Kommentar publisert i INNOMAG
Selv drøyt 200 år etter at Universitetet i Oslo ble etablert, er fremdeles forelesningen den dominerende formidlingsformen ved norske universiteter. Forelesningene har sine røtter i en tid da en hadde lite tilgang til kunnskap annet enn gjennom kunnskapsrike personer, en tid da det var knapphet på bøker og da andre kilder til kunnskap enn bøker og personer var fraværende.
I en bok om universitets historie fortelles en historie om professor Fredrik Thue som en person som var … ”intenst opptatt av sin egen problemverden, distre og upraktisk. Han hadde gjort den erfaring at ”hvis noe overhodet kan misforståes, så blir det misforstått” og følgelig dikterte han sine forelesninger og ønsket at hans vikar under sykdommen fra 1921, V. Brun, skulle bruke samme forelesningsmåte. Thue kunne slutte en forelesning foran et komma, og begynne den neste med å diktere skilletegnet.” (side 480), en praksis som kanskje var ekstrem, men på ingen måte unik i forhold til den tids læreprosesser.
Utover 1800-tallet ble hele det norske skolesystemet bygd etablert med tavlen, læreboken og læreren og dennes forelesninger eller tavleundervisning som de viktigste ressursene for læring. Tavlen, lærebøkene og kladdebøkene var de viktigste læringsteknologiene.
200 år senere er fortsatt forelesningen den dominerende formidlingsformen i det norske utdanningssystemet, selv om vi har fått teknologi til å ta i bruk andre og mer effektive læreprosesser.
Om vi skulle ha designet et system for undervisning og læring i dag, er det lite sannsynlig at en ville ha satt alle som er like gamle i samme klasse eller at en hadde gitt hver enkelt lærer i oppgave å formidle alt fagstoffet som elevene og studentene skal lære.
Det er særlig to veier en ville søke å følge, veier som allerede er tatt i bruk i andre deler av samfunnet under merkelapper som spill, big data, analyse, anbefalingsalgoritmer, VR, kunstig intelligens og mer.
Framtidens digitale læresystemer vil gjøre bruk av ulike teorier om læring eller forståelser av hvordan vi lærer avhengig av hva vi skal lære. I fag som matematikk og naturfaglig emner er allerede digitale adaptive læresystemer på vei inn i skoler over hele verden. I disse systemene gjennomgår elevene en kartleggingsprøve som viser hva de kan, hva de er usikre på og hva de ikke kan. Denne testen danner grunnlag for å tildele individuelle, digitale læringsressurser ved hjelp av en anbefalingsalgoritme. Denne algoritmen kan være av typen collaborative filtering som gjør bruk av andre personers tidligere erfaringer. Den kan angi at andre som har hatt problemer med å lære ”dette” har hatt nytte av … -på samme måte som Netflix anbefaler filmer, Amazon bøker og Spotify musikk. Ved å ta i bruk anbefalingsalgoritmer samt kunstig intelligens i form av maskinlæring og dyp læring vil en kunne lage gode analyser som viser hvem som mest sannsynlig vil få vansker med å lære noe bestemt slik at en kan bidra med ekstra ressurser til disse, for eksempel i form av nye typer visualiseringer med VR og AR.
Tenk deg fotosyntesen forklart i en boktekst, kanskje illustrert med en figur, sammenlignet med det samme der du kan ”være inne i” bladet og se prosesser som foregår rundt deg.
I samfunnsfaglige emner vil det være naturlig å samarbeide mer og på smartere måter, for eksempel via samskriving (eks Google docs), å bruke sosiale bokmerker (eks Diigo) for å dele ressurser tilgjengelige på nett), bruke ulike gruppefunksjonaliteter (eks Facebook, LinkedIn) for å etablere praksisfellesskap for å kunne diskutere ulike temaer, få råd fra andre og dele egne erfaringer og ressurser.
Disruptive læringsteknologier gjør at vi ikke trenger å ha klasser og forelesninger, men kan ta i bruk studentaktive læreformer som beviselig skaper bedre læring enn hva selv de beste forelesningene kan bidra til.
2 Comments