Et lite utdrag fra boken «Det friksjonsfrie samfunn»
Offentlig sektor i Norge kjøper ulike varer og tjenester fra privat sektor for mer enn 400 milliarder årlig.[1] For at en skal hindre korrupsjon og bidra til etterprøvbare prosesser, er det utviklet et strengt regelverk for hvordan slike innkjøp kan finne sted. Innkjøp over 500 000 kroner må ut på offentlig anbud, og enda større innkjøp må ut på anbud i hele EØS-området. Selv for «mindre» innkjøp på 100 000 kroner må en rette forespørsel til minst tre aktuelle leverandører før en gjør sitt valg. Det sier seg selv at et slikt regime fører til omfattende kostnader til utvikling av anbudsdokumentasjon og til gjennomføring av anbudsprosessene.
For å hjelpe offentlige aktører med disse prosessene er det utviklet ulike rutiner og regler for offentlige innkjøp. I tillegg er det etablert ulike innkjøpsportaler som aktørene må bruke. Dersom et universitetet for eksempel skal kjøpe reiser for sine ansatte, blir dette innkjøpet lagt ut på anbud, og siden ingen av flyselskapene flyr alle strekninger, kan det godt være at et reisebyrå vinner anbudet. Innkjøpene vil da bli gjort gjennom en innkjøpsportal, som oftest også av personer som er sertifisert som «innkjøpere».
Dagens innkjøpsregime med anbudsbeskrivelser, anbudshåndtering, rammeavtaler og handel gjennom portaler bygger på industrisamfunnets verdikjedekonsept, både fordi disse prosessene var hensiktsmessige for å hindre for store transaksjonskostnader, og fordi det juridiske og økonomiske rammeverket disse organisasjonene ble styrt etter støttet opp om prosessene. Det hele er basert på et kontrollsystem med utgangspunkt i industriell økonomi, der kontrollprosedyren handler om innsyn i transaksjonene og ikke at selve transaksjonsmekanismene er transparente.
Men så kom de nye digitale infrastrukturene som gjør det mulig å handle på andre måter. Bare se på hvordan virksomheter som Airbnb fungerer; på denne tjenesten kan alle som vil leie ut noe, registrere utleieobjektet sitt, og de kan selv bestemme hva de vil ha betalt for det. Men de kan ikke bestemme at leietakere ikke kan få gi karakterer til utleier, til utleieobjektet, renhold, beskrivelse, beliggenhet og andre faktorer som inngår i ratingene. Og de som leier, må finne seg i å bli ratet av utleierne, slik at disse også lettere kan vurdere hvem de vil leie ut til.
Slik kunne vi organisert offentlige innkjøp også. Tenk om vi hadde hatt en nasjonal innkjøpsplattform, der alle som ville, og som hadde «papirene» i orden, fikk lov til å selge varene sine, og der alle innkjøpere kunne handle av hvem de ville? Der betingelsene bare var at alle transaksjoner skulle være åpne, slik at en alltid kunne se hvem som hadde handlet hva av hvem og hvor mye? I tillegg skulle kjøperne kunne rate både vare- og tjenestekvalitet, samt ulike kvalitetsparametre knyttet til transaksjonen.
På denne måten ville en ha tatt prinsippene og infrastrukturen fra delingsøkonomien i bruk også i offentlig sektor. Resultatene ville være dramatisk lavere transaksjonskostnader, mye lavere priser, mye mindre ressurser til å utvikle anbudsgrunnlag og følge opp kontrakter og ikke minst: mye bedre varer og tjenester, fordi alle aktører hele tiden kunne gjøre tilpasninger og bytte leverandør eller produkt om det kom bedre tilbud.
Så hva hindrer utviklingen av en slik nasjonal innkjøpsportal eller et innkjøpsnettverk for offentlig sektor? Det er ikke mangel på teknologi som står i veien, så kanskje er det manglende kunnskap om hva som er mulig? Stivbente regelverk for hvordan slike prosesser «skal» håndteres? Et økonomisk kontrollregime utformet med tanke på de gamle verdikjedene? Eller motstand fra leverandørene? De tjener jo stort sett bedre på dagens system enn de ville gjort i et åpent, digitalt marked.
[1] For 2013 var tallet 430 milliarder https://www.ssb.no/offinnkj Lest 21.06.2015.
