi kan splitte denne samlingen, vi kan debundle innholdet. Hensikten med dette er at ulike deler av innholdet kan gjenbrukes i ulike sammenhenger eller kontekster.

Et eksempel på dette finner en i en rekke lærebøker, der ulike temaer i lærebøkene skal gjøre det enklere å opparbeide kompetanse slik at elevene når de enkelte læremålene som er angitt i læreplanene.

Ved å lenke læringsressurser sammen med læringsmålene, er det lettere for elevene å se forbindelsen mellom læringsressurs og mål. Slik lenking gjøres gjennom de fleste læringsplattformene. Da trekkes læringsressursen ut av den gamle konteksten og lenkes inn i en ny kontekst, gjerne sammen med andre og tilsvarende ressurser. Kahn Academy, som er en samling av flere tusen læringsressurser i form av filmer og gjennomganger av ulike temaer, er eksempel på en slik måte å organisere ressurser på. Det samme gjør Norsk Digital LæringsArena (NDLA).

Med en slik overgang splittes ikke bare den tradisjonelle boken opp i sine ulike tematiske områder, men i de minste konsumèrbare enhetene. Dette kan være en forklaring på et matematisk fenomen, en oppgave eller kanskje et eksempel på bruk av en formel i matematikk. Denne utviklingen fører til at lærebøkene i likhet med leksikon over tid helt erstattet av digitale tjenester fordi disse tjenestene har andre og mer fleksible egenskaper enn papirutgavene, og de gjør det mulig å designe andre og mer elevtilpassede læreprosesser enn tidligere.

I skolen finner en rekke slik endringer sted, noe jeg har analysert nærmere i boken smart læring[2] (Krokan 2012). Ikke bare endres bøkene når innholdet digitaliseres, men det kommer også annen type innhold som blandes med det gamle. I lærebøker ser vi typisk at animasjoner supplerer tekster, noe som gjør det langt enklere å forstå hvordan ventilene på en motor virker eller hvordan hvordan vi kan forstå utvikling av tallrekker over tid, slik Hans Rosling[3] har vært eksponent for å vise.

Mens bøkene alltid befant seg på et fysisk sted, og det var stedets regler som bestemte hvordan de skulle behandles, er digitale tjenester stedsløse. Norske myndigheter kunne bestemme at Jens Bjørneboes Uten en tråd skulle forbys, og de kunne gjøre det vanskelig å trykke og distribuere boken ved å beslaglegge fysiske eksemplarer av den. Slike forbud er det det vanskelig å håndheve i dag blant annet fordi digitale tjenester kan gjøres tilgjengelige i andre deler av verden og brukes i Norge. Da er det lovverket i det landet serverne står eller der tjenesten ytes fra som gjelder og ikke vårt lands egne lover. Om avgiftsregimene er forskjellige i de ulike landene, kan en derfor oppleve at innholdet i publikasjonen «sensureres» ut fra hva som anses passende i vertslandet for de digitale tjenestene. Slik sensur er gjennomført i stor grad av både Facebook og Apple.

En annen faktor som påvirker overga
ngen fra fysiske bøker til digitale tjenester er at infrastrukturen for de digitale tjenestene over tid blir en commoditytjeneste. Det vil si at når den først er etablert, vil kostnaden ved å håndtere en enhet til gå mot null. Dermed blir slike tjenester også gratis dersom de ytes i markeder med flere tilbydere og fri konkurranse.

Dette betyr ikke at det ikke vil koste noe å lage innholdet i bøkene, men at mye av fagkompetansen som ble brukt til å lage den fysiske boken blir erstattet av skript og maler. Det er selve ekspertisen som ligger i å skape den fysiske boken som erstattes og bygges inn i nye digitale tjenester.

Skriptene er små programmer som løser sammensatte oppgaver, for eksempel sørger for korrekt orddeling, at det ikke er løse avsnitt nederst på en side og lignende, mens malene står for den grafiske designløsningen, valg av skrifttyper, størrelse, marger etc.

Slike tjenester tilbys blant annet av både Amazons selvpubliseringsløsninger[4] og av Lulu.com[5]. Der kan du velge mellom å få «boken» formgitt av systemenes innebygde algoritmer eller maler, eller du kan velge å betale ekstra for å få eksperter til å hjelpe til med design, språktilpassing, markedsføring og lignende.

I tillegg til at de tilbyr fullautomatiserte tjenester, tilbyr de en fleksibel ala carte liste over tjenester som er del av publiseringsprosessen. Slik kan forfatterne velge de komponentene de selv trenger, i motsetning til den tradisjonelle modellen, der forfatterne får en helhetlig «pakke» som også innebærer standard honorar fastsatt i forhandlinger mellom forleggernes og forfatternes interesseorganisasjoner.

Bøkene «rammes» også av den teknologiske konvergensen som er en av de sentrale drivkreftene i utviklingen av det digitale nettsamfunnet. Denne konvergensen bidrar til at tjenester som tidligere var forskjellige blir mer og mer like. NRK publiserer tekst og Dagbladet lager TV. Dette betyr også at andre aktører enn de tradisjonelle vil lage lærebøker. Høsten 2012 annonserte Discovery, som tradisjonelt var en TV-stasjon, at de også har startet å produsere læremidler for den amerikanske skolen.[6] Her hjemme gjør TV2 dette blant annet i samarbeid med Its’Learning, som lager digitale læringsplattformer, Learning Management Systems.

I plattformen til Its’Learning kan lærere skrive en tekst, hente elementer fra ulike lærebøker og legge inn en videofilm som de enten lager selv eller kanskje finner på YouTube eller på andre digitale tjenester. Slik virker konvergensen til at elevenes læreprosess endres samtidig som lærernes arbeidsform og arbeidsprosesser også endres. Når ressursene som trengs for å lære seg et nytt tema er lett tilgjengelige på nett, kan også arbeidsdelingen mellom hjem og skole endres. Dette gjøres gjennom det som er kalt omvendt undervisning der nytt materiale gås gjennom hjemme og dybdeforståelsen skapes på skolen.

Når en skal vurdere hvilke konsekvenser digitaliseringen har for eksisterende produkter og tradisjonelle tjenester kan en altså ikke bare se på hva som skjer med den digitale versjonen av det tradisjonelle produktet, slik mye av diskusjonen om ebøker i Norge har gjort. Her har fokus vært mer på hva de skal koste, enn på hvordan de skal designes og videreutvikles som digitale tjenester. Mens Amazon solgte flere ebøker enn papirbøker, var ebokutviklingen i Norge fremdeles i sin spede begynnelse i 2012, noe som fikk Herodes Falsk til å skrive en kronikk[7] med tittel «Forlag i fosterstilling». Det så på ingen måte ut som om forlagene hadde tatt prinsippene fra den digitale økonomien særlig inn over seg.  I 2012 utgjorde eboksalget i Norge under èn prosent av det totale boksalget på om lag 6 milliarder kroner, i følge Forleggerforeningen.[8]

I stedet for å sette trykk på utviklingen av nye digitale tjenester basert på forlagenes tilgang til innhold i form av tekster, bilder og ulike digitale tjenester, virket det som om de satte mest innsats inn i å bevare de gamle forretningsmodellene og tjenestene. Spesielt synlig var dette i måten de arbeidet på for å sikre innføringen av en ny boklov som ville påby bokhandlerne å selge bøkene til fast pris i en bestemt periode etter utgivelse, et tiltak som både Konkurransetilsynet,[9] Forbrukerrådet[10] og  uavhengige distributører[11] og forleggere.[12]

En bok blir ikke lenger bare en bok når innholdet digitaliseres. Noen bøker, slik som romaner og en del andre skjønnlitterære verker der teksten er det bærende elementet, vil kunne overføres til en digital form som er relativt lik den trykte teksten. I slike tilfeller gir det mening å snakke om e-bok.

Leksikon har allerede forvitret som bok og blitt til en digital tjeneste. Er denne tjenesten da et e-leksikon, en e-bok eller en digital tjeneste på linje med andre digitale tjenester, som for eksempel Yr.no? Og hva med blogger som bare er tekst? Er en samling blogginnlegg det samme som en bok? Og hva hvis jeg tar innholdet i denne boken og publiserer det på nett i en annen kontekst? Er det da en e-bok? Er den et kurs dersom jeg publiserer den som del av et kurs? Og hva er den om jeg publiserer den på en wiki? Er ikke Yochai Benklers The Wealth of Networks lenger en bok når den er publisert som en wiki?[13] Eller hva med Kindle-utgaven av samme verk[14] som også er digital og selges i et annet format enn wikien eller papirboken?

Fremdeles ser det ut til at Eirik Newths analyse av forskjellene mellom e- og p-bøker bidrar til å synliggjøre den store forskjellen mellom bransjens egenforståelse av hva bøker er og hvordan de omsettes og forståelsen til dem som i hovedsak betrakter ebøker som digitale tjenester og som ønsker en bransje som har dette som utgangspunkt for å lage nye og mer brukervennlige tjenester der det samme innholdet også gjøres tilgjengelig på nye og smartere måter. Denne utviklingen kommer uansett raskt når det gjelder læremidler til skolene, med eller uten forlagenes hjelp. Bare se på hva som skjer med Dragonbox, som lærer barn å løse ligninger uten at de skjønner at det er det de lærer. Så langt er denne tjenesten under uttesting ved 100 amerikanske skoler, og den er innkjøpt til alle skolene i Tromsø kommune. Dette er forlagsbransjens største trussel. Og bransjens måte å handle på gjennom å forsvare eksisterende privilegier (momsfritak, innkjøpsordninng, ønske om boklov) er helt i tråd med måten eksisterende næringer møter nye disruptive tjenester på. 

Hvis du vil lese en parallell historie, kan du les analysen av hva som skjedde da en ville innføre urinaler uten vanntilførsel. Det ligger mye både synlig og usynlig makt i måten ulike næringer er konstruert på. Her blir den synliggjort på en interessant måte i tilknytning til et innovativt produkt.