Det er vel ikke noe tema som er mer brennbart for tiden enn koblingen mellom digital transformasjon og bærekraft. I kurset «Digital transformasjon og bærekraft» får du en grunnleggende innsikt i begge deler. Du vil lære om muliggjørende teknologier som kunstig intelligens, 3D-print, nano-teknologi, med mer -og du vil blant annet lære om hvordan disse teknologiene kan brukes til å fremstille kjøtt som vil koste 1/10 av hva det gjør i dag. Hvilke konsekvenser tror du et slikt produkt har for landbruket og for landbrukets innvirkning på CO2-utslipp?
Bildecredit CC https://www.flickr.com/photos/notionscapital/2441575238
Innholdet er delt opp i fire selvstendige kurs med omfang 1,5 stp, ca en ukes arbeid. Ett av kursene handler om ulike muliggjørende teknologier, ett om kunstig intelligens og ett er om plattformer og plattformøkonomi-/organisering. I tillegg er det et introduksjonskurs som vi anbefaler at du tar først.
Du kan ta eksamen i emne på 7,5 stp helt gratis på NTNU. Kurset er på masternivå, men om du ønsker kan du også ta eksamen på bachelornivå.
Meld deg på vårt nyhetbrev som du finner lenke til i introduksjonskurset , så får du alle oppdateringer om kursene, i tillegg til poster fra Arne Krokans om teknologiutvikling og dens virkning på samfunnet.
Hva du må gjøre: 1. Melde deg på nyhetsbrevet for å få meldinger om alle kursene. 2. Registrer deg som deltaker slik at alle kostnader ved kurset blir dekket. 3. Melde deg på introduksjonskurset 4. Søke om opptak til eksamen. For å ta eksamen forutsettes det at du har gjennomført alle fire delkursene, som du finner mer informasjon om her. Det er en fordel å starte med introduksjonskurset.
Hvis du vil ha mer informasjon om dette fra NTNUs nettsider finner du det her.
Her er hva noen tidligere studenter har skrevet om kurset:
NR 1
Jeg har lært om breddeomfanget til nyteknologi. Hvor helomfattende det er, og at det rører så og si alle sektorer på ett eller annent vis. Det er mange nye løsninger som jeg ikke viste om, feks det å gro kjøtt i en lab for å dyrke kjøtt. Hvor store konsekvenser de ulike teknologiske og digitale tranformasjonene kan ha ser jeg nå er ganske uforutsigbart. Jeg er oppvokst med mye endring rundt meg, (mobil, internett, sosiale mediar) og trodde jeg var ganske «rusta» for kommende forandringer. Men jeg ser nå at det er mye jeg kanskje hadde hatt problemer med å tilpasse meg til.
Jeg synses opplegget var veldig bra. Ble noen færre videor mot slutten, ville gjerne hatt mer. Fint å kunne spore tilbake så man kan høre ting om igjen. Likte også at det var en quiz på slutten av hver seksjon, så man kunne teste seg litt.
NR 2
På dette kurset fikk jeg med mye og ikke minst ble jeg også ganske engasjert. Vekslingen mellom korte tekster og videoer med innsppill til refleksjon synes jeg fungerer helt supert i en ellers travel hverdag. Ser gjerne at det utvikles flere slike kurs. At digital transformasjon har mange muligheter men også noen utfordringer er helt klart. Refleksjonene omkring norsk landbruk og overgang mot mer «smart farming» og ikke minst landbruk i et mer bærekraftig perspektiv blir spennende å følge med i årene fremover. Alle større samfunnsendringer og bruk av ny teknologi utfordrer ikke bare de enkeltes arbeidsprosesser og organiseringen av arbeidslivet, men også vårt styresett med regelverk og krav i samfunnet rundt oss. Det er å håpe at fremtidige politikere ser dette og ser behovet for en større helhetlig politikk med økt samspill slik at vi sammen kan løse Super-wicked problems. Supert kurs!
NR 3
Jeg har i dette kurset lært om den teknologiske utviklingen som over tid har muliggjort den eksplosive digitale transformasjonsbølgen vi er i inne i. Jeg har lært om hvordan samfunnet, gruppene og enkeltindividenes behov på den ene siden stimulerer til tekniske nyvinninger og forbedringer, men at det over tid er en enda større påvirkning motsatt vei: Den teknologiske utviklingen gjør at samfunn og måter vi organiserer oss på endrer seg, ut fra mulighetsrommet som utviklingen gir. I tillegg har jeg lært om kunstig intelligens og plattformer som de viktigste driverne for endringen vi er inne i. Dette blitt sydd sammen og koblet mot bærekraftelementet og den økonomiske fordelingen i verden, samt hvordan dette påvirker oss blant annet som enkeltindivider, som bedrifter, ansatte og organisasjoner. Også har jeg fått bekreftet at digital transformasjon er et helt sentralt virkemiddel når det gjelder en bærekraftig klimautvikling; både gjennom mer effektivt landbruk og industri, og gjennom bedre utnyttelse av ressursene vi har til rådighet.
For min egen del er konsekvensen av denne læringen først og fremst en forståelse for at årene fremover kommer til å gi store endringer, og jeg kjenner et behov for å mer aktivt forberede meg på dette, både jobbmessig og privat. Når det gjelder samfunnet totalt sett er spørsmålet om hvordan vi sikrer bred velferd og en bærekraftig fordeling av de økonomiske godene også etter disse endringene helt sentralt. Det kommer til å styre den politiske diskusjonen i lang tid fremover vil jeg tro, og kanskje står mange av de nasjonale og globale strukturene og ordningene vi har i dag ovenfor store endringer.
NR 4
Jeg tar med meg videre en bedre forståelse for hva som driver den digitale transformasjonen. Det tror jeg gir meg et bedre grunnlag for de neste kursene, samt for å bedre forstå alt jeg hører om, leser om og ser av digital transformasjon rundt meg. I tillegg syns jeg det er viktig å ta med seg innsikten i hvilke voldsomme positive effekter digital transformasjon gir og kommer til å gi. Dette som en motvekt til den informasjonen og påvirkningen man får om de negative effektene ved endringene som blant annet delingsøkonom gir.
NR 5
Læringsmåten syns jeg fungerer relativt greit for min del. Jeg syns det er bra det er lagt opp til relativt korte tekster på sidene. Det begynner å bli noen år siden jeg studerte, og jobbkursing osv. har også gjerne vært basert på samlinger, bøker og artikler. Jeg spent på hvor godt det sitter, og hvordan jeg skal sørge for å holde på kunnskapen. Det er fint med videoer innimellom, og jeg syns refleksjonsoppgavene er nyttige. Generelt skulle jeg ønske meg enda mer praktiske eksempler, gjennom korte presentasjoner av bedrifter, produkter, demonstrasjonsvideoer og lignende.
Hypervekst og «the laws of accelerated returns» betyr at professor Schiefloe’s vektlegging av digital transformasjon, ikke bare substitusjon, må tas ordentlig på alvor. Politikere på Storting, i fylkesting og kommunestyrer burde få obligatorisk kræsjkurs av Krokan som del av oppstartskursene de har etter hvert valg. Hvorfor? Endring skaper fort frykt; frykt for arbeidsplassen, egen rolle i verden. Apati eller motarbeiding av endring kan bli følgen, men endringen vil skje uansett. Den nordiske modellen vi er stolte av, høy felles allmenndannelse, tillit, evne til kritisk tenkning, må bevares, og for å få det til må vi virkelig klare det mentale hoppet til å se transformasjonsmuligheter. Vi må ikke sove i timen. Akson https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/10/09/refser-gigantisk-it-prosjekt/ er et prosjekt hvor vi sover. Skal vi betale 11 mrd til amerikanske selskaper for at de skal få alle våre helsedata? De burde betale for dem, om de nå skal få dem i det hele tatt. Måten å lære på er topp. Ser frem til neste modul.
NR 6
Jeg har lært at teknologi og bærekraft henger mye mer sammen enn jeg tidligere tenkte. Jeg ser nå at teknologi er mye mer enn hva jeg trodde før. Konsekvensen av økt kunnskap om sammenhengene i verden mellom teknologi, landbruk, overlevelse for menneskene gjør at jeg ser mer positivt på utvikling av produkter som gjøre oss mindre avhengig av landbruk. Jeg synes det er viktig å ta med meg videre at effektivisering av landbruk har konsekvenser også på sikt. Det handler ikke alltid om å øke produktiviteten, men også tenke nytt og innovativt for å overleve. Denne måten å lære på synes jeg er bra. En kombinasjon av video, tekst er bra. Vi får ikke de gode diskusjonen som i et klasserom føler jeg, da det blir mange innlegg å lese og forholde seg til, men absolutt en god måte å lære på.
I forkant av kurset vil jeg påstå at jeg var relativt «opplyst» om områdene vi har vært i gjennom. Men, gjennom kurset har jeg fått mye bredere innsikt, dypere forståelse og lært mer om teknologien og hvordan dens bruk kan bidra til å nyttiggjøre ressurser og bidra til en bærekraftig fremtid. Kurset er godt oppbygd, med oppgaver og refleksjon underveis. Det bidrar til en kontinuitet og bedre læringsutbytte. Jeg er svært fornøyd. Jeg kommer til å ha mye nytte av denne kunnskapen videre, da den er høyst relevant for både studiet men også hvordan fremtiden vil se ut.
NR 7
Dette første kurset har vært svært stimulerende, og har tydeliggjort en del mønstre som jeg allerede har sett og erfart glimtvis. Kurset har videre vært en øyeåpner for hvor langt teknologien allerede har kommet på mange områder, og samtidig hvor kort nasjonalstatene har kommet i å se konsekvenser, regulere, justere og også ta i bruk mulighetene som ligger der. Teknologi og digital transformasjon kommer til å være den viktigste driveren for endring både lokalt og globalt fremover, og det er essensielt for alle ledere, bedriftseiere og arbeidstakere å erkjenne. Endringsledelse og evnen til å lære og utvikle seg så lenge en lever vil være nøkkelferdigheter. Men hvordan være et rasjonelt menneske samtidig som vi tar vare på viktige mellommenneskelige verdier, når omgivelsene endrer seg i rekordfart? Det er et wicked problem. Avslutningsvis tenker jeg at dette kurset, og denne måten å lære på, nettopp er en del av løsningen for å bidra til at vi lærer og utvikler oss gjennom hele livet. Som jeg begynte med, dette er svært stimulerende, det er engasjerende og med en god miks av digitale virkemidler og verktøy og temaet er jo særdeles viktig og matnyttig for enhver.
Tusen takk så langt, jeg gleder meg til fortsettelsen!
Og om du tenker at dette kan være noe for deg, får du mer informasjon og kan du melde deg på de enkelte kursene og søke opptak til eksamen her. Neste eksamen vil være i november 2021.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på JURIDIKA. Den opprinnelige artikkelen kan leses her.
Introduksjon
I de første tre artiklene i denne serien har jeg forsøkt å forklare hvordan domstolene kan gå fra å arbeide med digitalisering – bare gå fra papir til pdf – til å faktisk arbeide med digital transformasjon. Man må bygge en plattformbasert infrastruktur som spiller sammen med alle parter i straffesakskjeden. Tilnærmingen er i tråd med regjeringens digitaliseringsstrategi, der plattformer og økosystemer er nøkkelord. Dette innebærer at en må koordinere utvikling og sette fokus på fenomenet interoperabilitet i straffesakskjeden. Domstolenes arbeidsprosesser må endres ved å gjøre mer bruk av strukturell informasjon til fortrengsel for fritekstdokumenter. Denne typen endringer kan legge til rette for mer effektiv og kvalitativt bedre tjenester i sektoren.
En digital transformasjon kan bidra til mer fleksible og bedre tilgjengelige tjenester gjennom halv- og heldigitale domstoltilbud. Erfaringene fra covid-perioden viser at dette er fullt mulig å gjennomføre, både i sivile saker og i straffesaker. I tillegg kommer mulighetene som ligger i å bruke kunstig intelligens som støtte i domstolenes saksbehandling og dernest i form av nye tjenester. I denne siste, fjerde artikkel i serien går jeg nærmere inn på hvordan endringene må organiseres for å lykkes med et digitalt transformasjonsprosjekt.
Gjennom endringsprosjektene må man skape en «kultur for endring».
I del én av artikkelserien skrev Arne Krokan om at digitalisering i domstolene er et spørsmål om organisering. Del to handler om at Norge kan bli et av de første vestlige landene som digitaliserer domstoler og alle deler av straffekjeden. I del tre ligger fokuset på kunstig intelligens i domstolene. Faksimile fra Juridika Innsikt.
Hva forskning sier om en vellykket digital transformasjon av domstolene
Større digitaliseringsprosjekter er overrepresentert blant prosjektene som mislykkes. Ambisjonsnivået er gjerne for høyt. Oppdeling av større prosjekter i flere mindre øker sannsynligheten for å lykkes.
Prosjektets smidighet avgjør. Et digitaliseringsprosjekt bør ha hyppige leveranser. Dette gjør det lettere å foreta fortløpende evalueringer, foreta endringer i prosjektet eller stoppe prosjektet dersom det viser seg å være for komplekst eller levere for lav nytte til brukerne.
Prosjekter som ikke fokuserer på nyttestyring, mislykkes. Det bør gjennomføres nytte–kostnads-beregninger både før og underveis i prosjektet, og man må ha en plan for hvordan gevinster skal realiseres. Brukere bør involveres i utviklingen av tjenestene, og prosjekter bør styres og organiseres som forretningsprosjekter med vekt på levert nytte gjennom digitale løsninger.
Prosjekter som bare fokuserer på å levere teknisk funksjonalitet, har en tendens til å levere løsninger som i mindre grad er nyttige for brukerne.
Valg av leverandør og kontraktsform har betydning for om prosjekter lykkes eller ikke. Lav leverandørkompetanse oppdages ofte for sent og er ofte en årsak til at prosjekter mislykkes.
Bruk av fastpriskontrakter øker sannsynligheten for prosjektproblemer.
Kompleksiteten undervurderes ofte, blant annet fordi det ikke gjennomføres gode nok interessentanalyser, og fordi prosjektledelsen i mange tilfeller overvurderer egen kompetanse.
Teknologi kan da fremstilles som et gode i seg selv, uten at utfordringene teknologien skal løse, diskuteres eller kommer til overflaten.
Digitaliseringen krever en kultur for endring
Spesielt viktige er å ikke outsource ansvar for utvikling og gjennomføring til konsulenter, men å bygge på den interne kompetansen eller etablere nødvendig intern kompetanse.
En digital transformasjon av domstolsektoren må involvere alle berørte parter, både innenfor og utenfor sektoren. Gjennom endringsprosjektene må man skape en «kultur for endring». En må unngå at løsninger på problemer fremstilles som teknologiske uten at man tar nok hensyn til komplekse bakenforliggende årsaker. Teknologi kan da fremstilles som et gode i seg selv, uten at utfordringene teknologien skal løse, diskuteres eller kommer til overflaten. I artikkelen «Digital Transformation Is Not About Technology» i Harvard Business Review går forskerne Behnam Tabrizi, Ed Lam, Kirk Girard og Vernon Irvin lenger. De analyserer detaljert hvordan man kan unngå fiasko ved slike prosjekter. Spesielt viktige er å ikke outsource ansvar for utvikling og gjennomføring til konsulenter, men å bygge på den interne kompetansen eller etablere nødvendig intern kompetanse. Digitale endringer må kobles til eksisterende strategier. Om en har som mål å skape mer effektive og kvalitativt bedre tjenester i domstolene, må en analysere i detalj hva dette innebærer og hvordan en kan nå målene ved å redesigne tjenester.
Ideelt bør en starte fra «start», tenke at tjenesten ikke eksisterer og så modellere den beste måten å løse den på ut fra ideelle forhold.
Ideelt bør en starte fra «start», tenke at tjenesten ikke eksisterer og så modellere den beste måten å løse den på ut fra ideelle forhold. Så kan en i neste runde se hva som hindrer en å iscenesette denne beste løsningen. Det kan være forhold knyttet til juss, til etikk, til teknologi, til organisering av arbeidet, til kompetanse, til kultur eller andre forhold som virker inn på slike komplekse prosesser.
Digital transformasjon og modellenes makt
Illustrasjonsfoto: Istockphoto.
I sosiologien brukes av og til uttrykket modellmakt. Det betyr at den som tolker og beskriver en situasjon også har betydelig makt når det kommer til valg mellom ulike handlingsalternativer. Dersom en for eksempel forstår «digitale domstoler» som en overgang fra papir til pdf og at dette blir den aksepterte forestillingen om hva en «digital domstol» er, har det konsekvenser med tanke på hva en må gjøre, hva det vil koste, hvem som bør være involvert, hvor lang tid det vil ta og så videre. Men dersom en beskriver «digitale domstoler» med andre typer arbeidsprosesser der selve rettsprosessene for eksempel kan foregå i et virtuelt rom, og alle berørte parter sitter der det er mest hensiktsmessig for dem å befinne seg, får en et helt annet prosjekt, med helt andre utfordringer.
Dersom en for eksempel forstår «digitale domstoler» som en overgang fra papir til pdf og at dette blir den aksepterte forestillingen om hva en «digital domstol» er, har det konsekvenser med tanke på hva en må gjøre, hva det vil koste, hvem som bør være involvert, hvor lang tid det vil ta og så videre.
Sterke gruppers modellmakt begrenser både evnen til å forestille seg andre og alternative løsninger, og mulighetene for å realisere dem. Dette gjelder spesielt på organisasjonsnivå. I tillegg møter en også elementer av modellmakt når en arbeider på mikronivå med å utvikle nye og innovative arbeidsprosesser der det kan være vanskelig å frigjøre seg fra den etablerte måten å forstå en situasjon på. Derfor består mange digitaliseringsprosjekter av å lage løsninger der eksisterende arbeidsprosesser flyttes fra en tradisjonell, papirbasert gjennomføring til en skjermbasert løsning uten at en gjør en utreder mer grunnleggende hvordan alternativene kunne ha sett ut.
Mye tyder på at domstolene opererer med en «virkelighetsmodell» som er for ensidig bundet til fortidens praksisformer og dermed ikke åpner opp for å ta i bruk nye muliggjørende teknologier i arbeidet med å endre arbeidsprosesser.
Det er viktig med tilstrekkelig involvering av dommere og ansatte i domstolene når en skal utvikle og ta i bruk nye digitale tjenester.
I arbeidet med en digital transformasjon av domstolene er det selvsagt en del grunnleggende hensyn som det må tas hensyn til og som må være førende. Digitale løsninger må, som ved andre endringer i domstolenes saksbehandling, vurderes i lys av kravene til uavhengighet og rettssikkerhet. Det er viktig med tilstrekkelig involvering av dommere og ansatte i domstolene når en skal utvikle og ta i bruk nye digitale tjenester. Dette gjelder spesielt i de tilfeller en arbeider med å modellere nye arbeidsprosesser i domstolene, fordi det er et nært samspill mellom prosess og juridiske forhold.
Siden arbeidsprosesser i praksis utføres på noe forskjellige måter både generelt og i rettssystemene, vil en digital transformasjon uvilkårlig også føre til standardisering av arbeidsprosesser. På sett og vis sementeres en bestemt praksis, som blir til det nye systemets arbeidsprosess. Det er både noen av fordelene, men også noen av farene ved å digitalisere arbeidsprosesser, at en kan risikere å velge den prosessmodellen som kanskje ikke er den beste, men som var det mest opplagte eller det enkleste valget.
Derfor må dommere være representert i alle faser av utvikling av systemer som griper direkte inn i dommerarbeidet, mens domstolansatte må trekkes inn i de deler som berører deres oppgaver.
I arbeidet med å utforme nye prosesser må det derfor gjennomføres detaljerte arbeidsprosessanalyser slik at en har fullstendig oversikt over ulike berørte parter, hva de skal levere, hva de skal gjøre og hva de trenger av tilgang til ulike ressurser. Slike analyser krever omfattende deltakelse fra sektorens egne ansatte og fra andre som er berørt av endringene.
Gjennom systemutviklingsprosessen gjøres det valg som får konsekvenser for både hva det er mulig å gjøre i systemene og hvordan det gjøres. Det innebærer at utviklerne også har en betydelig maktposisjon. Hva slags informasjon som vises, og hvordan den vises, kan ha betydning for en dommers oppfatning i en sak. Derfor må dommere være representert i alle faser av utvikling av systemer som griper direkte inn i dommerarbeidet, mens domstolansatte må trekkes inn i de deler som berører deres oppgaver.
Grunnleggende rettssikkerhetshensyn: Tilgang til domstolene
Gjennom en digital transformasjon og bruk av blant annet digital tvisteløsning vil man bedre tilgjengeligheten til domstolene. Dette kan gjøre det lettere for visse grupper å benytte seg av domstolenes tjenester. Gjennom de riktige digitale løsningene kan blant annet de som har svake leseferdigheter eller svake norskkunnskaper, lettere forstå rettsprosessen.
Et grunnleggende rettssikkerhetshensyn er å sikre borgerne tilgang til domstolene. Gjennom en digital transformasjon og bruk av blant annet digital tvisteløsning vil man bedre tilgjengeligheten til domstolene. Dette kan gjøre det lettere for visse grupper å benytte seg av domstolenes tjenester. Gjennom de riktige digitale løsningene kan blant annet de som har svake leseferdigheter eller svake norskkunnskaper, lettere forstå rettsprosessen. Videre kan bruk av teknologi bidra til en mer effektiv saksbehandling og høyere kvalitet på avgjørelsene, slik det er redegjort for tidligere.
Når en gjør bruk av digitale tjenester, er det mulig å bygge veiledning om bruken inn i selve prosessen, samtidig som den også kan gjøres tilgjengelig på flere språk. Dette kan en legge til rette for gjennom utviklingsprosessen, blant annet ved at berørte brukere med denne typen utfordringer blir involvert på en eller annen måte.
Grunnleggende rettssikkerhetshensyn: Likhet for loven
Likebehandling er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Gjennom en digitalisering av domstolene kan man på en bedre måte sikre et likt domstoltilbud og likebehandling i hele landet.
Gjennom en digitalisering av domstolene kan man på en bedre måte sikre et likt domstoltilbud og likebehandling i hele landet.
Selv om en digital transformasjon av domstolene på en rekke områder vil lette tilgangen til domstolene, må domstolenes samlede virksomhet ta hensyn til brukere som i liten eller ingen grad har digitale ferdigheter eller tilgang til internett. Dette kan imidlertid enkelt ivaretas gjennom en videreføring av de grunnleggende rettigheter til bistand ved domstolen som følger av dagens prosesslovgivning, for eksempel muligheten for å møte ved domstol for å få satt opp stevning, tilsvar eller anke. Dette behovet kan også løses ved at en innfører en form for digital støtte etter mønster av vitne-støtte-ordningen. Slik støtte kan organiseres desentralt ved at en for eksempel får tilgang til domstolenes tjenester gjennom de kommunale servicetorgene eller andre samarbeidspartnere.
Det kan imidlertid ikke være slik at mindre gruppers behov skal sette standard for hva hele sektoren kan gjøre av omstillinger.
Finansiering må være langsiktig
Domstolene har i dag et relativt begrenset økonomisk handlingsrom, som beskrevet i NOU 2019: 17. Om lag 85 prosent av de ordinære driftsutgiftene går til lønn og leie av lokaler.
Om lag 85 prosent av de ordinære driftsutgiftene går til lønn og leie av lokaler.
Domstolstruktur
I NOU 2019:17 om Domstolstruktur har Domstolkommisjonen vist at det er mulig å frigjøre betydelige midler i domstolene ved å tilpasse domstolstrukturen til dagens virkelighet og behov. Uten en slik omorganisering vil en modernisering av domstolene gjennom økt bruk av teknologi kreve enda større budsjettøkninger, og kostnadene ved flere av investeringene kan komme til å overstige nytten.
En digital transformasjon av domstolene som baserer seg på innsparinger over ordinære budsjettposter uten strukturendringer i sektoren, vil derfor sannsynligvis gå ut over effektiviteten i den dømmende virksomheten. Siden Riksrevisjonen allerede har konkludert med at saksbehandlingstiden i domstolene er uforsvarlig lang, er dette i praksis ikke en aktuell løsning.
En digital transformasjon av domstolene som baserer seg på innsparinger over ordinære budsjettposter uten strukturendringer i sektoren, vil derfor sannsynligvis gå ut over effektiviteten i den dømmende virksomheten. Siden Riksrevisjonen allerede har konkludert med at saksbehandlingstiden i domstolene er uforsvarlig lang, er dette i praksis ikke en aktuell løsning.
Domstoladministrasjonen og domstolene er avhengige av ekstra bevilgninger fra Stortinget for at en digital transformasjon av domstolene skal la seg gjennomføre. En digital transformasjon vil være en stegvis prosess som skjer over tid. Forutsigbar og langsiktig finansiering vil være nødvendig for å kunne lage en helhetlig plan for utvikling, pilotprosjekter og implementering.
En nytte–kostnad-analyse er en lønnsomhetsanalyse der alle fordeler og ulemper ved et prosjekt summeres. Hensikten med å foreta slike analyser er å kartlegge den samfunnsøkonomiske lønnsomheten til prosjektet. Det bør foretas en helhetlig vurdering av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten til teknologiprosjekter i domstolene. Analysene bør foretas før prosjektet iverksettes, og følge DFØs veileder for samfunnsøkonomiske analyser. I tillegg bør det gjennomføres en gevinstrealiseringsanalyse, slik at en også har fokus på om en faktisk når de målene som settes for prosjektet.
Nok IT-kunnskap i domstolene
I faglitteraturen refererer imidlertid «digitale ferdigheter» til den praktiske siden ved arbeidet.
Digitalisering og digital transformasjon gjør at fenomenet digital kompetanse rommer stadig mer. I dagligtalen brukes gjerne «digitalisering», «digitale ferdigheter» og «digital kompetanse» om hverandre. I faglitteraturen refererer imidlertid «digitale ferdigheter» til den praktiske siden ved arbeidet. Kompetansebegrepet er mer omfattende og inkluderer i tillegg til ferdigheter både kunnskap, holdninger og en dypere forståelse rundt det digitale. I NOU 2019: 2 om fremtidige kompetansebehov utdypes dette ytterligere ved at en spesifiserer at kompetanse er et samlebegrep for kunnskap, forståelse, ferdigheter, egenskaper og verdier, at bestanddelene er komplementære, og at de også inkluderer samspillseffektene fra bestanddelene (NOU 2019: 2 pkt. 2.1)
Digital kompetanse handler derfor ikke bare om å ta i bruk nye teknologier og digitale tjenester, men også om forståelse av hva en digital transformasjon i sektoren faktisk innebærer, spesielt med tanke på organisatoriske utfordringer. Dette er også vektlagt i Meld. St. 23 (2012–2013), Digital agenda for Norge — IKT for vekst og verdiskaping, der det heter:
«Digital kompetanse er evnen til å forholde seg til og bruke digitale verktøy og medier på en trygg, kritisk og kreativ måte. Digital kompetanse handler både om kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det dreier seg om å kunne utføre praktiske oppgaver, kommunisere, innhente eller behandle informasjon. Digital dømmekraft, slik som personvern, kildekritikk og informasjonssikkerhet, er også en viktig del av den digitale kompetansen.» (s. 18)
EU har også utviklet et rammeverk for digital kompetanse gjennom prosjektet DigComp kalt The Digital Competence Framework 2.0. I dette rammeverket legges det vekt på at digital kompetanse kan knyttes til fem områder. I NOU 2019: 2 om fremtidige kompetansebehov er disse fem områdene referert slik:
1. «Informasjonsbehandling: Søking og filtrering av informasjon og digitalt innhold; evaluering av informasjon og behandling av data; informasjon om digitalt innhold.
2. Kommunikasjon: Deling og deltakelse gjennom digitale teknologier og plattformer; nettvett og forståelse og forvaltning av ens digitale identitet.
3. Innholdsproduksjon: Produksjon og redigering av digitalt innhold, som tekst, tabeller, bilder og lydfiler. Forståelse for opphavsrett og lisenser. På et høyere nivå inngår å kunne bruke programmeringsspråk og å bruke avanserte formateringsfunksjoner, f.eks. å lage makroer.
4. Sikkerhet: Beskytte digitale enheter, innhold, personlige og private data i digitale omgivelser.
5. Problemløsning: Holde seg oppdatert på den digitale utviklingen, identifisere behov og problemer, problemløsning i et digitalt miljø.»
Utvikling av digital kompetanse i domstolsektoren handler derfor ikke bare om «nye teknologier og digitale verktøy», men om å utvikle en helhetlig forståelse av hva en digital transformasjon betyr på ulike områder.
Utvikling av digital kompetanse i domstolsektoren handler derfor ikke bare om «nye teknologier og digitale verktøy», men om å utvikle en helhetlig forståelse av hva en digital transformasjon betyr på ulike områder. Dette ikke bare innen sektoren selv, men også i samspill med omgivelsene.
I Domstoladministrasjonen er det gjennomført en analyse av sektorens digitale modenhet etter modell fra tidligere Difi som mange offentlige virksomheter har benyttet. Resultatene av denne analysen er publisert i Domstoladministrasjonens IT-plan for domstolene for perioden 2020–2022. Den viser at sektoren gjennomgående har svært lav digital modenhet sammenliknet med mange andre statlige virksomheter. Dette innebærer at en bør iverksette tiltak for å øke modenheten. Spesielt gjelder dette kompetanseutviklende tiltak.
Den viser at sektoren gjennomgående har svært lav digital modenhet sammenliknet med mange andre statlige virksomheter. Dette innebærer at en bør iverksette tiltak for å øke modenheten.
Å gjennomføre en digital transformasjon i domstolene fordrer at det utvikles et rammeverk for profesjonsfaglig digital kompetanse for domstolsektoren der det kartlegges hvilke spesifikke kunnskapselementer det forventes at de ansatte i sektoren har, og hvilke ferdigheter i praktisk bruk av teknologi og tjenester de bør ha. Dette handler ikke bare om å kunne bruke valgte digitale løsninger for å gjennomføre digitale rettsmøter og ivareta samarbeid internt, men også om kunnskap om informasjonssikkerhet og kunnskap om nye muliggjørende teknologier i form av plattformer, stordata og kunstig intelligens som kan bidra til å endre arbeidsprosesser og liknende.
KARTLEGGING: Hva de ansatte i domstolene kan om IT, må kartlegges, skriver Arne Krokan i denne teksten om hvordan domstolene kan digitaliseres. Illustrasjonsfoto: Istockphoto.
Kartlegge It-kunnskap og lage driftsmiljøer
Som del av dette arbeidet bør det gjennomføres en systematisk kartlegging av den digitale kompetansen til de ansatte i domstolene samt den samlede digitale kompetansen i domstolsystemet. Kartleggingen bør ha som formål å avdekke hvilke behov det er for å gjennomføre kurs og mer omfattende opplæringsprogrammer der de ansatte får mulighet til både å lære mer generelle digitale ferdigheter og å utvikle forståelse av hva disse prosessene innebærer både organisatorisk og samfunnsmessig.
Videre må den enkelte domstol også ha tilgang til ressurspersoner som kan drifte den nødvendige tekniske infrastrukturen på en god, sikker og trygg måte. Uten et slikt driftsmiljø risikerer man ikke bare at løsningene ikke blir brukt, men også at rettsprosessen fremstår som lite profesjonell og tillitvekkende, samt at de ansatte i domstolene blir mindre effektive enn de ellers kunne ha vært.
En slik utdanning kan tilbys i samspill mellom Domstoladministrasjonen og universitetene.
Parallelt med innføring av nye teknologiske løsninger bør det settes i gang et kompetanseutviklingsprogram som inneholder alle komponenter i EUs rammeverk i sektoren. En slik utdanning kan tilbys i samspill mellom Domstoladministrasjonen og universitetene, og må ha ambisjoner om at sektoren skal utvikles ut over det rent ferdighetsmessige, slik at det etableres en mer grunnleggende forståelse for de mulighetene nye teknologiske løsninger kan ha for domstolene.
I en digital transformasjon av domstolene er det kritisk at slik kompetanse finnes i store deler av organisasjonen fordi det ellers kan bli vanskelig å få forståelse for og tilslutning til de prosjektene en ønsker å gjennomføre og det handler om å forstå hvilken makt som ligger i selve situasjonsforståelsen og å unngå at noen utvalgte grupper, ofte konsulentselskaper i slike prosjekter, definerer premissene for endringene.
Åpenhet, sikkerhet og offentlighet
I regjeringens Digital agenda for Norge legges det vekt på at
«regelverket må åpne for mer deling av data og hel eller delvis automatisering av saksbehandling. Samtidig skal regelverket ivareta personvern, rettssikkerhetsprinsipper og andre krav til forsvarlighet. Regelverket bør være klart og forståelig, uten unødig kompleksitet, unødvendige skjønnsbestemmelser, og begreper må harmoniseres der det er hensiktsmessig». (82 Én digital offentlig sektor, pkt. 4)
For at dette skal være mulig, må det etableres en informasjonsarkitektur basert på et plattformdesign med egnede API-er («application programming interface», programmeringsgrensesnitt). Det vil si at det må være mulig for tredjepartsaktører å koble seg på plattformen på en enkel, sikker og kvalitativt god måte. I dag mangler en slik arkitektur i domstolsektoren, men den planlagte utviklingen av Lovisa peker i retning av et slikt design. I dag mangler det også et tilstrekkelig godt sikkerhetsregime i sektoren, da dagens løsning har betydelige sårbarheter. I henhold til krav i den nye sikkerhetsloven må slike løsninger på plass før en kan gjøre mer omfattende endringer i øvrig infrastruktur.
I dag mangler en slik arkitektur i domstolsektoren, men den planlagte utviklingen av Lovisa peker i retning av et slikt design.
Med økt bruk av digitale tjenester i domstolene blir informasjon om avgjørelser domstolene produserer og forvalter på vegne av samfunnet, også tilgjengelig på andre måter enn tidligere. Informasjonen har historisk sett vært arkivert som del av saksbehandlingssystemet og i noen grad vært brukt som kilde til statistikk. Bortsett fra avgjørelser som er publisert enten på domstolenes egne nettsider eller gjennom rettslige informasjonssystemer, har disse sakene ikke vært gjort tilgjengelige, heller ikke innenfor domstolene.
Domstolene bør være åpne om alle sider ved sin virksomhet. Åpenhet er avgjørende for at domstolene skal ha tillit i samfunnet. De teknologiske løsningene som tas i bruk, må imøtekomme prinsippet om at rettsavgjørelser skal være allment tilgjengelige. I utviklingen av nye løsninger bør en derfor ta hensyn til at det skal være lettere å trekke ut og anonymisere informasjon om konkrete rettsavgjørelser enn hva det er i dag. Dette er arbeidsprosesser som i dag kan ivaretas av kunstig intelligens i over 99% av tilfellene.
Det bør også, i den grad det er mulig, være størst mulig grad av åpenhet rundt koder som ligger til grunn for automatisering eller beslutningstøtte, noe som kan være av stor betydning for tilliten til domstolene.
Domstolene bør være åpne om alle sider ved sin virksomhet. Åpenhet er avgjørende for at domstolene skal ha tillit i samfunnet. De teknologiske løsningene som tas i bruk, må imøtekomme prinsippet om at rettsavgjørelser skal være allment tilgjengelige.
Intern endringsvilje og endringsdyktighet
Felles for alle med ansvar for prosjekter der en tar i bruk digitale teknologier og tjenester, er nødvendigheten av å lede mennesker, prosesser og teknologi i samspill på nye måter. Derfor handler ikke digital transformasjon bare om eller heller kanskje ikke mest om teknologi, men om endring i måter å jobbe på.
For å skape endringsvilje i organisasjonen er det viktig at det utvikles en klar og tydelig visjon om hva en vil oppnå, og en strategi for hvordan den digitale transformasjonen skal gjennomføres, og at strategien er forankret hos den enkelte domstolleder. Strategien bør inneholde et målbilde, en visjon eller en «kongstanke», som Ibsen kanskje ville ha sagt. Den må også inneholde en beskrivelse av hvorfor endring ønskes, hva en ønsker å oppnå, og hvordan en har tenkt å oppnå det. Den bør videre beskrive overordnede rammer både organisatorisk, kulturelt, økonomisk og teknologisk, viktige prioriteringer og virkemidler for innføring, og den bør inneholde en kompetanse- og kommunikasjonsplan. Det er viktig at alle ansatte føler at de er involvert i endringsprosessene. Ledere må ta eierskap til og forankre strategien i sine respektive domstoler.
Innføringen er en kritisk fase og vil ha betydning for om transformasjonen blir vellykket eller ikke. Å lede en digital endring er typisk en større jobb og krever dedikert ledelse, tid og ressurser. Det er viktig at ledere stiller krav til og følger opp de ansatte. Digital transformasjon av en virksomhet skaper også ofte behov for omorganisering, og noen ganger en annen type ledelse enn tidligere, fordi slike endringer innebærer at en ser på arbeidsprosesser og grensesnitt mellom involverte aktører ut fra nye forutsetninger som er skapt av nye teknologiske løsninger.
For å kunne gjennomføre en digital transformasjon, er det også viktig med godt samarbeid mellom Domstoladministrasjonen og de enkelte domstolene. Det er viktig at dette er en prosess som i tilstrekkelig grad skjer i et fellesskap mellom IT-ansatte, dommere og andre domstolansatte. Det kan gjerne skje ved bruk av pilotprosjekter i ulike domstoler.
– Det er forskjell på digitalisering og digital transformasjon, skriver Krokan. Illustrasjonsfoto: Istockphoto.
Konklusjon
En kan ikke bare vedta å endre kultur, slik en kan vedta å kjøpe ny teknologi. Derfor betrakter mange arbeidet med en digital transformasjon som et «wicked problem», et problem med høy kompleksitet som kanskje også krever ukonvensjonelle løsninger.
Det er det opp til domstolene selv å synliggjøre behovet for og ikke minst målbære behovene for overfor politiske myndigheter på en måte som gjør at de forstår utfordringene, at de forstår hvorfor dette er viktig og at de faktisk gjør noe med det!
Det er forskjell på digitalisering og digital transformasjon, og domstolene må ha som mål å kunne arbeide for en digital transformasjon dersom en skal kunne nå mål om økt effektivitet og bedre tjenester. For at en skal kunne nå slike mål, er domstolene også avhengige av bidrag fra andre parter, fra politi og påtalemyndighet, advokater, kriminalomsorgen med flere. Slike berørte parter bør involveres i utviklingen av nye plattformløsninger for sektoren.
Uansett hvor mye teknologi en får tilgang til, blir teknologi bare en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for en digital transformasjon. Det vanskeligste å endre er kultur, forstått som «forsteinede arbeidsprosesser», som historie og «måten vi jobber på her hos oss». En kan ikke bare vedta å endre kultur, slik en kan vedta å kjøpe ny teknologi. Derfor betrakter mange arbeidet med en digital transformasjon som et «wicked problem», et problem med høy kompleksitet som kanskje også krever ukonvensjonelle løsninger.
Det er det opp til domstolene selv å synliggjøre behovet for og ikke minst målbære behovene for overfor politiske myndigheter på en måte som gjør at de forstår utfordringene, at de forstår hvorfor dette er viktig og at de faktisk gjør noe med det!
Kilder:
Cummings, J.J. og Bailenson, J.N., «How immersive is enough? A meta-analysis of the effect of immersive technology on user presence», Media Psychology, 19(2), 2016, s. 272–309.
Analyse av IT-kostnadene i domstolene, utført av Metier OEC på oppdrag fra Domstoladministrasjonen.
Fry, H. Hallo verden: Hvordan være menneske i en verden styrt av datamaskiner. Font forlag 2020.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019–2025.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Nasjonal strategi for kunstig intelligens, 2020.
Krokan, Arne, Deling, plattform, tillit: perspektiver på delings- og plattformøkonomi, 2018.
Norges domstoler, «Nå skal opptak i retten prøves ut» 2016, www.domstol.no, 2016.
Norges domstoler, «Strategisk plan for domstolene i Norge 2025», www.domstol.no.
Kahneman, D., Thinking, fast and slow. New York: Farrar, Straus & Giroux 2011.
Riksrevisjonen, Undersøkelse av saksbehandlingstid og effektivitet i tingrettene og lagmannsrettene, 2020.
Zuboff, S., The Age of Surveillance Capitalism – The Fight For a Human Future At the New Frontier of Power, London: Profile Books
Srnicek, N. Platform Capitalism. Polity 2017.
Takk til høyesterettsdommer Cecilie Østensen Berglund og Domstolkommisjonens sekretariat for verdifulle innspill til vedlegget til NOU 2020:11, som danner utgangspunkt for disse artiklene.
På årets Digitaliseringskonferanse i regi av Digitaliseringsdirektoratet fikk jeg den store ære å bli tildelt tittelen «årets ildsjel». Med den følger en stor vandrepokal som jeg visstnok får et år, men som jeg på grunn av covid ikke har sett ennå.
Denne meldingen la innovasjonsdirektør i Statens lånekasse for utdanning på LinkedIn i forbindelse med prisutdelingen:
Det var en stor ære å få #ildsjelprisen i 2020, og en enda større ære å gi den videre til Arne Krokan under årets #digitaliseringskonferanse. Å sette strøm på dagens prosesser tar ikke Norge inn i fremtiden. Nye prosesser og tjenester må designes for en digital verden. Kompetansebehovene endres som følge av den raske teknologiske utviklingen i arbeidslivet og samfunnet i stort.
«At ingen skal gå ut på dato og at vi må lære hele livet», er en sentral politisk ambisjon. Utdanningssektoren er viktig når det gjelder å legge til rette for et bærekraftig Norge, ved at den enkelte skal kunne tilegne seg kunnskap og kompetanse gjennom et helt arbeidsliv, og slik sikre sin egen relevans i arbeidslivet. Det er behov for å kunne kombinere familieliv, jobb og utdanning – alt til samme tid. Alternative læringsformer og læringsarenaer, kortere kurs og fleksible finansieringsordninger er noe av svaret.
Arne Krokan har i mange år brukt mye av tiden sin på å snakke om digitaliseringens betydning for #læringslivet og hvilke muligheter som ligger i å legge til rette for god læring ved å skape effektive digitale læringsprosesser. Han har ikke bare snakket om det, men har laget gratis nettbaserte kurs som gir studiepoeng, skrevet bøker og ivret for nytenkning på området.
Jeg takker for prisen og gleder meg til en mer fysisk overrekkelse også. Så håper jeg at prisen kan bidra til å spre oppmerksomhet om hvordan vi kan iscenesette læreprosesser for livslang læring. Jeg har ikke tenkt å gi meg, selv om det er motvind både på bortoverturen og hjemturen. Universitetene har lite fokus på interne digitale transformasjoner så det er frustrerende oppgaver å skulle brøyte vei her.
Kurset Digital transformasjon og bærekraft har nå over 3400 deltakere og i løpet av det første året er det om lag 250 som har gjennomført eksamen. Bra, men ikke i nærheten av mitt ambisjonsnivå 🙂 Dette kurset er jo ikke noe rakettforskning, men det er vanskelig å få midler og støtte til å utvikle det til nye og mer innovative nivåer med bruk av kunstig intelligens, systematisk læringsanalyse og mye bedre oppfølging av deltakerne på grunnlag av data de legger igjen i systemet.
Tusen takk til alle dere som har støttet meg i disse årene og jeg håper dere vil hjelpe meg videre også, for den digitale transformasjonen har jo såvidt begynt!
De siste tre årene har jeg vært medlem av Domstolkommisjonen, som har hatt et svært omfattende mandat og har overlevert to NOU-er til justisministeren. En del av mandatet bestod blant annet i å gå gjennom eksisterende domstolstruktur for å se om det finnes bedre måter å organisere domstolene på.
Tro det eller ei, Norge er det eneste landet i Europa der en ikke tar opp lyd og bilde av hovedforhandlinger i rettssaker. Og årsaken er at en ikke har tilgang til det rette utstyret! Det er imidlertid en lovpålagt oppgave å gjøre slike opptak, men det er gitt unntak fra loven i de tilfellene retten ikke har tilgang til slikt utstyr! Unntaket har altså vært regelen i en årrekke, og fremdeles er det lite som tyder på at slike løsninger vil komme på plass i alle domstolene med det første.
Det er logisk at det er stor forskjell på om det er 60 selvstendige organisasjoner som skal få dette på plass eller om det er rundt en tredel. Og siden de fleste rettssalene i landet står tomme det meste av tiden er det både samfunnsøkonomisk lønnsomt og et bidrag til et sikrere og bedre rettstilbud dersom en ved å redusere antallet domstoler kan utvikle et mer moderne og samfunnstilpasset rettsvesen. Hvem kan være imot å lage noe som vil være mer moderne, mer attraktivt og bedre tilpasset et samfunn i endring, selv om det vil innebære at noen få mennesker vil måtte flytte på seg?
Men det stopper ikke der, for ukentlig skyfles det paller med papir mellom norske rettssaler. Prosjektet «digitale domstoler» har som mål å erstatte papiret med PDFer, eller bokstavelig talt å sette strøm på papir. Er det er riktig ambisjonsnivå for modernisering av den tredje statsmakt?
Vi har tilgang til teknologi og digitale tjenester i dag som gjør det mulig ikke bare å ta opp lyd og bilde, men å la disse gjennomgå en automatisk analyse der tale blir transkribert til tekst, der hele opptaket «tagges» slik at en vet hvem som snakker om hva for alle deler av opptakene. Vi har teknologi som gjør at en kan oversette mellom ulike språk i sanntid, og EU har oversettelsesmotorer for dokumenter som oversetter mellom alle språkene som brukes i unionen. Mens vi bruker over 100 millioner kroner årlig til tradisjonelle oversettelser, og det uten at det en gang er formulerte krav om oversetternes kompetanse (de skal imidlertid søke den best kvalifiserte …) ,og uten at det en eneste gang gjøres en kontroll av hva som faktisk blir oversatt. Er en slik situasjon en rettsstat verdig?
Skal vi fortsette med en slik form for langsom digitalisering av et rettssystem som er organisert for en annen tidsepoke enn den vi ser konturene av i dag, eller skal vi heve ambisjonsnivået
I Domstolkommisjonens utredning fant vi at domstolene har vært underfinansiert på det digitale området i en årrekke. Derfor må det et krafttak til for bare å bringe sektoren opp til det nivået en forventer at offentlig tjenesteyting skal være på i dag, se bare på hvordan Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Altinn og en rekke andre offentlige virksomheter er modernisert.
I NOU 2020:11 Den tredje statsmakt : Domstolene i endring kommer Domstolkommisjonen med en rekke forslag som vil kreve omfattende investeringer. Først og fremst må det investeres i en hensiktsmessig plattformløsning som også muliggjør enkel kommunikasjon med andre berørte parter i straffesakskjeden, og det må legges til rette for en hensiktsmessig arbeidsflyt mellom de ulike aktørene.
I tillegg må det utvikles en infrastruktur for å kunne gjennomføre virtuelle rettsmøter, noe en har sett fungerte godt i en tid da det ikke var mulig å gjennomføre tradisjonelle rettsmøter.
Domstolene må ta i bruk av automatiske oversettelser, noe en har gjort blant annet i NRKs nyhetssendinger. Videre må det settes i gang prosjekter som gjør at også domstolene kan gjøre bruk av kunstig intelligens som støtte i saksbehandlingen. I en tid der teknologiutviklingen på det juridiske feltet i stor grad er drevet av internasjonale advokatmiljøer og nye lawtech-selskaper risikerer en at domstolene blir hengende etter i utviklingen dersom det ikke satses mer på dette feltet.
Dette er bare noen eksempler på de store endringene som er nødvendige for å sikre robuste, effektive, uavhengige og kvalitativt gode domstoler med høy tillit i befolkningen i årene som kommer, og denne gangen håper jeg våre politikere faktisk leser argumentasjonen og motivasjonen for endringene før de konkluderer.
I et eget vedlegg til utredningen er behovet for en digital transformasjon beskrevet litt mer inngående (men ikke på langt nær fyllestgjørende nok) enn i selve NOUen.
Noen forslag til hvordan en kan sette opp farten i dette endringsarbeidet?
Nå er de fire første kursene i emnet Digital transformsjon og bærekraft (IØ 6570/IØ6572) ferdig utviklet og svært mange er i gang. På introduksjonskurset er det nå omlag 2300 som har startet læringsløpet og på det er flere hundre på hvert av de andre kursene også, så du blir ikke alene dersom du har lyst til å være med. På NTNU sider er det mer informasjon om det formelle ved eksamen om det er noe du tenker på. Du kan ta eksamen på master– eller bachelornivå.
Her finner du de enkelte kursene. Vær oppmerksom på at du må melde deg på kurset for å kunne se innholdet, men det er gratis og det følger ingen forpliktelser med, så det er bare å melde seg på dersom du tenker at det kan være interessant.
Jeg har også lagd et «minikurs» om Teknologi i helsesektoren for å demonstrere hvordan vi kan bruke dette læringsdesignet, men også her må du melde deg på for å se innholdet.
Alle disse kursene er lagd på NTNUs plattform Digit, der du også finner en rekke andre åpne og gratis kurs.
Jeg arbeider med å utvikle et nytt nettbasert studietilbud ved NTNU med fokus på koblingen mellom utfordringer knyttet til bærekraft og i hvilken grad teknologi kan bidra til å løse problemer som det har vist seg vanskelig å løse politisk. Bærekraft er da ikke bare forstått som forhold som har med miljøskapte utfordringer å gjøre, men også utfordringer som skapes på grunn av den økte digitaliseringen og plattformiseringen i samfunnet.
Tanken er å utforme 5 moduler a 1,5 stp som tilsammen utgjør 7,5 stp og et emne på masternivå som etter søknad kan innpasses i ulike programmer på NTNU. Hva tenker dere om dette? Hvis du er interessert i å få tilsendt epost om det nye emnet når det er klart kan du registrere deg her.
Faglig innhold
Vi er på full fart inn i det NHO kaller dataøkonomien, et
samfunn der større verdier skapes gjennom analyse av data enn gjennom
produksjon og salg av varer og tjenester. I følge prof Amy Webb er det ni
plattformselskaper som dominerer utvikllingen i verden, seks amerikanske og ni
kinesiske. De er alle plattformselskaper som lever av tilgang til data.
I dette emnet skal vi studere hva den økte digitaliseringen
av samfunnet innebærer, hvilke konsekvenser den har for individer,
organisasjoner og på samfunnsnivå. Hvilke utfordringer skaper den nye
plattformøkonomien og teknologier som bygger på blokkjeder for norske aktører?
Hvilke konsekvenser har kunstig intelligens og nye produksjonsteknologier som
3D-print for det norske samfunnet? Hva er det som driver utviklingen? Og
hvordan kan ny teknologi bidra til en mer bærekraftig utvikling?
Temaer:
Nye muliggjørende teknologier som plattformer,
kunstig intelligens, 3D-print, blokkjeder, energiteknologier etc.
Virkninger av dataøkonomi og digital økonomi på individer,
organisasjoner og samfunn
Plattformøkonomi og flersidige markeder
Plattformøkonomiens konsekvenser for
arbeidstakere og organisering
Samspill politikk, teknologiutvikling og
bærekraft
Det digitale nettsamfunnets politiske økonomi
Læringsutbytte
Etter å ha gjennomgått dette emnet skal deltakerne ha
en grunnleggende forståelse av hvordan
samspillet mellom samfunns- og teknologiutvikling kan bidra til mer bærekraftige
løsninger på ulike områder i samfunnet
en forståelse for hva drivkreftene i digitalisering
av samfunnet er, samt hvordan disse drivkreftene virker i samspill med
hverandre
en forståelse av hvilke konsekvenser utviklingen
av muliggjørende teknologier har for utviklingen i ulike sektorer i samfunnet,
spesielt med tanke på verdiskaping.
Innsikt i hva slags kompetanser en trenger for å
kunne være en proaktiv aktør i det digitale nettsamfunnet
Nytte av emnet i arbeidsliv og samfunnsengasjement
Gjennom å arbeide med dette emnet vil deltakerne opparbeide
en forståelse av hvor langt teknologiutviklingen har kommet på ulike områder,
hvilke typer problemer denne utviklingen bringer med seg og hvilke muligheter
for verdiskapende aktiviteter som de nye teknologiene skaper.
Deltakerne vil videre få et faglig fundament for å kunne forstå
og forklare endringer som finner sted som grunnlag for å kunne utvikle planer
for videre kompetanseutvikling, som grunnlag for strategisk planlegging eller
lignende.
Pensum
Pensum vil bestå av artikler skrevet av anerkjente
fagpersoner (eks fra «Det nye digitale Norge» og «Teknologien endrer samfunnet»
utgitt av Norsk Teknisk Vitenskapsakademi), innhold som kan være aktuelt fra
mine fagfellegodkjente bøker, ullike fagfellevurderte artikler og annet egnet
materiale. Deler av «Nettverksøkonomi», «deling plattform tillit» og ny bok som
også utgis av Cappelen Dam Akademisk vil kunne inngå i emnet.
Læringsformer og aktiviteter
Emnet leveres som rent nettbaserte aktiviteter på
læringsplattformen Open EdX. Læringsressursene vil bestå av korte filmer som
gir oversikter og fordypninger i utvalgte deler av emnet. Videre vil de bestå
av tekster som er opphavsmessig klarert for slik bruk,
refleksjonsoppgaver-/diskusjonsoppgaver, quizzer og samarbeidsoppgaver i den
grad teknologiplattformen legger til rette for dette. Deltakelse i nettbaserte
praksisfellesskap.
Emnet vil etter individuell søknad kunne innpasses i ulike
masterprogrammer ved NTNU, slik som Master i organisasjone og ledelse (MORG) https://www.ntnu.no/studier/morg
I dag ble jeg spurt av NRK P1 om
hvorfor Instagram vurderer å
skjule hvor mange likes et bilde har for andre enn dem som selv eier
bildet. Og de naturlige spørsmålene å stille da er selvsagt: -hva fører likes
til? Hvilken funksjon har likes og hva er de positive og negative sidene av
likes?
La oss starte med antakelsen om
at mennesker er sosiale vesener og at sosial aksept er en viktig ingrediens i livene
våre. Sosial aksept er en bekreftelse på tilhørighet, på anerkjennelse og at vi
blir verdsatt for ett eller annet av våre med mennesker.
Sosiale medier kan forstås som infrastruktur
for å kunne iscenesettelse sosial aksept i sosiale nettverk. De synliggjør hvem
vi er, eller kanskje rettere: hvordan vi ønsker å fremstå overfor andre. Derfor
har profiler i sosiale medier som oftest en positiv slagside, -de formidler
idealer og overser hverdagene og morratrynene (som oftest).
Hvis en ser på hvordan dette
fungerer i våre hjerner finner en at det å få likes på egne bilder aktiverer
de samme områdene i tenåringers hjerner som når de spiser sjokolade eller
vinner penger. Dette fungerer som en dopaminsprøyte og skaper en behagelig
stemning, en god-følelse.
Andre undersøkelser har også
vist at en ved å se bilder med mange likes får noe av den samme følelsen og at
det skaper forskjellige effekter dersom en ser de samme bildene uten likes
sammenlignet med om de har mange likes.
Forskerne bak studien skriver
at … “When the teens saw their own photos with a large number of likes, we
saw activity across a wide variety of regions in the brain,”
In deciding whether to click that they liked a photo, the teenagers
were highly influenced by the number of likes the photo had.
In the teenagers’ real lives, the influence of their friends is likely
to be even more dramatic, said Mirella Dapretto, professor of psychiatry
and biobehavioral sciences at UCLA’s Semel Institute of Neuroscience and
Human Behavior.
Forskere
har også funnet ut at særlig jenter er i risikosonen for å utvikle
negative selvbilder når de sammenligner seg selv med bilder de finner på
nett. De fant også at dette er unikt for sosiale medier (spesielt Instagram) og
at effekten ikke oppstod når de ser tilsvarende bilder i magasiner eller på TV.
Dette siste kan skyldes at en da ikke får noen nettverkseffekt, at opplevelsen
de har hatt vil være ukjent for de nærstående i det sosiale, mens hensikten med
sosiale medier i stor grad er å dele opplevelser og erfaringer.
En annen effekt en har funnet er
at omfattende bruk av sosiale medier, dvs mer enn to timer per dag, kan bidra
til å skape
en følelse av ensomhet.
Professor
Brian Primack, ved University of Pittsburgh School of Medicine, sa
at …: «This is an important issue to study because mental health problems
and social isolation are at epidemic levels among young adults.
«We are inherently social creatures, but modern
life tends to compartmentalise us instead of bringing us together.
«While it may seem that social media presents
opportunities to fill that social void, I think this study suggests that it may
not be the solution people were hoping for.»
Hvorfor likes?
Oppmerksomhet er den nye valutaen. Zuboff skriver om dette i
«Surveillance
Capitalism» og om de store verdiene oppmerksomhet skaper. Mediakix
har funnet at annonsører brukte 1.6 mrd dollar bare på Instagram i 2018 og at
influencermarkedet vil være i størrelsesorden 5-10 milliarder dollar de neste
årene. Så motivasjonen for å trykke på like-knappen kommer fra mange aktører.
I tillegg til de virkelige influencerne, som genererer mange
likes, har vi også fått robotinfluencere,
som Miquela Sousa,
med over 1.5 millioner følgere
på Instagram. Dette kan ses på som en kynisk måte å utnytte de effektene som
følger av sosiale medier, der en ser en skala over hvor stor påvirkningskraften
er med Instagram i den ene enden og Youtube i den andre, og de andre sosiale
mediene i mellomposisjoner. Ved å bruke kunstig intelligens til å skape «automatiske
influencere» skapes det rett og slett en pengemaskin, en som bare mener og gjør
det andre bestemmer at den skal gjøre.
Så hvorfor vil Instagram skjule likesene? Det er jo dem de
tjener penger på? Kan det være fordi de ser at kritikken kommer og de vil være
i forkant av utviklingen og fremstå som positive? Kan det være fordi de har
genuin omsorg for unge menneskers helse? Eller kan det være fordi de rett og
slett ønsker at innholdet skal få mer fokus enn spredningen, slik de selv
oppgir? Det er det ikke så lett å svare på.
I vår har omlag 150 studenter gjennomført det nettbaserte emnet Digitalisering og digital transformasjon, som inngår i erfaringsbasert mastergrad i organisasjon og ledelse ved NTNU. Smått utrolige 147 av de 150 har levert eksamensbesvarelsen, der de som en del skulle skrive et refleksjonsnotat om «hva de har lært gjennom dette læringsløpet». Disse notatene er svært interessant lesing. Noen forteller at de har endret holdninger til digitalisering fullstendig og har gått fra å være negative til å bli positive og vil delta aktivt i ledelsen av dette arbeidet i egen virksomhet, og andre har oppsummert mer hva de har lært.
Den nederste delen av teksten her er fra en av besvarelsene, og den oppsummerer ganske presist hva du kommer til å lære dersom du tar dette emnet, som starter i igjen i september 2019.
Det jeg har lært i dette kurset er hvordan teknologi har endret samfunnet og hvordan vi har gått fra et industrisamfunn til et digitalt nettsamfunn. Hvordan vi har gått fra fysiske varer til digitale bits og hvordan dette har påvirket økonomien fra informasjonsøkonomi til en digital økonomi. Hva som skjer med et produkt når det blir digitalt og hvordan de omsettes gjennom digitale tjenester. Hva dette skiftet innebærer i forhold til opphavsrettigheter og forskjellen på kollektive, private og nettverksgoder. Hvordan collaborative filtering og nettverkseffekter påvirker nettverksgoder. Hvilken rolle oppmerksomhet spiller i den nye økonomien. Hva et commodity produkt er og hva det innebærer at noe blir en digital commodity. Hva transaksjons og koordineringskostnader er og hvordan disse skaper ‘det friksjonsfrie samfunn’. Hva grensekostnader er og hvordan lave grensekostnader gjør digitale plattformer til vinnere. Hvordan lave transaksjonskostnader legger grunnlaget for overgangen mellom hierarkier til plattformer. Hvordan våre rasjonelle valg og våre vaner påvirker oss og hvordan filterboblen bidrar til dette. Hvordan ‘bigdata’ kombineres med filterboblen. Hva snobbeffekten, bandwagoneffekten og bestselgereffekten er. Hvordan kombinasjonen mellom nettverkseffekter og increasing returns skaper selvforsterkende vekst og hvordan disse effektene utnyttes i design av digitale tjenester. Hvilken rolle collaborative consumption, eller tillitsøkonomien har og hvordan den bidrar til det digitale skiftet. Jeg har lært om digitale dugnader som har skapt tjenester som Wikipedia. Jeg har lært om den lange halen som har gjort Amazon til en av verdens største plattformer. Hvilken rolle mikrosamfunn har og hvorfor dem bidrar til fenomenet sosial handel. Hvordan nettverksøkonomien forandrer hierarkier og organisasjoner hvordan åpenheten som skapes får organisatoriske konsekvenser. Hvordan tillit og tillitsbaserte systemer har ført til at delingsøkonomien har vokst seg stor. At dette skaper tjenester som i praksis konkurrerer med både offentlig og privat tjenesteyting og hvordan samfunnet forsøker å håndtere denne overgangen. Hvilke konsekvenser overgang fra tingenes verden til den immaterielle økonomien og de digitale tjenestenes verden har. Hva sosiale mediers digitale økonomi er og hvordan for eksempel Facebook utnytter dette. Jeg har lært hva som særpreger digitale tjenester og hvordan de forandrer eksisterende verdikjeder, såkalt disintermediering, og skaper nye forretningsmodeller. Hvordan disruptive innovations forandrer hele bransjer og fører til remediering, og skaper nye verdikjeder. Hvordan kombinasjonen av disse egenskapene fører til at digitale tjenester utvikler nye strategier og forretningsmodeller. Hva den neste industrielle revolusjonen innebærer og hvilke konsekvenser den kan få. Hvordan ny teknologi og kunstig intelligens vil bli et supplement og ikke en erstatning i arbeidsmarkedet. Jeg har også lært hva konsekvensene av denne utviklingen har på samfunnet på ulike nivåer, på både makro og mikronivå. Jeg har en bedre forståelse for hvordan alt dette henger sammen og påvirker meg som både bruker og tilbyder i delingsøkonomien. Jeg har en bedre forståelse for hvordan og hvorfor de største plattformene har blitt så store og hvorfor dette gir dem fordeler i den digitale verden.
Konsekvensen av at jeg har lært dette er at jeg har kunnskap om hvordan teknologiutvikling endrer samfunnet. Jeg forstår hvordan digitale tjenesters særegenhet kan brukes for å utvikle forretningsmodeller, plattformer og organisasjoner. Jeg forstår mer de grunnleggende prinsippene bak strategiske valg og utvikling av tjenester i den digitale økonomien og hvordan disse kan brukes for bedre samarbeid og deling av kunnskap. Jeg har mer kunnskap om hvordan plattformer organiseres og hva den økte bruken av disse har og si for samfunnet. Jeg forstår mer hvordan digitalisering påvirker og utvikler samfunnet. Jeg vil med denne bakgrunnen og kunnskapen være bedre rustet til å ta tak i digitaliseringen på min nåværendeog fremtidige arbeidsplasser. Jeg har også blitt mer bevisst på egen adferd og hvilke konsekvenser min bruk av digitale tjenester kan ha.
Neste gjennomføring starter i september og du kan melde deg på her om du vil være med. Jeg har også en variant av dette kurset med samlinger om du heller vil møte dine medstudenter ansikt til ansikt. Her kjører vi små klasser med omlag 25-30 deltakere, så alle kommer til orde og blir sett/hørt i løpet av disse samlingene. Ses vi?
Både globalisering og urbanisering trekker folk bort fra distriktene i Norge. I tillegg erstattes et nesten nasjonalromantisk perspektiv på kultur ognasjonale verdier med et mer internasjonalt fokus. Om ikke disse verdibaserte og strukturelle endringene er nok, skaper fremveksten av det digitale nettsamfunnet også både nye muligheter og utfordringer. Hvordan vil disse utviklingstrekkene knyttet til GUD, globalisering, urbanisering og digitalisering virke inn på bosettingen i distriktene? Hvilke muligheter skapes for økt aktivitet og revitalisering av livet utenfor de store vekstsentrene i Norge? Og hvilke elementer kunne bidra til å skape en distriktspolitikk 2.0 ?
Bygdenedtur
Da jeg vokste opp i Trøndelag på 50/60-tallet hadde defleste av oss røtter og kanskje også foreldre, besteforeldre eller venner sombodde på en gård. Det var mange som hadde et nært forhold til livet på landsbygdaog til gårdene, som var selve motoren i tilværelsen utenfor byene.
På 1950-tallet jobbet omlag 20 % av befolkningen i jordbruket, mot under 2 % nå.
Antall gårdsbruk i drift har sunket fra om lag 200 000
i 1950 til rundt 40 000 i dag.[1] I
2016 stod hver femte landbrukseiendom med bolighus ubebodd, og bare det siste
tiåret har over 60 000 mennesker flyttet fra gårdene sine. I
nasjonaløkonomisk perspektiv står jordbruket i Norge for 0,5 % av BNP,[2]
mens det i 1950 utgjorde 7 % av BNP.[3]
Menneskene flytter til byene, de urbaniseres, mens
infrastrukturen på landsbygda består, – enn så lenge.[4]
Fremdeles bor 7 % av befolkningen på et gårdsbruk og nærmere en fjerdedel av
bygningene i landet, om lag 1 million, står på gårder. Det finnes med andre ord
potensiale for utvikling av denne delen av Norge, selv om det ser ut til at de
fleste av oss faktisk ønsker å bo i byene eller tettstedene, som det i alt
finnes nesten 1000 av i Norge.[5] Bare
i 2016 økte antallet som bor i tettsteder med 53000, slik at det nå er over 80
% av befolkningen som bor i byer og tettsteder. Tettsted er da forstått som
sammenhengende bebyggelse med mer enn 200 innbyggere.
Om en ser på utviklingen i Norge finner en at en tredel av
befolkningen bor i de fem største byene, og andelen er økende. Bare i Oslo stiger
folketallet med nærmere 20 000 innbyggere årlig.
På de om lag 70 årene som har gått siden 1950 har jordbruket
både blitt mekanisert og digitalisert. På 50-tallet ble hestene, det var
200 000 hester på norske gårder i 1950, skiftet ut med traktoren og
melkemaskinene fant sin vei inn i fjøsene. På jordene dominerte hesjene,
tørking av høy, mens det nå er «traktoreggene» folk flest legger merke til.
I dag står vi overfor en ny modernisering av driftsformer som
skaper nye betingelser for liv, men dessverre ikke så mange nye arbeidsplasser.
Det moderne landbruket er blant de fremste til å ta i bruk ny teknologi og nye
drifts- og organisasjonsformer. Å bo på gård er for mange blitt like mye en
livsstil som en næring. Det er annet arbeid enn det gården gir grunnlag for som
skaper det meste av levebrødet. Kanskje er dette også det viktigste grunnlaget
for å opprettholde den spredte bosettingen i landet også i fremtiden?
GUD driverutviklingen i verden
GUD står for Globalisering, Urbanisering og Digitalisering.
I en verden der vi handler stadig mer på tvers av
landegrenser, der vi har flyttet store deler av produksjonsarbeidet til
lavkostland og der vi gjennom sosiale medier har skapt en ny type åpenhet og
synlighet, har globaliseringen skutt fart på mange områder.
Det er for eksempel et lite paradoks at vi sender det mesteav fisken vi fisker i havet til Kina eller Øst-Europa for bearbeiding med denkonsekvens at antall fiskebearbeidingsanlegg (fiskebruk) på 40 år er redusertfra 100 til 10.[6] Jakten på billig arbeidskraft har radert bort næringsgrunnlaget i en rekke gamle kystsamfunni Norge, og med arbeidsplassene forsvinner også kompetansen og etter hvert menneskene. Som erstatning har en mange steder fått et omfattende havbruk der nye arbeidsplasser har skapt grunnlag for nytt liv.
Ny teknologi[7] kan endre på dette, men disse endringene skjer i økende grad ved at en erstatter mennesker med teknologi og dermed ikke oppretter særlig mange nyearbeidsplasser, og de få arbeidsplassene som kan komme, krever ofte annen typekompetanse enn det en hadde tidligere. Ny landbasert oppdrettsteknologi gjør det for eksempel mulig å satse på fiskeoppdrett på steder der en ikke har tilgang til egnede naturlige miljøer. Verdens største oppdrettstank bygges på Andøy med et anlegg som skal kunne produsere 15.000 tonn fisk og skape 60-80 nye arbeidsplasser. Gjennom bruk av såkalt «Niri-teknologi» renses og resirkuleres vannet i tankene. På denne måten spares kostnader både fordi en ikke trenger å pumpe vann fra store havdyp og fordi en slipper utgifter tilavlusing av laks.[8]
En av utfordringene med denne typen teknologi er at en ikketrenger å legge virksomheten til de samme naturgitte stedene som tidligere. Faktisk kan en plassere denne typen anlegg i byene, slik en har gjort i Fredrikstad.[9] En annenutfordring er at slike anlegg også kan plasseres nærmere markedene, fordi teknologien gjør en mer uavhengig av naturgitte ressurser. Ett av anleggene som demonstrere dette bygges i Florida.[10] Med dette anlegget vil en blant annet spare om lag 15 kr per kilo i flyfrakt sammenlignet med produksjon i Norge.
Utfordringene kan fort bli at teknologi som gjør det lønnsomt å bearbeide fiskeressurser i Norge i stedet for i lavkostland, kan føre til at det også blir mer lønnsomt å produsere nært forbrukermarkedene enn i Norge. Og da spørs det om vinningen går opp i spinningen?
Både globaliseringen ogurbaniseringen trekker folk bort fra landsbygdene, og parallelt med denneutviklingen er altså befolkningens verdigrunnlag i endring, der et nesten nasjonalromantisk perspektiv erstattes med et mer internasjonalt perspektiv hvorbåde kultur og nasjonale verdier er i endring. Hva kan dette ha å si med tankepå distriktenes og de spredtbygde områdenes fremtid? I tillegg til de nye strukturelle, kulturelle og verdimessige endringene kommer den digitale fremtiden og dens konsekvenser stadig nærmere. Hva kan det føre til?
Ett av de viktige spørsmålene vi må stille om vi ønsker å forstå den fremtidige utviklingen, er hvilket verdigrunnlag livet på landet eller i distriktene faktisk har bygd på? Er det de siste restene av nasjonsbyggingsprosjektet med det romantiske bildet av gårder og norsk natur som nå møter en nyvirkelighet? Hvilke bilder og hvilke verdier skal vi i så fall spille på for ågjøre livet i distriktene mer attraktivt? Hvilken rolle spiller byene og tettstedene i utviklingen av distriktene? Og hva har den tredje bokstaven i GUD, digitalisering å bety med tanke på nye trusler og nye muligheter?
Digitalisering
Digitalisering handler i følge Regjeringen om å «bruke teknologi til å fornye, forenkleogforbedre».[11] Konsulentselskapet Gartner definererdigitalisering som … “the use of digital technologies to change a business and provide new revenue and value-producing opportunities; it is the process of moving to digital business”.[12]
Digitalisering handler om noe mer enn automatisering, det handler også om hvordan en bruker teknologi til å endre arbeidsprosesser på måter som gjør at det skapes en merverdi. Teknologiene som knyttes til digitalisering er mangfoldige, fra kunstig intelligens, 3D-print, plattformer, delingsøkonomi og robotikk til virtuell virkelighet, smarte nett, hus og byer og etter hvert også smarte bygder med mer. Dette er teknologier som bygger infrastruktur for kommunikasjon, sosial samhandling, handel og produksjon og som bidrar til at vi kan løse en rekke oppgaver på andre måterenn tidligere. En av konsekvensene av denne utviklingen er at ny teknologi ikke bare overtar manuelle arbeidsoperasjoner, slik vi har sett i industrien og gjennom det som vi har kalt automatisering, men at den også overtar oppgaver som tidligere har krevd hjernekraft og ikke bare muskler.
Kunstig intelligens er digitaliseringens nye motor, der den utfordrer oss på en rekke gjøremål.Gjennom maskinlæring kan algoritmer trenes til å gjøre svært mange oppgaver like godt eller bedre enn det mennesker kan gjøre. Så langt er de for eksempel blitt flinkere enn oss til å se om to bilder er av samme person eller ikke. De kan skape tekster, bilder og musikk som vi mennesker har problemer med å forstå er skapt av «maskiner», og de kan bistå oss i en rekke oppgaver der de enten avlaster oss eller hjelper oss til å utføre oppgaver raskere, sikrere og ofte også mer kreativt. Du kan jo bare høre litt på DeepBach for å få et inntrykk avhva algoritmene er i stand til.[13]
Algoritmene er utviklet så langt at de er i stand til å oversette tekster mellom ulike språk på et nivå som nærmer seg kvaliteten til profesjonelle translatører, og både Google og andre har lansert øreplugger som oversetter mellom ulike språk i sanntid.
Det er over 20 år siden Gary Kasparov tapte for en sjakkmaskin første gang, og siden da har utviklingen gått stadigraskere. I 2017 vant en algoritme over verdens beste spiller i GO, et kinesisk spill som er så komplisert at de beste i verden ikke er i stand til å forklare hvilken strategi de benytter for å vinne. Hvordan kan en maskin slå dem da? Svaret er «dyp læring», en variant av kunstig intelligens som «etterligner» vår egen hjernes måte å arbeide på. Ved å la algoritmene studere flere millioner spill ble de i stand til selv å spille på et nivå som var høyere enn de beste spillerne. Til og med i poker, som er et spill med ufullstendig informasjon, med en god porsjon psykologisk taktikkeri, er den kunstige intelligensen nå iferd med å feste grepet på oss mennesker.[14]
Ny mekanikk i kombinasjon med kunstigintelligens skaper også helt nye produksjonsmuligheter fordi en har fått mer fleksibel teknologi enn hva de gamle industri-robotene tilbød. Fordi maskinene overtar oppgaver fra mennesker kan en rekke produksjonsoppgaver utføres medomtrent samme kostnader i Norge som i Kina. Hvilke muligheter gir dette for norsk industri i ulike næringer?
En tredje teknologi som skaper nyeproduksjonsformer er additiv produksjon, eller 3D-print. Dette er teknologi som er i ferd med å nå industriell modning, og som tas i bruk i industriell produksjon på stadig nye områder. Cessnas nye fly Denali har for eksempel en motor der en tredel av komponentene er 3D-printet.[15]Hus, biler, busser og båter produseres på samme måte.[16]
3D-print kan skape nyeproduksjonsmuligheter for norske virksomheter og sammen med kunstig intelligensog de nye generasjonene roboter åpner dette for nye måter å produsere på også i norske distrikter. Kanskje kan vi bruke ny teknologi for å ta tilbake deler avindustrien som vi flyttet ut for å nyte godt av lavere arbeidskostnader? Kan ny teknologi og nye, mindre arbeidskrevende produksjonsformer bidra til å demme opp for flukten fra landsbygdene, bidra til å hindre ytterligere fraflytting og urbanisering? Kan en etablere digitale kompetanseclustre knyttet til de ressursene som i sin tid skapte grunnlaget for det moderne livet på landsbygda?
Så spørs det om det er tilgangen til arbeidsplasser i distriktene eller det urbane livet som trekker mest? Hva veier tyngst når beslutningen om å flytte skal treffes?
By og land – hand i hand?
«Mennesket lever ikkeav brød alene» -står det å lese i en viss bok.[17]Det er med andre ord ikke nok å ha mat og hus, slik det var før den store velstanden rammet oss. Nå søker vi i tillegg «mening» med livet, opplevelser, tilhørighet og «muligheter». Mange finner dette i naturen som omgir «distriktene», der svært mange nordmenn nyter opplevelsene midlertid, stykkevis og delt gjennom bruk av de mer enn 450 000 hyttene og husene som benyttes som fritidsboliger, -som ligger i«distriktene». For mange er det å få både i pose og sekk, både det spennende urbane hverdagslivet og det rurale fritidslivet.
Gårdsbruk fraflyttes fremdeles, men svært mange av dem forblir i slekten, -ubebodde, eller som feriesteder. Ressursene er der, men hvordan skal vi kunne iscenesette dem for merbruk og for bruk større deler av året og i lengre sammenhengende perioder?
Folk vil til byene og tettstedene, men hva er det de flykter fra? Hva er det de gir opp? Det kan neppe være det tradisjonelle strabasiøse gårdslivet, for det forsvant for lenge siden. Er det flukten fra bygdedyret somTor Jonsson skildret, men som Ottar Brox mente var avlivet da vi passerte tusenårsskiftet?[18] Da de sosiale skillene som skapte bygdedyret ble borte, forsvant også selve dyret, i følge Ottar Brox. Det ble erstattet av nye skillelinjer i samfunnet, men selv om dette skjedde var det lenge politisk korrekt å opprettholde forestillingen om bygdedyret, forestillingen om skillet mellom by og bygd. Er det fremdeles gamle fordommer som preger vår forståelseav livet i spredtbygde strøk?
I 2000 var «byfolk og bygdefolkstort sett av samme slaget; om en vil, kan ein seia at dei har den same kulturen», skrev Ottar Brox. Store deler av bygde-Norge har også lagt seg til urbaniserte samhandlingsformer, noe en særlig ser om en studerer samhandlingsmønstre. «Det er komne opp ringeklokker på dørene i den minste fjord- og fjellgrend, og det er best å ringe på førehand om en vil stikke innom».[19]
Krenket, utslitt og
«alltid på»
Uten at vi kanskje tenker så mye over det er vår hverdag allerede fullstendig avhengig av ulike former for teknologi. Klærne våre, maten vispiser, husene vi bor i, veiene vi benytter når vi skal forflytte oss, -alt er skapt av stadig mer avansert teknologi. Hele vår hverdag er omgitt av teknologi, noe som også former våre sosiale liv.
Sosiale medier har skapt en ny type åpenhet og endret sosiale relasjoner med den følge at det også er skapt nye helter og nye tapere.
Det offentlige ordskiftet har tatt opp i seg ord som«troll», «fake news», «alternative fakta», filterbobler og ekkokammer, og en rekke andre uttrykk som beskriver en endret sosial virkelighet. Der det før bare var de lokale ekkokamrene og disiplineringsmekanismene som gjaldt, er denå blitt globale. Før internetts tid kunne nordiske redaktører trykke så mangeprofet-bilder de bare ønsket, uten at det fikk særlige konsekvenser. Tiden da folk ble krenket av tekster skrevet av Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, eller av å se «Life of Brian» var borte, -trodde vi. Bygdedyret er blitt erstattet av et digitalbeist som er større, sterkere og mer altomfattende enn noe vi har sett tidligere, et monster som ingen slipper unna, dersom de selv da ikke velger å stå helt utenfor. Ikke en gang på landsbygda slipper en unna, for også der trenger den nye digitale urbaniteten og synligheten inn. I tillegg har bygdedyret fått en ny fetter, en innvandret urban variant der hensynet tilfamiliær ære og respekt i kombinasjon med utførlig og omfattende sosialkontroll er de viktigste komponentene.
Bygdedyrets urbane fetter, Janteloven, har fått en opponent, drevet frem av milleniumgenerasjonens foreldre, dem som i dag beskrives som generasjon X, der «du ikke skal tru at du er noe» er erstattet med «du kan bli hva du vil», forestillingen om at strukturelle og sosiale stengsler som setter grenser for vår utfoldelse er blitt historie. Men vil de bo på landsbygda og i «distriktene»? Foreløpig er det ikke mye som tyder på det.
Det er blitt vanskeligere å kalle en spade for en spade, ikke bare for Sylvi Listhaug, men også for andre, slik som Simon Malkenes,lærer i Osloskolen som fikk høre av sine elever at de ble krenket da han i anonymisert form gjenga utdrag av hvordan de oppførte seg i klassesituasjonen iet radioprogram [20] ved å angi at «R kom sju minutter for seint. B kom 8.30. K er borte. P har ikke bok. R og M jobber ikke, sitter på telefon. D synger». Er det denne generasjonensom som skal befolke bygdene i fremtiden? Og er de i så fall mentalt rustet til å bære de sosiale strukturene som tross alt er grunnlaget for det meste av vårt liv videre?
Det må ha krevd en stor mental styrke å holde ut og leve med mye av stigmatiseringen som fulgte disse gamle sosiale strukturene, levendegjort gjennom forestillingen om bygdedyret. En av dem som opplevde dette i sitt møte medlandsbygda var Stange-kunstneren Linda Bakke, som flyttet fra Skedsmo ti lStange på Hedemarken som 10-åring. «Man skulle ikke skille seg ut, og jeg var litt annerledes»,[21]sa hun da hennes skulptur Bygdedyret ble avduket på Hamar. «Folk lusket rundt og brevene i postkassa var åpnet». Tåler dagens ungdom slikt? Og oppleves møtet med distriktenes innfødte fremdeles på samme måten for dem som flytter dit i dag?
Tre mulige veier …
Når en ser på fraflyttingsendringene de siste 60 årene, er det tydelig at den politikken som er ført ikke har stoppet sentraliseringen. Hvis en skal kunne gjøre noe med dette må en enten få folk til ikke å flytte, få flere av dem som har flyttet til å flytte tilbake, få andre som ikke har særlig forhold til landsbygda til å flytte dit eller få nye grupper, slik som innvandrere og flyktninger til å bosette seg utenom tettstedene.
I følge en undersøkelse om innvandrere i distriktsnorge gjennomført ved NIBR er flott natur et viktig element ved valg av bosted forarbeidsinnvandrere, mens dette ikke ses som like viktig blant flyktninger.[22] De andre positive attributtene knyttet til å bo i distriktene var trygghet, gode oppvekstmiljø for barn og lite stress, mens de fleste mente at vær og klima og at stedene de bodde på var små med lange avstander til større steder trakk stedskvalitetene ned.
Hvis resultatene er representative for begge disse gruppene, er det lite som tyder på at det kommer til å foregå store folkevandringer av innvandrere ut av byene. Hvilke virkemidler skal vi lete etter da? Og hva er vi, det vil si fellesskapet villige til å betale for å opprettholde en spredt bosetning i Norge? Er dette i det hele tatt viktig? Er det mulig og ønskelig å tvangsflytte noen til å bo i mindre tettbygde strøk?
Dersom frivillig utflytting ikke virker og tvangsutflytting av personer som i utgangspunktet ikke har særlig sterk tilknytning til bestemte områder i Norge ikke er ønskelig, må en skape incentiver som gjør det mer attraktivtå bo utenfor tettstedene. Vi trenger en distriktspolitikk 2.0 som tar endrede verdier og digitale muligheter på alvor.
Dette kan være knyttet til økonomiske og sosiale fordeler. Sterkt redusert skatt og fjerning av arbeidsgiveravgift, «flyttepremier» som sammen med bedret tjenestetilbud kan være momenter som kan inngå i en slikpakke. Hvor store og omfattende må de være for at de skal ha noen effekt? Vet vi egentlig nok om hvilke tiltak som har størst effekt? Og har vi mot til å teste ut mer radikale og innovative tiltak?
Uansett hvilken løsning som velges, må det finnes en vilje til å anerkjenne at spredt bosetning i Norge er viktig. At det er viktig at husene står der, at det er lys i vinduene også vinterstid, eller at det i det minste er noen som tar vare på dem og sørger for at boligmassen ikke forfaller. Gjør vi det ved å opprettholde dagens konsesjonsregler, boplikt og odelslovgivning, eller må det andre virkemidler til? Eller har ikke dette noemed fraflyttingen å gjøre?
En av utfordringene som blir stadig mer synlig er at det ikke lenger bare er de rurale områdene som endres, men også byene. Vardø er foreksempel omtalt som «byen som er i ferd med å dø».[23] Det synes dermed ikke å være nok å bare kunne bo sammen eller nært andre mennesker, slik en kan i en by, men en må også finne løsninger på andre avlivets nødvendigheter slik at det blir til mer enn salt i maten. Det er neppe samfunnets eldste eller de mest veletablert som må bidra til å snusentraliseringen og urbaniseringen, og spesielt draget mot Osloregionen. Da faller ansvaret lett på personer som flytter til Norge uten å ha en sterktidligere stedstilknytning, eller til unge mennesker i etableringsfasen. Nøkkelspørsmålet er kanskje knyttet til hva vi skal kreve og hva vi kan tilby disse gruppene? Det er et politisk ansvar å sørge for at hele landet er tatt i bruk, og det er et politisk ansvar å sørge for at virkemidlene som tas i bruk gir de ønskede resultatene. Det har de på ingen måte gjort hittil.
Med den utviklingen vi har sett så langt, kan det se ut som om det tradisjonelle ressursgrunnlaget for bosettingen i distriktene har redusert sysselsettingsmulighetene mye. Fiskeoppdretten kan komme til å flytte til byene og til landene vi eksporterer fisk til. Landbruket er snart heldigitalisert og automatisert, og lite arbeidskrevende. Skogbruket digitaliseres også, og utnyttelsen av andre naturressurser synker, ved at industri basert på lokale ressurser legges ned eller at de ensidige industrisamfunnene som ble basert på lokalt overskudd av vannkraft enten legges ned eller automatiseres.
Samtidig med dette øker tilstrømningen av turister til Norge. Enkle skogskoier uten vann og strøm og helst uten tilgang til nettverk, er attraktive utleieobjekter på Airbnb, og nordlysturistene fyller både Tromsø og Hurtigruten på vinteren. Hva om en lagde en nasjonal dugnad der en satte istand hus det var mulig å leie ut? Der en utnyttet den lokale stedskompetansen til å iscenesette lokale opplevelser gjennom guidede turer med vekt på økoturisme? Kanskje trenger vi en nasjonal guideutdanning med vekt på å forstå«det arktiske» og med vekt på bruk av natur i et bærekraftig perspektiv? Kanskje trenger vi også flere lokalt forankrede tilbud som kombinerer ulike typer opplevelser, slik som Vulkana i Tromsø, den gamle fiskebåten som ble bygd om til et slags spa som frakter turister til toppturer i Lyngsalpene? Og kanskje trenger vi en bedre digital infrastruktur og ikke minst kompetanse i å utnytte denne til å synliggjøre tilbudene på en måte som gjør at de fremstår som enhelhet, som Norge 2.0?
Kor ska vi reis?
På 1950-tallet var det fremdeles behov for mennesker i grisgrendte strøk fordi gårdsdriften var arbeidskrevende og fordi en trengte supplerende næringer, slik som mekaniske verksteder, sagbruk, butikker og annet. Når behovet for arbeidskraft i de tradisjonelle næringene endres må vi finne nye alternativer, noe som kan være vanskelig nok i en tid da det er forventet at økende digitalisering vil ta knekken på svært mange av tidens jobber.
Hva skal vi finne på når det ikke lenger er jordas og havets ressurser som knyttet folk til stedene?
Da er det kanskje to veier som peker seg ut? Opplevelser knyttet til natur og naturbruk og ulike digitale arbeidsformer der en i prinsippeter uavhengig av tid og sted.
De små lokale fjøsene er i ferd med å bli erstattet av fellesfjøs og større felles satsinger der digitale løsninger også er sentrale. I samarbeid med Felleskjøpet satser Tine store summer på økt digitalisering av landbruket der stordata og kunstig intelligens er nøkkelordene.
Hva om en bygde en tilsvarende infrastruktur for det digitale arbeidet? Om en erstattet bede- ogbygdehusene med samarbeidsarenaer, attraktive «kontorer» og arbeidsfelleskap derdet er mulig å kombinere GUDs utvikling, ta del i den nye globaliteten, nyte urbanitetens fordeler og den digitale verdens muligheter for inkludering ogpåkopling?
Kanskje trenger vi en «bygdekalkulator», en digitalassistent som hjelper oss med å kartlegge fordeler og ulemper ved å bo i det vi gjerne kaller distriktene i Norge? Kanskje trenger vi også en annen typeinfrastruktur i distriktene og en annen type bosettingsmønster. Er det riktig å bygge nye boligfelt, små hus tett i tett, bak det gamle samvirkelaget, eller er det andre kvaliteter en må skape for å gjøre dette til attraktive bosteder som er annerledes enn dem en finner i mer sentrale strøk? Kanskje trenger vi også en finansiell generalplan som gjør det lettere å få lån for å finansiere etablering i distriktene?
Valg av bosted er jo et spørsmål om vurdering, om hva som teller for å flytte og hva som teller for å bli, eller eventuelt flytte ut. Om en gjorde det lettere å synliggjøre fordelene ved å bo lengre unna de storebysentrene, ville flere kanskje valgt annerledes?
Kan ny teknologi og nye, mindre
arbeidskrevende produksjonsformer bidra til å demme opp for flukten fra
landsbygdene, bidra til å hindre ytterligere fraflytting og urbanisering?
