Dersom vi skulle ha designet et system for undervisning og læring i dag, er det lite sannsynlig at vi ville ha satt alle som er like gamle i samme klasse eller at vi hadde gitt hver enkelt lærer i oppgave å formidle alt fagstoffet som elevene og studentene skulle lære.
lenke til artikkel.
Fremtidens digitale læresystemer vil gjøre bruk av ulike teorier om læring eller forståelser av hvordan vi lærer avhengig av hva vi skal lære. I fag som matematikk og naturfaglige emner er allerede digitale adaptive læresystemer på vei inn i skoler over hele verden. I disse systemene gjennomfører elevene en kartleggingsprøve som viser hva de kan, hva de er usikre på og hva de ikke kan. Denne prøven danner grunnlag for å tildele individuelle, digitale læringsressurser ved hjelp av en anbefalingsalgoritme. Denne algoritmen kan være av typen collaborative filtering, som gjør bruk av andre personers tidligere erfaringer. Den kan for eksempel angi at andre som har hatt problemer med å lære A har hatt nytte av B – på samme måte som Netflix anbefaler filmer, Amazon bøker og Spotify musikk.
Ved å ta i bruk anbefalingsalgoritmer, samt kunstig intelligens i form av maskinlæring og dyp læring, vil en kunne lage analyser som viser hvem som mest sannsynlig vil få vansker med å lære noe bestemt – slik at en kan bidra med ekstra ressurser til disse, for eksempel i form av nye typer visualiseringer med VR og AR.
Tenk deg fotosyntesen forklart i en boktekst, kanskje illustrert med en figur, sammenlignet med en visualisering der du kan ”være inne i” bladet og se prosesser som foregår rundt deg. Du kan ”se” hva som foregår på innsiden av en enkelt celle i et blad, du kan zoome ut eller inn, se det fra forskjellige vinkler eller under forhold der bladet får direkte sollys, er i skyggen, eller når det er mørkt. Hvilken av forklaringene, den boklige eller den virtuelle simuleringen, gir best grunnlag for læring?
Ved hjelp av smarte adaptive læresystemer vil en også kunne finne ut hvilke læringsressurser som fungerer best for de ulike gruppene av elever og studenter, og læringsobjekter som fører til dårlig eller endog feil forståelse vil bli silt bort automatisk.
Disse systemene kan inneholde repitisjonsalgoritmer som henter frem stoff når det er nødvendig med tanke på at det skal lagres i langtidsminnet, og de kan gjøre bruk av motivasjonsalgoritmer som bidrar med positive forsterkere på tidspunkter der dette er mest effektivt.
Smarte, adaptive læresystemer kan tas i bruk sammen med andre læreformer der sosial samhandling spiller en vesentlig rolle.
I samfunnsfaglige emner vil det være naturlig å samarbeide mer og på smartere måter, for eksempel via samskriving (eks Google docs), ved å bruke sosiale bokmerker (eks Diigo) for å dele ressurser tilgjengelige på nett), ved å bruke ulike gruppefunksjonaliteter (eks Facebook, LinkedIn) for å etablere praksisfellesskap for å kunne diskutere ulike temaer, få råd fra andre og dele egne erfaringer og ressurser.
I hele det norske utdanningssystemet har forelesningene tradisjonelt stått svært sterkt. Fremdeles er nesten nitti prosent av all undervisning ved universitetene campusbasert, med professorene som de fremste formidlerne, og ikke alle er like opptatt av studentenes læring.
I en interessant analyse av historien til Universitetet i Oslo omtales en professor på 1920-tallet som.. … ”intenst opptatt av sin egen problemverden, distre og upraktisk. Han hadde gjort den erfaring at ”hvis noe overhodet kan misforståes, så blir det misforstått” og følgelig dikterte han sine forelesninger. Han … kunne slutte en forelesning foran et komma, og begynne den neste med å diktere skilletegnet.”
I dag er det slutt på å diktere forelesninger. Likevel er forelesningens plass som dominerende formidlingsform på ingen måte truet – ennå. Ved Universitetet i Oslo hevder sågar en professor i jus at ”professorer skal ikke ha pedagogiske evner”! Dette skjedde ikke for 100 år siden, men i år. En trenger derfor mer enn ny teknologi for å endre læreinstitusjonene, for mye tyder på at Peter Drucker har rett i at ”kultur spiser strategi til frokost”. Det hjelper derfor ikke å vedta at en skal ha digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet, slik en tidlig gjorde i den norske grunnskolen. Det må andre virkemidler til.
Disruptive læringsteknologier gjør at vi ikke trenger å ha klasser eller forelesninger annet enn i de tilfellene der dette beviselig skaper grunnlag for den beste læringen. Derimot bør vi i langt større grad ta i bruk flere studentaktive læreformer, arbeidsmåter som skaper større interesse og høyere intensitet i læreprosessene. Dette kan være adaptive systemer, prosjekter studentene styrer selv, eller aktiv deltakelse i pågående forskningsprosjekter. Alt dette er det mulig å få til ved hjelp av tilgjengelig teknologi i dag, dersom en bare ønsker det.
Sugata Mitra har skapt ”self organised learning environment” (SOLE), en metodikk der elever lærer uten lærere, men med hjelp av digitale læremidler. Hvor flinke er vi til å ta slikt i bruk i norsk kontekst? Eller hvor fanget er vi i det tidlige industrisamfunnets organisering av læreprosesser? Har vi mistet evnen til å forestille oss at aktiviteter kan organiseres på andre måter enn gjennom 45 minutters instruksjons- og øvelsesøkter, timeplanlagt med fastsatte læringsmål og nasjonale tester av måloppnåelse?
NY TEKNOLOGI ALENE SKAPER DESSVERRE IKKE SÆRLIG STORE ENDRINGER.
Teknologiendringer må følges av organisasjonsendringer, endringer i arbeidsprosesser og forståelse for hvordan teknologi påvirker kultur, utfordrer de etablerte arbeidstakernes tradisjonelle arbeidsform og synliggjør manglende kompetanse. Kan hende alt var mye bedre før …
Da sosiologisk institutt ble etablert på 1950-tallet fikk studentene ingen undervisning og de hadde ikke noe pensum, det måtte de ordne selv, for professor Sverre Holm mente at det beste var å gi studentene frihet og oppmuntring.
Denne pedagogikken frembrakte samfunnsvitere som Johan Galtung, Wilhem Aubert, Nils Christie, Berit Ås, Harriet Holter, Stein Rokkan, Henry Valen og en rekke av de andre mest toneangivende samfunnsviterne.
Det skal bli spennende å se hva Ed-tech og disruptiv læringsteknologi fører til de neste 10-20 årene. Det er det jammen ikke lett å forutse.
