Dette er et lite utdrag fra kapittelet «Delingsøkonomiens politiske økononomi» fra min kommende bok «deling plattform tillit». Håper er å kunne bidra med en mangefasettert analyse av delings- og plattformøkonomien i håp om at vi bedre kan forstå hvilken vei teknologiutviklingen bringer oss.
Tomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre (2014) bidro til å sette søkelyset på hvordan verdens kapital er blitt samlet på stadig færre hender og på den måten bidrar til økt ulikhet i verden. Forskjellene har blitt markant større de siste 30 årene. I dag har de 85 rikeste menneskene i verden like stor formue som den fattigste halvparten har til sammen.[1] De rikeste 1 prosent i verden eier 65 ganger så mye som den fattigste halvparten.
I USA er inntekts-ulikheten nå like stor som den var under depresjonen i 1928,[2] og den rikeste delen av befolkningen øker sin andel av landets samlede formue på bekostning av de minst ressurssterke. I 2013 eide de 10 prosent rikeste familiene over 75 prosent av landets samlede formue.[3]
Utsiktene for dem som er avhengige av at andre skaper jobbene er heller ikke spesielt gode. De største multinasjonale selskapene i USA, slik som General Electric, Wal-Mart, Microsoft og Caterpillar, sysselsetter til sammen en femdel av alle arbeidstakere i landet. Siden 2000 har disse selskapene redusert antall ansatte med 2,9 millioner, mens de i samme periode har opprettet 24 millioner arbeidsplasser i utlandet.[4]
I tillegg betaler disse selskapene til sammen mindre skatt enn noen gang, en utvikling som har fått Hill (2015, side 4) til å konkludere med at
[What] … the techno sapiens have planned for us is a dead end for U.S. workers, as well as for the national economy.
Forfatteren av boken Raw Deal: How the «Uber Economy» and Runaway Capitalism Are Screwing American Workers er med andre ord ikke spesielt optimistisk når det gjelder den fremtidige utviklingen med hensyn til denne siden av samfunnsutviklingen, og han er bekymret for konsekvensene.
Også i Norge er ulikheten økende. Ifølge SSB[5] fikk de rikeste 10 prosent i Norge i 2014 over 20 prosent av inntektene, mens de fattigste 10 prosent fikk i underkant av 4 prosent. Nesten halvparten i denne siste gruppen består av personer med innvandrerbakgrunn. Av de øvrige er en stor andel personer som mottar offentlige stønader, personer som ikke eier særlig mange ressurser som kan settes i sirkulasjon gjennom delingsøkonomien. Derfor vil de med stor sannsynlighet ikke kunne tjene mye på den utviklingen vi ser konturene av.
Økt ulikhet er en av konsekvensene av teknologisk utvikling i de fleste samfunn, og delingsøkonomien og de nye plattformene bidrar til å øke forskjellene fordi størstedelen av verdiskapingen havner hos plattformskaperne og deres eiere (McAfee og Brynjolfsson 2017).
I det kapitalistiske samfunnet er eierskap til produksjonsmidlene nøkkelen til å forstå hvordan fordelingen av overskuddet av produksjonen er, noe Karl Marx (1867) var en av de første til å beskrive. Mens det i det tidligere jordbrukssamfunnet var lett å se at de som eide jord faktisk utnyttet dem som ikke var selveiere, ble det vanskeligere å se hvordan denne utbyttingen eller undertrykkelsen fant sted i det gryende industrisamfunnet. Man så imidlertid konturene av hvordan kapitalismen som system på sikt ville føre til økte forskjeller, og det til tross for at mange av dem som fikk jobb i fabrikkene tok steget ut av jordbrukssamfunnets avhengigheter da de reiste til byene for å jobbe, fordi de fikk egen lønn og kunne i langt større grad bestemme over eget liv.
Historien har vist at det kapitalistiske systemet har bidratt til å forsterke mange av de endringene som Marx fryktet og som Piketty har beskrevet. Løsningen på problemet er ifølge Piketty at vi bør innføre en global skatt på kapital, progressiv og med høyt bunnfradrag.
Den skjevheten i tilgang til verdier som er skapt i det 21. århundre har i tillegg vist seg å ha en rekke andre negative konsekvenser, slik som at dem med lavest inntekt har dårligere helse og lavere forventet levealder enn de rike. De har også lavere utdanning, en høyere andel er rusmisbrukere og de har mindre stabile familierelasjoner enn dem med høyere inntekter. Fattigdom avler med andre ord både fattigdom og sosiale problemer. Kan de nye plattformene og delingsøkonomien bidra til å endre noe av dette?
I boken Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis skriver J.D. Vance (2016) om sin egen hvite og fattige families kontinuerlige kriser, og ikke minst om hvordan tillit til institusjoner har forvitret blant store grupper mennesker i det amerikanske samfunnet. Alle han omgikk seg med var overbevist om at man ikke kunne stole på mediene – fake news var hverdagen. De trodde oppriktig at universitetene var rigget slik at de ikke hadde adgang til dem og at de ikke hadde noen reell tilgang til arbeidslivet. Hva er meningen med livet i en slik livssituasjon? Det er et gjennomgående tema i boken, som skildrer en moderne kamp for tilværelsen der tilliten til de institusjonene i samfunnet som var grunnlaget for veksten i den amerikanske middelklassen gradvis forsvinner.
Tillit er limet som holder samfunnet sammen. Den amerikanske drømmen, drømmen om at alle kan bli rike bare de jobber hardt nok, har fått mange til å jobbe mye, men dersom troen på at det nytter forsvinner, forsvinner også håpet om et bedre liv, og kanskje evnen til faktisk å gjøre noe med sin egen livssituasjon, og etter hvert viljen til å arbeide hardt, noe Vance illustrer på en overbevisende og modig måte.
Den amerikanske psykologen Martin Seligman (1972) har beskrevet den situasjonen som Vance synliggjør som «lært hjelpesløshet», hvilket innebærer at man kommer i en situasjon en ikke greier å komme ut av på egenhånd. Slik lært hjelpeløshet er beskrevet i en rekke sammenhenger, også som en egenskap som kan overføres mellom generasjoner.
Uten reelt håp om en bedre fremtid, er det forståelig at man setter spørsmålstegn ved andres analyse av problemet og og forslag til løsninger.
I tillegg til opphoping av kapital på stadig færre hender, har det siste tiåret også brakt en annen stor endring, nemlig overgangen fra industrisamfunnet til det digitale nettsamfunnet. I 2006 var fire av de mest verdifulle selskapene i verden industriselskaper, mens det i 2016 bare var selskaper som arbeider med «digitale goder», plattformer og kunstig intelligens som toppet listen. Alphabet (Google), Facebook, Amazon og Apple var nykommerne. Industrisamfunnets arbeidsplasser blir erstattet av det digitale nettsamfunnets, med andre krav til kompetanse og innsikt enn det som hadde skapt industrisamfunnets arbeidsplasser.
Organiseringen i plattformer, som er fundamentet for delingsøkonomien, har to økonomiske konsekvenser. Den ene handler om overføring av verdier mellom individer, som følge av at enkeltpersoner kan kapitalisere på eierskap til underutnyttede ressurser. Den andre handler om det systemiske, om eierskap til plattformene, og om hvordan de kan iscenesette eller til og med manipulere økonomiske forhold mellom brukerne, hvilket Uber kanskje har vært det beste eksempelet på ved at de til tider har subsidiert sjåførene for å øke antall biler på tilbudssiden, i tillegg til at de har subsidiert kundene slik at prisene på tjenesten har blitt lavere enn hva konkurrentene tilbyr.
[1] https://www.oxfam.org/sites/www.oxfam.org/files/bp-working-for-few-political-capture-economic-inequality-200114-summ-en.pdf Undersøkelsen er sitert i en rekke aviser og tall fra den presentert på Davos-konferansen.
[2] http://eml.berkeley.edu//~saez/saez-UStopincomes-2012.pdf. Lest 23. juli 2017.
[3] https://www.federalreserve.gov/pubs/bulletin/2014/pdf/scf14.pdf. Lest 23. juli 2017.
[4] https://www.forbes.com/sites/susanadams/2011/04/19/jobs-at-big-u-s-firms-move-overseas/#22f0575a1e20. Lest 23. juli 2017.
[5] https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/statistikker/ifhus/aar/2015-12-16
3 Comments