Artikkel skrevet til 10-årsjubileet for Distriktssenteret
Utkast til artikkel trykket i jubileumshefte.
Ingressn
Både globalisering og urbanisering trekker folk bort fra distriktene i Norge. I tillegg erstattes et nesten nasjonalromantisk perspektiv på kultur ognasjonale verdier med et mer internasjonalt fokus. Om ikke disse verdibaserte og strukturelle endringene er nok, skaper fremveksten av det digitale nettsamfunnet også både nye muligheter og utfordringer. Hvordan vil disse utviklingstrekkene knyttet til GUD, globalisering, urbanisering og digitalisering virke inn på bosettingen i distriktene? Hvilke muligheter skapes for økt aktivitet og revitalisering av livet utenfor de store vekstsentrene i Norge? Og hvilke elementer kunne bidra til å skape en distriktspolitikk 2.0 ?
Bygdenedtur
Da jeg vokste opp i Trøndelag på 50/60-tallet hadde defleste av oss røtter og kanskje også foreldre, besteforeldre eller venner sombodde på en gård. Det var mange som hadde et nært forhold til livet på landsbygdaog til gårdene, som var selve motoren i tilværelsen utenfor byene.
På 1950-tallet jobbet omlag 20 % av befolkningen i jordbruket, mot under 2 % nå.
Antall gårdsbruk i drift har sunket fra om lag 200 000 i 1950 til rundt 40 000 i dag.[1] I 2016 stod hver femte landbrukseiendom med bolighus ubebodd, og bare det siste tiåret har over 60 000 mennesker flyttet fra gårdene sine. I nasjonaløkonomisk perspektiv står jordbruket i Norge for 0,5 % av BNP,[2] mens det i 1950 utgjorde 7 % av BNP.[3]
Menneskene flytter til byene, de urbaniseres, mens infrastrukturen på landsbygda består, – enn så lenge.[4] Fremdeles bor 7 % av befolkningen på et gårdsbruk og nærmere en fjerdedel av bygningene i landet, om lag 1 million, står på gårder. Det finnes med andre ord potensiale for utvikling av denne delen av Norge, selv om det ser ut til at de fleste av oss faktisk ønsker å bo i byene eller tettstedene, som det i alt finnes nesten 1000 av i Norge.[5] Bare i 2016 økte antallet som bor i tettsteder med 53000, slik at det nå er over 80 % av befolkningen som bor i byer og tettsteder. Tettsted er da forstått som sammenhengende bebyggelse med mer enn 200 innbyggere.
Om en ser på utviklingen i Norge finner en at en tredel av befolkningen bor i de fem største byene, og andelen er økende. Bare i Oslo stiger folketallet med nærmere 20 000 innbyggere årlig.
På de om lag 70 årene som har gått siden 1950 har jordbruket både blitt mekanisert og digitalisert. På 50-tallet ble hestene, det var 200 000 hester på norske gårder i 1950, skiftet ut med traktoren og melkemaskinene fant sin vei inn i fjøsene. På jordene dominerte hesjene, tørking av høy, mens det nå er «traktoreggene» folk flest legger merke til.
I dag står vi overfor en ny modernisering av driftsformer som skaper nye betingelser for liv, men dessverre ikke så mange nye arbeidsplasser. Det moderne landbruket er blant de fremste til å ta i bruk ny teknologi og nye drifts- og organisasjonsformer. Å bo på gård er for mange blitt like mye en livsstil som en næring. Det er annet arbeid enn det gården gir grunnlag for som skaper det meste av levebrødet. Kanskje er dette også det viktigste grunnlaget for å opprettholde den spredte bosettingen i landet også i fremtiden?
GUD driverutviklingen i verden
GUD står for Globalisering, Urbanisering og Digitalisering.
I en verden der vi handler stadig mer på tvers av landegrenser, der vi har flyttet store deler av produksjonsarbeidet til lavkostland og der vi gjennom sosiale medier har skapt en ny type åpenhet og synlighet, har globaliseringen skutt fart på mange områder.
Det er for eksempel et lite paradoks at vi sender det mesteav fisken vi fisker i havet til Kina eller Øst-Europa for bearbeiding med denkonsekvens at antall fiskebearbeidingsanlegg (fiskebruk) på 40 år er redusertfra 100 til 10.[6] Jakten på billig arbeidskraft har radert bort næringsgrunnlaget i en rekke gamle kystsamfunni Norge, og med arbeidsplassene forsvinner også kompetansen og etter hvert menneskene. Som erstatning har en mange steder fått et omfattende havbruk der nye arbeidsplasser har skapt grunnlag for nytt liv.
Ny teknologi[7] kan endre på dette, men disse endringene skjer i økende grad ved at en erstatter mennesker med teknologi og dermed ikke oppretter særlig mange nyearbeidsplasser, og de få arbeidsplassene som kan komme, krever ofte annen typekompetanse enn det en hadde tidligere. Ny landbasert oppdrettsteknologi gjør det for eksempel mulig å satse på fiskeoppdrett på steder der en ikke har tilgang til egnede naturlige miljøer. Verdens største oppdrettstank bygges på Andøy med et anlegg som skal kunne produsere 15.000 tonn fisk og skape 60-80 nye arbeidsplasser. Gjennom bruk av såkalt «Niri-teknologi» renses og resirkuleres vannet i tankene. På denne måten spares kostnader både fordi en ikke trenger å pumpe vann fra store havdyp og fordi en slipper utgifter tilavlusing av laks.[8]
En av utfordringene med denne typen teknologi er at en ikketrenger å legge virksomheten til de samme naturgitte stedene som tidligere. Faktisk kan en plassere denne typen anlegg i byene, slik en har gjort i Fredrikstad.[9] En annenutfordring er at slike anlegg også kan plasseres nærmere markedene, fordi teknologien gjør en mer uavhengig av naturgitte ressurser. Ett av anleggene som demonstrere dette bygges i Florida.[10] Med dette anlegget vil en blant annet spare om lag 15 kr per kilo i flyfrakt sammenlignet med produksjon i Norge.
Utfordringene kan fort bli at teknologi som gjør det lønnsomt å bearbeide fiskeressurser i Norge i stedet for i lavkostland, kan føre til at det også blir mer lønnsomt å produsere nært forbrukermarkedene enn i Norge. Og da spørs det om vinningen går opp i spinningen?
Både globaliseringen ogurbaniseringen trekker folk bort fra landsbygdene, og parallelt med denneutviklingen er altså befolkningens verdigrunnlag i endring, der et nesten nasjonalromantisk perspektiv erstattes med et mer internasjonalt perspektiv hvorbåde kultur og nasjonale verdier er i endring. Hva kan dette ha å si med tankepå distriktenes og de spredtbygde områdenes fremtid? I tillegg til de nye strukturelle, kulturelle og verdimessige endringene kommer den digitale fremtiden og dens konsekvenser stadig nærmere. Hva kan det føre til?
Ett av de viktige spørsmålene vi må stille om vi ønsker å forstå den fremtidige utviklingen, er hvilket verdigrunnlag livet på landet eller i distriktene faktisk har bygd på? Er det de siste restene av nasjonsbyggingsprosjektet med det romantiske bildet av gårder og norsk natur som nå møter en nyvirkelighet? Hvilke bilder og hvilke verdier skal vi i så fall spille på for ågjøre livet i distriktene mer attraktivt? Hvilken rolle spiller byene og tettstedene i utviklingen av distriktene? Og hva har den tredje bokstaven i GUD, digitalisering å bety med tanke på nye trusler og nye muligheter?
Digitalisering
Digitalisering handler
Digitalisering handler om noe mer enn automatisering, det handler også om hvordan en bruker teknologi til å endre arbeidsprosesser på måter som gjør at det skapes en merverdi. Teknologiene som knyttes til digitalisering er mangfoldige, fra kunstig intelligens, 3D-print, plattformer, delingsøkonomi og robotikk til virtuell virkelighet, smarte nett, hus og byer og etter hvert også smarte bygder med mer. Dette er teknologier som bygger infrastruktur for kommunikasjon, sosial samhandling, handel og produksjon og som bidrar til at vi kan løse en rekke oppgaver på andre måterenn tidligere. En av konsekvensene av denne utviklingen er at ny teknologi ikke bare overtar manuelle arbeidsoperasjoner, slik vi har sett i industrien og gjennom det som vi har kalt automatisering, men at den også overtar oppgaver som tidligere har krevd hjernekraft og ikke bare muskler.
Kunstig intelligens er digitaliseringens nye motor, der den utfordrer oss på en rekke gjøremål.Gjennom maskinlæring kan algoritmer trenes til å gjøre svært mange oppgaver like godt eller bedre enn det mennesker kan gjøre. Så langt er de for eksempel blitt flinkere enn oss til å se om to bilder er av samme person eller ikke. De kan skape tekster, bilder og musikk som vi mennesker har problemer med å forstå er skapt av «maskiner», og de kan bistå oss i en rekke oppgaver der de enten avlaster oss eller hjelper oss til å utføre oppgaver raskere, sikrere og ofte også mer kreativt. Du kan jo bare høre litt på DeepBach for å få et inntrykk avhva algoritmene er i stand til.[13]
Algoritmene er utviklet så langt at de er i stand til å oversette tekster mellom ulike språk på et nivå som nærmer seg kvaliteten til profesjonelle translatører, og både Google og andre har lansert øreplugger som oversetter mellom ulike språk i sanntid.
Det er over 20 år siden Gary Kasparov tapte for en sjakkmaskin første gang, og siden da har utviklingen gått stadigraskere. I 2017 vant en algoritme over verdens beste spiller i GO, et kinesisk spill som er så komplisert at de beste i verden ikke er i stand til å forklare hvilken strategi de benytter for å vinne. Hvordan kan en maskin slå dem da? Svaret er «dyp læring», en variant av kunstig intelligens som «etterligner» vår egen hjernes måte å arbeide på. Ved å la algoritmene studere flere millioner spill ble de i stand til selv å spille på et nivå som var høyere enn de beste spillerne. Til og med i poker, som er et spill med ufullstendig informasjon, med en god porsjon psykologisk taktikkeri, er den kunstige intelligensen nå iferd med å feste grepet på oss mennesker.[14]
Ny mekanikk i kombinasjon med kunstigintelligens skaper også helt nye produksjonsmuligheter fordi en har fått mer fleksibel teknologi enn hva de gamle industri-robotene tilbød. Fordi maskinene overtar oppgaver fra mennesker kan en rekke produksjonsoppgaver utføres medomtrent samme kostnader i Norge som i Kina. Hvilke muligheter gir dette for norsk industri i ulike næringer?
En tredje teknologi som skaper nyeproduksjonsformer er additiv produksjon, eller 3D-print. Dette er teknologi som er i ferd med å nå industriell modning, og som tas i bruk i industriell produksjon på stadig nye områder. Cessnas nye fly Denali har for eksempel en motor der en tredel av komponentene er 3D-printet.[15]Hus, biler, busser og båter produseres på samme måte.[16]
3D-print kan skape nyeproduksjonsmuligheter for norske virksomheter og sammen med kunstig intelligensog de nye generasjonene roboter åpner dette for nye måter å produsere på også i norske distrikter. Kanskje kan vi bruke ny teknologi for å ta tilbake deler avindustrien som vi flyttet ut for å nyte godt av lavere arbeidskostnader? Kan ny teknologi og nye, mindre arbeidskrevende produksjonsformer bidra til å demme opp for flukten fra landsbygdene, bidra til å hindre ytterligere fraflytting og urbanisering? Kan en etablere digitale kompetanseclustre knyttet til de ressursene som i sin tid skapte grunnlaget for det moderne livet på landsbygda?
Så spørs det om det er tilgangen til arbeidsplasser i distriktene eller det urbane livet som trekker mest? Hva veier tyngst når beslutningen om å flytte skal treffes?
By og land – hand i hand?
«Mennesket lever ikkeav brød alene» -står det å lese i en viss bok.[17]Det er med andre ord ikke nok å ha mat og hus, slik det var før den store velstanden rammet oss. Nå søker vi i tillegg «mening» med livet, opplevelser, tilhørighet og «muligheter». Mange finner dette i naturen som omgir «distriktene», der svært mange nordmenn nyter opplevelsene midlertid, stykkevis og delt gjennom bruk av de mer enn 450 000 hyttene og husene som benyttes som fritidsboliger, -som ligger i«distriktene». For mange er det å få både i pose og sekk, både det spennende urbane hverdagslivet og det rurale fritidslivet.
Gårdsbruk fraflyttes fremdeles, men svært mange av dem forblir i slekten, -ubebodde, eller som feriesteder. Ressursene er der, men hvordan skal vi kunne iscenesette dem for merbruk og for bruk større deler av året og i lengre sammenhengende perioder?
Folk vil til byene og tettstedene, men hva er det de flykter fra? Hva er det de gir opp? Det kan neppe være det tradisjonelle strabasiøse gårdslivet, for det forsvant for lenge siden. Er det flukten fra bygdedyret somTor Jonsson skildret, men som Ottar Brox mente var avlivet da vi passerte tusenårsskiftet?[18] Da de sosiale skillene som skapte bygdedyret ble borte, forsvant også selve dyret, i følge Ottar Brox. Det ble erstattet av nye skillelinjer i samfunnet, men selv om dette skjedde var det lenge politisk korrekt å opprettholde forestillingen om bygdedyret, forestillingen om skillet mellom by og bygd. Er det fremdeles gamle fordommer som preger vår forståelseav livet i spredtbygde strøk?
I 2000 var «byfolk og bygdefolkstort sett av samme slaget; om en vil, kan ein seia at dei har den same kulturen», skrev Ottar Brox. Store deler av bygde-Norge har også lagt seg til urbaniserte samhandlingsformer, noe en særlig ser om en studerer samhandlingsmønstre. «Det er komne opp ringeklokker på dørene i den minste fjord- og fjellgrend, og det er best å ringe på førehand om en vil stikke innom».[19]
Krenket, utslitt og «alltid på»
Uten at vi kanskje tenker så mye over det er vår hverdag allerede fullstendig avhengig av ulike former for teknologi. Klærne våre, maten vispiser, husene vi bor i, veiene vi benytter når vi skal forflytte oss, -alt er skapt av stadig mer avansert teknologi. Hele vår hverdag er omgitt av teknologi, noe som også former våre sosiale liv.
Sosiale medier har skapt en ny type åpenhet og endret sosiale relasjoner med den følge at det også er skapt nye helter og nye tapere.
Det offentlige ordskiftet har tatt opp i seg ord som«troll», «fake news», «alternative fakta», filterbobler og ekkokammer, og en rekke andre uttrykk som beskriver en endret sosial virkelighet. Der det før bare var de lokale ekkokamrene og disiplineringsmekanismene som gjaldt, er denå blitt globale. Før internetts tid kunne nordiske redaktører trykke så mangeprofet-bilder de bare ønsket, uten at det fikk særlige konsekvenser. Tiden da folk ble krenket av tekster skrevet av Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, eller av å se «Life of Brian» var borte, -trodde vi. Bygdedyret er blitt erstattet av et digitalbeist som er større, sterkere og mer altomfattende enn noe vi har sett tidligere, et monster som ingen slipper unna, dersom de selv da ikke velger å stå helt utenfor. Ikke en gang på landsbygda slipper en unna, for også der trenger den nye digitale urbaniteten og synligheten inn. I tillegg har bygdedyret fått en ny fetter, en innvandret urban variant der hensynet tilfamiliær ære og respekt i kombinasjon med utførlig og omfattende sosialkontroll er de viktigste komponentene.
Bygdedyrets urbane fetter, Janteloven, har fått en opponent, drevet frem av milleniumgenerasjonens foreldre, dem som i dag beskrives som generasjon X, der «du ikke skal tru at du er noe» er erstattet med «du kan bli hva du vil», forestillingen om at strukturelle og sosiale stengsler som setter grenser for vår utfoldelse er blitt historie. Men vil de bo på landsbygda og i «distriktene»? Foreløpig er det ikke mye som tyder på det.
Det er blitt vanskeligere å kalle en spade for en spade, ikke bare for Sylvi Listhaug, men også for andre, slik som Simon Malkenes,lærer i Osloskolen som fikk høre av sine elever at de ble krenket da han i anonymisert form gjenga utdrag av hvordan de oppførte seg i klassesituasjonen iet radioprogram [20] ved å angi at «R kom sju minutter for seint. B kom 8.30. K er borte. P har ikke bok. R og M jobber ikke, sitter på telefon. D synger». Er det denne generasjonensom som skal befolke bygdene i fremtiden? Og er de i så fall mentalt rustet til å bære de sosiale strukturene som tross alt er grunnlaget for det meste av vårt liv videre?
Det må ha krevd en stor mental styrke å holde ut og leve med mye av stigmatiseringen som fulgte disse gamle sosiale strukturene, levendegjort gjennom forestillingen om bygdedyret. En av dem som opplevde dette i sitt møte medlandsbygda var Stange-kunstneren Linda Bakke, som flyttet fra Skedsmo ti lStange på Hedemarken som 10-åring. «Man skulle ikke skille seg ut, og jeg var litt annerledes»,[21]sa hun da hennes skulptur Bygdedyret ble avduket på Hamar. «Folk lusket rundt og brevene i postkassa var åpnet». Tåler dagens ungdom slikt? Og oppleves møtet med distriktenes innfødte fremdeles på samme måten for dem som flytter dit i dag?
Tre mulige veier …
Når en ser på fraflyttingsendringene de siste 60 årene, er det tydelig at den politikken som er ført ikke har stoppet sentraliseringen. Hvis en skal kunne gjøre noe med dette må en enten få folk til ikke å flytte, få flere av dem som har flyttet til å flytte tilbake, få andre som ikke har særlig forhold til landsbygda til å flytte dit eller få nye grupper, slik som innvandrere og flyktninger til å bosette seg utenom tettstedene.
I følge en undersøkelse om innvandrere i distriktsnorge gjennomført ved NIBR er flott natur et viktig element ved valg av bosted forarbeidsinnvandrere, mens dette ikke ses som like viktig blant flyktninger.[22] De andre positive attributtene knyttet til å bo i distriktene var trygghet, gode oppvekstmiljø for barn og lite stress, mens de fleste mente at vær og klima og at stedene de bodde på var små med lange avstander til større steder trakk stedskvalitetene ned.
Hvis resultatene er representative for begge disse gruppene, er det lite som tyder på at det kommer til å foregå store folkevandringer av innvandrere ut av byene. Hvilke virkemidler skal vi lete etter da? Og hva er vi, det vil si fellesskapet villige til å betale for å opprettholde en spredt bosetning i Norge? Er dette i det hele tatt viktig? Er det mulig og ønskelig å tvangsflytte noen til å bo i mindre tettbygde strøk?
Dersom frivillig utflytting ikke virker og tvangsutflytting av personer som i utgangspunktet ikke har særlig sterk tilknytning til bestemte områder i Norge ikke er ønskelig, må en skape incentiver som gjør det mer attraktivtå bo utenfor tettstedene. Vi trenger en distriktspolitikk 2.0 som tar endrede verdier og digitale muligheter på alvor.
Dette kan være knyttet til økonomiske og sosiale fordeler. Sterkt redusert skatt og fjerning av arbeidsgiveravgift, «flyttepremier» som sammen med bedret tjenestetilbud kan være momenter som kan inngå i en slikpakke. Hvor store og omfattende må de være for at de skal ha noen effekt? Vet vi egentlig nok om hvilke tiltak som har størst effekt? Og har vi mot til å teste ut mer radikale og innovative tiltak?
Uansett hvilken løsning som velges, må det finnes en vilje til å anerkjenne at spredt bosetning i Norge er viktig. At det er viktig at husene står der, at det er lys i vinduene også vinterstid, eller at det i det minste er noen som tar vare på dem og sørger for at boligmassen ikke forfaller. Gjør vi det ved å opprettholde dagens konsesjonsregler, boplikt og odelslovgivning, eller må det andre virkemidler til? Eller har ikke dette noemed fraflyttingen å gjøre?
En av utfordringene som blir stadig mer synlig er at det ikke lenger bare er de rurale områdene som endres, men også byene. Vardø er foreksempel omtalt som «byen som er i ferd med å dø».[23] Det synes dermed ikke å være nok å bare kunne bo sammen eller nært andre mennesker, slik en kan i en by, men en må også finne løsninger på andre avlivets nødvendigheter slik at det blir til mer enn salt i maten. Det er neppe samfunnets eldste eller de mest veletablert som må bidra til å snusentraliseringen og urbaniseringen, og spesielt draget mot Osloregionen. Da faller ansvaret lett på personer som flytter til Norge uten å ha en sterktidligere stedstilknytning, eller til unge mennesker i etableringsfasen. Nøkkelspørsmålet er kanskje knyttet til hva vi skal kreve og hva vi kan tilby disse gruppene? Det er et politisk ansvar å sørge for at hele landet er tatt i bruk, og det er et politisk ansvar å sørge for at virkemidlene som tas i bruk gir de ønskede resultatene. Det har de på ingen måte gjort hittil.
Med den utviklingen vi har sett så langt, kan det se ut som om det tradisjonelle ressursgrunnlaget for bosettingen i distriktene har redusert sysselsettingsmulighetene mye. Fiskeoppdretten kan komme til å flytte til byene og til landene vi eksporterer fisk til. Landbruket er snart heldigitalisert og automatisert, og lite arbeidskrevende. Skogbruket digitaliseres også, og utnyttelsen av andre naturressurser synker, ved at industri basert på lokale ressurser legges ned eller at de ensidige industrisamfunnene som ble basert på lokalt overskudd av vannkraft enten legges ned eller automatiseres.
Samtidig med dette øker tilstrømningen av turister til Norge. Enkle skogskoier uten vann og strøm og helst uten tilgang til nettverk, er attraktive utleieobjekter på Airbnb, og nordlysturistene fyller både Tromsø og Hurtigruten på vinteren. Hva om en lagde en nasjonal dugnad der en satte istand hus det var mulig å leie ut? Der en utnyttet den lokale stedskompetansen til å iscenesette lokale opplevelser gjennom guidede turer med vekt på økoturisme? Kanskje trenger vi en nasjonal guideutdanning med vekt på å forstå«det arktiske» og med vekt på bruk av natur i et bærekraftig perspektiv? Kanskje trenger vi også flere lokalt forankrede tilbud som kombinerer ulike typer opplevelser, slik som Vulkana i Tromsø, den gamle fiskebåten som ble bygd om til et slags spa som frakter turister til toppturer i Lyngsalpene? Og kanskje trenger vi en bedre digital infrastruktur og ikke minst kompetanse i å utnytte denne til å synliggjøre tilbudene på en måte som gjør at de fremstår som enhelhet, som Norge 2.0?
Kor ska vi reis?
På 1950-tallet var det fremdeles behov for mennesker i grisgrendte strøk fordi gårdsdriften var arbeidskrevende og fordi en trengte supplerende næringer, slik som mekaniske verksteder, sagbruk, butikker og annet. Når behovet for arbeidskraft i de tradisjonelle næringene endres må vi finne nye alternativer, noe som kan være vanskelig nok i en tid da det er forventet at økende digitalisering vil ta knekken på svært mange av tidens jobber.
Hva skal vi finne på når det ikke lenger er jordas og havets ressurser som knyttet folk til stedene?
Da er det kanskje to veier som peker seg ut? Opplevelser knyttet til natur og naturbruk og ulike digitale arbeidsformer der en i prinsippeter uavhengig av tid og sted.
De små lokale fjøsene er i ferd med å bli erstattet av fellesfjøs og større felles satsinger der digitale løsninger også er sentrale. I samarbeid med Felleskjøpet satser Tine store summer på økt digitalisering av landbruket der stordata og kunstig intelligens er nøkkelordene.
Hva om en bygde en tilsvarende infrastruktur for det digitale arbeidet? Om en erstattet bede- ogbygdehusene med samarbeidsarenaer, attraktive «kontorer» og arbeidsfelleskap derdet er mulig å kombinere GUDs utvikling, ta del i den nye globaliteten, nyte urbanitetens fordeler og den digitale verdens muligheter for inkludering ogpåkopling?
Kanskje trenger vi en «bygdekalkulator», en digitalassistent som hjelper oss med å kartlegge fordeler og ulemper ved å bo i det vi gjerne kaller distriktene i Norge? Kanskje trenger vi også en annen typeinfrastruktur i distriktene og en annen type bosettingsmønster. Er det riktig å bygge nye boligfelt, små hus tett i tett, bak det gamle samvirkelaget, eller er det andre kvaliteter en må skape for å gjøre dette til attraktive bosteder som er annerledes enn dem en finner i mer sentrale strøk? Kanskje trenger vi også en finansiell generalplan som gjør det lettere å få lån for å finansiere etablering i distriktene?
Valg av bosted er jo et spørsmål om vurdering, om hva som teller for å flytte og hva som teller for å bli, eller eventuelt flytte ut. Om en gjorde det lettere å synliggjøre fordelene ved å bo lengre unna de storebysentrene, ville flere kanskje valgt annerledes?
Kan ny teknologi og nye, mindre arbeidskrevende produksjonsformer bidra til å demme opp for flukten fra landsbygdene, bidra til å hindre ytterligere fraflytting og urbanisering?
[1] https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/stjord
[2] https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/_attachment/286656?_ts=158d4106ca0 side 118.
[3] https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa_98/kap4.pdf
[4] https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/30-000-landbrukseiendommer-fraflyttet
[5] https://www.ssb.no/beftett
[6] https://forskning.no/fangst-fisk-marked-internasjonalt/2013/04/fiskeforedling-pa-hjemmebane
[7] https://forskning.no/hav-og-fiske-fangst-fisk/2014/08/fisken-rett-til-filetmaskina
[8] https://ilaks.no/skal-ta-i-bruk-ny-teknologi-for-a-bygge-verdens-storste-lakseoppdrettstank-i-andoy/
[9] https://ilaks.no/norges-forste-kommersielle-landbaserte-oppdrettsanlegg-det-er-alltid-toft-a-vaere-i-front/
[10] https://www.abcnyheter.no/penger/naeringsliv/2018/04/14/195386742/laksebonde-bygger-verdens-storste-lakseoppdrettsanlegg-pa-land-i-florida
[11] https://www.regjeringen.no/no/tema/statlig-forvaltning/ikt-politikk/digitaliseringen-i-offentlig-sektor/id2340245/
[12] https://www.gartner.com/it-glossary/digitalization/ En mer utfyllende drøfting av hva digitalisering innebærer finnes i Shaping the Digital Enterprise: Trends and Use Cases in Digital Innovation …
redigert av Gerhard Oswald,Michael Kleinemeier. Springer 2016.
[13] https://www.youtube.com/watch?v=QiBM7-5hA6o
[14] https://www.theguardian.com/technology/2017/jan/30/libratus-poker-artificial-intelligence-professional-human-players-competition
[15] https://3dprint.com/209048/ge-catalyst-engine-3d-print-parts/
[16] https://www.dezeen.com/2018/03/29/arup-cls-architetti-3d-printed-house-milan-design-week/
[17] http://no.bibelsite.com/matthew/4-4.htm
[18] http://old.dagogtid.no/arkiv/2000/09/bygd/index.html
[19] http://old.dagogtid.no/arkiv/2000/09/bygd/index.html
[20] https://www.nrk.no/norge/aviser_-skole-har-satt-i-gang-_prosess_-mot-laerer-etter-debatt-1.14011993
[21] http://www.nationen.no/article/bygdedyret-kan-beskues-i-hamar/
[22] http://avisenagder.no/filarkiv/innvandr_rap.pdf
[23] https://www.nettavisen.no/nyheter/vard—byen-som-er-i-ferd-med-a-d/3423482184.html
