«Data» i skolen er blitt en utfordring, først og fremst fordi vi har mye ustyr og dernest fordi vi bruker det lite. IKT monitor har vist at bruken til og med å gått litt ned de siste par årene i visse årstrinn.
Dette er uholdbart av mange grunner. Først fordi det forventes at de som skal inn i et moderne arbeidsliv behersker «data». De bør kunne skrive touch, skjønne hvor «fila deres er blitt av», kunne installere programvare og apper, skjønne hva som gjør teknologien sårbar, vite hvordan de beskytter sin identitet mm – de må ha det vi kaller digital kompetanse.
Data består av hardware og software og tjenester på nett. I store deler av skoles planverk referes «data» til som verktøy eller redskaper. Dette er en metafor hentet fra industrisamfunnet. Da hadde vi mye verktøy og redskaper for det meste.
Jeg vet mange mennesker som ikke er spesielt interessert i teknologi eller verktøy. Og jeg tror ikke det er likegyldig hva vi kaller «det» vi bruker på nett dersom vi skal skape begeistring og interesse for bruk. Derfor har jeg foreslått å droppe verktøy-ordet i denne sammenhengen og kalle «det vi bruker» på nett for digitale tjenester. Den personen som kommer for å reparere datautstyret bringer med seg verktøy i form av skrutrekkere og skiftnøkler, men vi jobber med noe annet.
Ville du kalle Spotify for verktøy for å høre på musikk? Eller Netflix verktøy for å se film og serier? Og er nrk.no verktøy for å se norsk TV? Selvsagt ikke. Dette er eksempler på digitale tjenester. Det samme er Dropbox, Facebook, Google Drive, Diigo og Delicious, Wevideo og en rekke andre tjenester vi bruker på nett.
Men da er det kanskje slik at vi kan kalle det verktøy dersom det ligger på egen pc og tjeneste når i gjør den samme oppgaven på nett? Ja kanskje, men det blir jo fort forvirrende. Dessuten gjør vi mange en tjeneste ved å slutte å snakke om IKT i skolen som verktøy og redskaper, vi bidrar til å tone ned en mulig teknologifobi.
Så av praktiske og strategiske årsaker foretrekker jeg å snakke om digitale tjenester, enten de ytes i boksen foran meg eller de ytes i skyen, der stadig flere av dem havner. På denne måten blir både nettbaserte spill, «vanlige» nettsider og andre tjenester til …. nettopp digitale tjenester.
Enig. God begrunnelse for begrepet digitale tjenester. Jeg husker godt østlendingen som kom å fortelle om edb. Han uttalte verktøy på østlansk: «Der et bare vær’tøy.» Begrunnelsen var nok å ufarliggjøre det ukjente. Og en bruker gjerne begreper, som du sier, fra den kjente industrisamfunnet.
Når jeg ser ut av vinduet, ser jeg røyken stige, ikke fra en fabrikkpipe, men fra et metan/flisfyringsanlegg. Industrisamfunnet har vi lagt bak oss. Det nye samfunnet ser vi bare konturene av.
I går leste jeg om smarte dekk. Dekk som som sender trådløs dekkinformasjon til bilføreren. «Det er veldig dumt å starte en kraftig akselerasjon nå. Jeg holder på å eksplodere.».
Smarte kjøleskap har vært omtalt i en årrekke. Kanskje får vi se dem snart. De venter vel på RFID-innholdet. Smarte damer har jeg også sett, så lenge jeg kan huske, men kommer jeg til å oppleve smarte lærerer og elever?
Enig i at alt ikke skal kalles for verktøy. Digitale tjenester er en god betegnelse på de nettbaserte tjenestene man benytter seg av. Som medielærer foretrekker jeg likevel å betegne «redskapene» som digitale verktøy. Altså selve pcen, speilreflekskameraet, videokameraet etc. Programvaren de bruker til å utvikle eller redigere produkter kan derimot sammenstilles med digitale tjenester. Opprinnelig tenkte jeg på nettbank som en digital tjeneste og for eksempel Adobe Photoshop som en programvare, men selv om graden av egenproduksjon varierer er begge i bunn og grunn digitale tjenester man benytter seg av.
Reblogged this on Mattesnakk.