Regjeringen satser på feil hest!

Kronikk i Klassekampen 18. mars 2015.

Fra 2005 til i dag har det blitt 7000 færre elever i grunn­skolen i Norge, mens antall lærere har gått opp med nesten 5000, ifølgetall fra Utdanningsforbundet. Gruppestørrelsen i trinn 1–10 har gått ned fra 14 til 13,5 elever i samme periode. Norge er blant landene der lærerne har færrest undervisningstimer per uke og minst klasser.

I statsbudsjettet for 2015 har Kristelig Folkeparti fått gjennomslag for å bruke 200 millioner kroner på å tilsette flere lærere igrunnskolens barnetrinn. Dette har blitt til 700 nye lærerstillinger for utvalgte skoler.Men det meste av forskningen som tar opp endring av klassestørrelse og forholdet dette har til læring, finner at mindre klasser iseg selv ikke gir bedre lærings­utbytte. Ifølge den Newzealandske utdanningsforskeren John Hattie er årsaken til dette at lærere ikke endrer sin pedagogiske praksis selv om de får færre elever i klassene, noe han mener er nødvendig for å øke læringsutbyttet.

En kan derfor med ganske stor sikkerhet si at mindre klasser ikke vil føre til bedre læring. Så hva om en i stedet for å redusere klassestørrelsen hadde brukt dagens klassestørrelse som utgangspunkt for å endre læreprosessene?

Det siste året har Bærum kommune tatt i bruk nettbrett i utvalgte førsteklasser for å se om dette kan føre til bedre læring. Læreresom arbeider med iPad til lese­opplæring har rapportert at elever før lærte én bokstav per uke, mens de med nettbrett lærer tre tilfem bokstaver på den samme tiden. Der de før satt og skrev mmmmm og kanskje tegnet noe på m, tar de nå bilde av ting sombegynner på m. De finner ord som begynner på m, lager historier med ord på m og sitter igjen med noe som det også er interessantå vise frem hjemme.

Når elevene har hvert sitt nettbrett, kan de dele bilder og historier med hverandre. De bruker mer tid på lærings­aktiviteten fordi desynes det er morsommere enn å skrive i boka. Dermed lærer de også fortere. I tillegg bruker de flere sanser når de jobber multimedialt enn de gjør ved å jobbe på den tradisjonelle måten, hvilket også fremmer læring.

Regjeringen prioriterer altså å bruke 200 millioner kroner påå øke lærertettheten, enda de vet at det ikke er særlig merå hente på å redusere størrelsen på klassene – som i et internasjonalt perspektiv allerede er små.

For 200 millioner kroner kunne vi ha fått mellom 50.000 og 100.000 nettbrett. Da kunne alle som begynner i første klasse til høsten fått hvert sitt nettbrett eller hver sin PC. For 200 millioner kunne vi kurse og coache alle lærere i grunn­skolen i digitalkompetanse gjennom tilbud som NTNUs kurs Smart læring. Gjennom dette kurset har flere hundre lærerne allerede fått øynene oppfor hvordan nye digitale tjenester kan endre og forbedre elevenes læreprosesser. Kurset er digitalt, skalerbart og effektivt for dem som gjennomfører det.

Med 200 millioner kroner kunne alle de 66.000 lærerne i grunnskolen få styrket sin digitale kompetanse og blitt med i de lærende nettverkene som bygges rundt de mange ildsjelene i skolen, de som har startet delogbruk.no, som har fått elevene sine til å skrivelærebøker for lærerne på engelsk og fått dem publisert på Amazon, som har lagd hundrevis av læringsressurser som er lagt på netttil elever som grunnlag for omvendt undervisning, lærere som har bidratt til å gjøre elevene mer selvstendige gjennom å ta i bruk flere av mulighetene som ligger i mer sosiale læreprosesser. For det er ogsådette digitale tjenester handler om.

Regjeringens 200-millioners satsing kommer ikke til å øke læringsutbyttet for elevene. Den kommer ikke til å bedre resultatene på nasjonale eller internasjonale prøver. 700 flere lærere innebærer en nasjonal lærerøkning på én prosent. Det beste som kan skje er at noen utvalgte lærere vil få et par færre elever i klassene sine. Det vil ikke hjelpe elevene.

Ifølge Kunnskapsdepartementets rapport «Lærerutdanning i endring» vil det allerede fra 2016 være betydelig mangel på lærere. Konsekvensen av 700 «nye» lærere til utvalgte skoler blir derfor at andre skoler vil få færre kvalifiserte lærere. Regjeringens satsing er derfor et forsøk på å skåre billige retorisk poenger, mens de i liten grad gjør noe med det som virkelig kunne skape endringer – økt digitalisering av læreprosessene.

Forskningsrådet er i gang med et stort prosjekt for utdanningssektoren (Finnut). I denne satsingen er det så langt ingen prosjekter eller initiativer som omhandler hvordan nye digitale tjenester som for eksempel adaptiv læring kan bidra til å endre læreprosesser, selv om dette er ett av de områdene det satses mest penger på å utvikle internasjonalt. USA har for eksempel investert over to milliarder dollar i utvikling av nye digitale læringsteknologier. Dette skjer fordi slik teknologi og slike digitale tjenester har potensial til å endre elevenes læringsutbytte radikalt.

I stedet for å investere i forskning som kan føre til kunnskap om hvordan vi kan bedre læreprosesser radikalt, investerer regjeringen og KrF mer penger i det som ikke virker. Forstå det, den som kan!