Dette er konklusjonen fra kap 13 i Det friksjonsfrie samfunn
Når aviser, magasiner, bøker, kart og andre medieprodukter blir digitalisert, blir de til digitale tjenester. Denne endringen skaper større forskjeller enn overgangen fra papir til skjerm skulle tilsi, fordi kostnadene for de ulike leddene i produksjonen endres og fordi en kan distribuere digitalt innhold nesten uten kostnader i distribusjonsleddet. Det koster ikke VG noe ekstra at jeg også leser VG+ i tillegg til alle de andre som gjør det.
Denne digitaliseringen skaper nye utfordringer for mediebransjen fordi det kommer en rekke nye aktører på banen. Noen av dem lager teknologier og digitale tjenester for å utvikle og presentere innhold. Noen av dem lager teknologier som favoriserer nye digitale mellomledd, slik som kuratorene. I tillegg er det enkelte virksomheter som har greid å utnytte nettverkseffektene bedre enn andre. Enkelte norske aviser som har flyttet innholdet sitt helt bak betalingsmurer, har ingen mulighet for å kunne utnytte nettverkseffekter for å skape vekst, noe de mest sannsynlig vil tape på i det lange løp.
Digitale medier skapes best om en kan følge nettverksøkonomiens logikk. Det innebærer at de må skjønne hva som kan bidra til å senke kundenes transaksjonskostnader, hvordan de kan utnytte nettverkseffekter til å skape vekst og ikke minst må de skjønne at deler av innholdet i avisene faktisk er commodities. Og digitale commodities blir, i henhold til læreboken, gratis tilgjengelig.
Kanskje er det på tide med radikale endringer i bransjen? Endringer som gjør at forretningsmodeller tilpasses nettverksorienterte lesere og kanskje demmer opp for Facebook og de andre nye medienes disruptive tjenestemodeller? Kan Vio,[1] en tjeneste som beskrives som «Netflix for journalistikk» med det beste av norske aviser og magasiner samlet på ett sted, være en løsning? Det er i alle fall visjonen til gründer Agnes Dyvik.
[1] http://www.readvio.com/ Lest 10.04.2015.
2 Comments