Search Results for: Kunstig intelligens

Hvordan teknologi kan endre læreprosesser

Arne Krokan Leave a Comment

Dersom vi skulle ha designet et system for undervisning og læring i dag, er det lite sannsynlig at vi ville ha satt alle som er like gamle i samme klasse eller at vi hadde gitt hver enkelt lærer i oppgave å formidle alt fagstoffet som elevene og studentene skulle lære.

lenke til artikkel.

Fremtidens digitale læresystemer vil gjøre bruk av ulike teorier om læring eller forståelser av hvordan vi lærer avhengig av hva vi skal lære. I fag som matematikk og naturfaglige emner er allerede digitale adaptive læresystemer på vei inn i skoler over hele verden. I disse systemene gjennomfører elevene en kartleggingsprøve som viser hva de kan, hva de er usikre på og hva de ikke kan. Denne prøven danner grunnlag for å tildele individuelle, digitale læringsressurser ved hjelp av en anbefalingsalgoritme. Denne algoritmen kan være av typen collaborative filtering, som gjør bruk av andre personers tidligere erfaringer. Den kan for eksempel angi at andre som har hatt problemer med å lære A har hatt nytte av B – på samme måte som Netflix anbefaler filmer, Amazon bøker og Spotify musikk.

Ved å ta i bruk anbefalingsalgoritmer, samt kunstig intelligens i form av maskinlæring og dyp læring, vil en kunne lage analyser som viser hvem som mest sannsynlig vil få vansker med å lære noe bestemt – slik at en kan bidra med ekstra ressurser til disse, for eksempel i form av nye typer visualiseringer med VR og AR.

Tenk deg fotosyntesen forklart i en boktekst, kanskje illustrert med en figur, sammenlignet med en visualisering der du kan ”være inne i” bladet og se prosesser som foregår rundt deg. Du kan ”se” hva som foregår på innsiden av en enkelt celle i et blad, du kan zoome ut eller inn, se det fra forskjellige vinkler eller under forhold der bladet får direkte sollys, er i skyggen, eller når det er mørkt. Hvilken av forklaringene, den boklige eller den virtuelle simuleringen, gir best grunnlag for læring?

Ved hjelp av smarte adaptive læresystemer vil en også kunne finne ut hvilke læringsressurser som fungerer best for de ulike gruppene av elever og studenter, og læringsobjekter som fører til dårlig eller endog feil forståelse vil bli silt bort automatisk.

Disse systemene kan inneholde repitisjonsalgoritmer som henter frem stoff når det er nødvendig med tanke på at det skal lagres i langtidsminnet, og de kan gjøre bruk av motivasjonsalgoritmer som bidrar med positive forsterkere på tidspunkter der dette er mest effektivt.

Smarte, adaptive læresystemer kan tas i bruk sammen med andre læreformer der sosial samhandling spiller en vesentlig rolle.

I samfunnsfaglige emner vil det være naturlig å samarbeide mer og på smartere måter, for eksempel via samskriving (eks Google docs), ved å bruke sosiale bokmerker (eks Diigo) for å dele ressurser tilgjengelige på nett), ved å bruke ulike gruppefunksjonaliteter (eks Facebook, LinkedIn) for å etablere praksisfellesskap for å kunne diskutere ulike temaer, få råd fra andre og dele egne erfaringer og ressurser.

I hele det norske utdanningssystemet har forelesningene tradisjonelt stått svært sterkt. Fremdeles er nesten nitti prosent av all undervisning ved universitetene campusbasert, med professorene som de fremste formidlerne, og ikke alle er like opptatt av studentenes læring.

I en interessant analyse av historien til Universitetet i Oslo omtales en professor på 1920-tallet som.. … ”intenst opptatt av sin egen problemverden, distre og upraktisk. Han hadde gjort den erfaring at ”hvis noe overhodet kan misforståes, så blir det misforstått” og følgelig dikterte han sine forelesninger. Han … kunne slutte en forelesning foran et komma, og begynne den neste med å diktere skilletegnet.”

I dag er det slutt på å diktere forelesninger. Likevel er forelesningens plass som dominerende formidlingsform på ingen måte truet – ennå. Ved Universitetet i Oslo hevder sågar en professor i jus at ”professorer skal ikke ha pedagogiske evner”! Dette skjedde ikke for 100 år siden, men i år. En trenger derfor mer enn ny teknologi for å endre læreinstitusjonene, for mye tyder på at Peter Drucker har rett i at ”kultur spiser strategi til frokost”. Det hjelper derfor ikke å vedta at en skal ha digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet, slik en tidlig gjorde i den norske grunnskolen. Det må andre virkemidler til.

Disruptive læringsteknologier gjør at vi ikke trenger å ha klasser eller forelesninger annet enn i de tilfellene der dette beviselig skaper grunnlag for den beste læringen. Derimot bør vi i langt større grad ta i bruk flere studentaktive læreformer, arbeidsmåter som skaper større interesse og høyere intensitet i læreprosessene. Dette kan være adaptive systemer, prosjekter studentene styrer selv, eller aktiv deltakelse i pågående forskningsprosjekter. Alt dette er det mulig å få til ved hjelp av tilgjengelig teknologi i dag, dersom en bare ønsker det.

Sugata Mitra har skapt ”self organised learning environment” (SOLE), en metodikk der elever lærer uten lærere, men med hjelp av digitale læremidler. Hvor flinke er vi til å ta slikt i bruk i norsk kontekst? Eller hvor fanget er vi i det tidlige industrisamfunnets organisering av læreprosesser? Har vi mistet evnen til å forestille oss at aktiviteter kan organiseres på andre måter enn gjennom 45 minutters instruksjons- og øvelsesøkter, timeplanlagt med fastsatte læringsmål og nasjonale tester av måloppnåelse?

NY TEKNOLOGI ALENE SKAPER DESSVERRE IKKE SÆRLIG STORE ENDRINGER.

Teknologiendringer må følges av organisasjonsendringer, endringer i arbeidsprosesser og forståelse for hvordan teknologi påvirker kultur, utfordrer de etablerte arbeidstakernes tradisjonelle arbeidsform og synliggjør manglende kompetanse. Kan hende alt var mye bedre før …

Da sosiologisk institutt ble etablert på 1950-tallet fikk studentene ingen undervisning og de hadde ikke noe pensum, det måtte de ordne selv, for professor Sverre Holm mente at det beste var å gi studentene frihet og oppmuntring.

Denne pedagogikken frembrakte samfunnsvitere som Johan Galtung, Wilhem Aubert, Nils Christie, Berit Ås, Harriet Holter, Stein Rokkan, Henry Valen og en rekke av de andre mest toneangivende samfunnsviterne.

Det skal bli spennende å se hva Ed-tech og disruptiv læringsteknologi fører til de neste 10-20 årene. Det er det jammen ikke lett å forutse.

Fremtidens disruptive læreprosesser

Arne Krokan 2 Comments

Kommentar publisert i INNOMAG 

Selv drøyt 200 år etter at Universitetet i Oslo ble etablert, er fremdeles forelesningen den dominerende formidlingsformen ved norske universiteter. Forelesningene har sine røtter i en tid da en hadde lite tilgang til kunnskap annet enn gjennom kunnskapsrike personer, en tid da det var knapphet på bøker og da andre kilder til kunnskap enn bøker og personer var fraværende.

I en bok om universitets historie fortelles en historie om professor Fredrik Thue som en person som var … ”intenst opptatt av sin egen problemverden, distre og upraktisk. Han hadde gjort den erfaring at ”hvis noe overhodet kan misforståes, så blir det misforstått” og følgelig dikterte han sine forelesninger og ønsket at hans vikar under sykdommen fra 1921, V. Brun, skulle bruke samme forelesningsmåte. Thue kunne slutte en forelesning foran et komma, og begynne den neste med å diktere skilletegnet.” (side 480), en praksis som kanskje var ekstrem, men på ingen måte unik i forhold til den tids læreprosesser.

Utover 1800-tallet ble hele det norske skolesystemet bygd etablert med tavlen, læreboken og læreren og dennes forelesninger eller tavleundervisning som de viktigste ressursene for læring. Tavlen, lærebøkene og kladdebøkene var de viktigste læringsteknologiene.

200 år senere er fortsatt forelesningen den dominerende formidlingsformen i det norske utdanningssystemet, selv om vi har fått teknologi til å ta i bruk andre og mer effektive læreprosesser.

Om vi skulle ha designet et system for undervisning og læring i dag, er det lite sannsynlig at en ville ha satt alle som er like gamle i samme klasse eller at en hadde gitt hver enkelt lærer i oppgave å formidle alt fagstoffet som elevene og studentene skal lære.

Det er særlig to veier en ville søke å følge, veier som allerede er tatt i bruk i andre deler av samfunnet under merkelapper som spill, big data, analyse, anbefalingsalgoritmer, VR, kunstig intelligens og mer.

Framtidens digitale læresystemer vil gjøre bruk av ulike teorier om læring eller forståelser av hvordan vi lærer avhengig av hva vi skal lære. I fag som matematikk og naturfaglig emner er allerede digitale adaptive læresystemer på vei inn i skoler over hele verden. I disse systemene gjennomgår elevene en kartleggingsprøve som viser hva de kan, hva de er usikre på og hva de ikke kan. Denne testen danner grunnlag for å tildele individuelle, digitale læringsressurser ved hjelp av en anbefalingsalgoritme. Denne algoritmen kan være av typen collaborative filtering som gjør bruk av andre personers tidligere erfaringer. Den kan angi at andre som har hatt problemer med å lære ”dette” har hatt nytte av … -på samme måte som Netflix anbefaler filmer, Amazon bøker og Spotify musikk. Ved å ta i bruk anbefalingsalgoritmer samt kunstig intelligens i form av maskinlæring og dyp læring vil en kunne lage gode analyser som viser hvem som mest sannsynlig vil få vansker med å lære noe bestemt slik at en kan bidra med ekstra ressurser til disse, for eksempel i form av nye typer visualiseringer med VR og AR.

Tenk deg fotosyntesen forklart i en boktekst, kanskje illustrert med en figur, sammenlignet med det samme der du kan ”være inne i” bladet og se prosesser som foregår rundt deg.

I samfunnsfaglige emner vil det være naturlig å samarbeide mer og på smartere måter, for eksempel via samskriving  (eks Google docs), å bruke sosiale bokmerker (eks Diigo) for å dele ressurser tilgjengelige på nett), bruke ulike gruppefunksjonaliteter (eks Facebook, LinkedIn) for å etablere praksisfellesskap for å kunne diskutere ulike temaer, få råd fra andre og dele egne erfaringer og ressurser.

Disruptive læringsteknologier gjør at vi ikke trenger å ha klasser og forelesninger, men kan ta i bruk studentaktive læreformer som beviselig skaper bedre læring enn hva selv de beste forelesningene kan bidra til.

 

Økte skiller i samfunnet som følge av delingsøkonomien

Arne Krokan 3 Comments

Dette er et lite utdrag fra kapittelet «Delingsøkonomiens politiske økononomi» fra min kommende bok «deling plattform tillit». Håper er å kunne bidra med en mangefasettert analyse av delings- og plattformøkonomien i håp om at vi bedre kan forstå hvilken vei teknologiutviklingen bringer oss.

 

Tomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre (2014) bidro til å sette søkelyset på hvordan verdens kapital er blitt samlet på stadig færre hender og på den måten bidrar til økt ulikhet i verden. Forskjellene har blitt markant større de siste 30 årene. I dag har de 85 rikeste menneskene i verden like stor formue som den fattigste halvparten har til sammen.[1] De rikeste 1 prosent i verden eier 65 ganger så mye som den fattigste halvparten.

I USA er inntekts-ulikheten nå like stor som den var under depresjonen i 1928,[2] og den rikeste delen av befolkningen øker sin andel av landets samlede formue på bekostning av de minst ressurssterke. I 2013 eide de 10 prosent rikeste familiene over 75 prosent av landets samlede formue.[3]

Utsiktene for dem som er avhengige av at andre skaper jobbene er heller ikke spesielt gode. De største multinasjonale selskapene i USA, slik som General Electric, Wal-Mart, Microsoft og Caterpillar, sysselsetter til sammen en femdel av alle arbeidstakere i landet. Siden 2000 har disse selskapene redusert antall ansatte med 2,9 millioner, mens de i samme periode har opprettet 24 millioner arbeidsplasser i utlandet.[4]

I tillegg betaler disse selskapene til sammen mindre skatt enn noen gang, en utvikling som har fått Hill (2015, side 4) til å konkludere med at

[What] … the techno sapiens have planned for us is a dead end for U.S. workers, as well as for the national economy.

Forfatteren av boken Raw Deal: How the «Uber Economy» and Runaway Capitalism Are Screwing American Workers er med andre ord ikke spesielt optimistisk når det gjelder den fremtidige utviklingen med hensyn til denne siden av samfunnsutviklingen, og han er bekymret for konsekvensene.

Også i Norge er ulikheten økende. Ifølge SSB[5] fikk de rikeste 10 prosent i Norge i 2014 over 20 prosent av inntektene, mens de fattigste 10 prosent fikk i underkant av 4 prosent. Nesten halvparten i denne siste gruppen består av personer med innvandrerbakgrunn. Av de øvrige er en stor andel personer som mottar offentlige stønader, personer som ikke eier særlig mange ressurser som kan settes i sirkulasjon gjennom delingsøkonomien. Derfor vil de med stor sannsynlighet ikke kunne tjene mye på den utviklingen vi ser konturene av.

Økt ulikhet er en av konsekvensene av teknologisk utvikling i de fleste samfunn, og delingsøkonomien og de nye plattformene bidrar til å øke forskjellene fordi størstedelen av verdiskapingen havner hos plattformskaperne og deres eiere (McAfee og Brynjolfsson 2017).

I det kapitalistiske samfunnet er eierskap til produksjonsmidlene nøkkelen til å forstå hvordan fordelingen av overskuddet av produksjonen er, noe Karl Marx (1867) var en av de første til å beskrive. Mens det i det tidligere jordbrukssamfunnet var lett å se at de som eide jord faktisk utnyttet dem som ikke var selveiere, ble det vanskeligere å se hvordan denne utbyttingen eller undertrykkelsen fant sted i det gryende industrisamfunnet. Man så imidlertid konturene av hvordan kapitalismen som system på sikt ville føre til økte forskjeller, og det til tross for at mange av dem som fikk jobb i fabrikkene tok steget ut av jordbrukssamfunnets avhengigheter da de reiste til byene for å jobbe, fordi de fikk egen lønn og kunne i langt større grad bestemme over eget liv.

Historien har vist at det kapitalistiske systemet har bidratt til å forsterke mange av de endringene som Marx fryktet og som Piketty har beskrevet. Løsningen på problemet er ifølge Piketty at vi bør innføre en global skatt på kapital, progressiv og med høyt bunnfradrag.

Den skjevheten i tilgang til verdier som er skapt i det 21. århundre har i tillegg vist seg å ha en rekke andre negative konsekvenser, slik som at dem med lavest inntekt har dårligere helse og lavere forventet levealder enn de rike. De har også lavere utdanning, en høyere andel er rusmisbrukere og de har mindre stabile familierelasjoner enn dem med høyere inntekter. Fattigdom avler med andre ord både fattigdom og sosiale problemer. Kan de nye plattformene og delingsøkonomien bidra til å endre noe av dette?

I boken Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis skriver J.D. Vance (2016) om sin egen hvite og fattige families kontinuerlige kriser, og ikke minst om hvordan tillit til institusjoner har forvitret blant store grupper mennesker i det amerikanske samfunnet. Alle han omgikk seg med var overbevist om at man ikke kunne stole på mediene – fake news var hverdagen. De trodde oppriktig at universitetene var rigget slik at de ikke hadde adgang til dem og at de ikke hadde noen reell tilgang til arbeidslivet. Hva er meningen med livet i en slik livssituasjon? Det er et gjennomgående tema i boken, som skildrer en moderne kamp for tilværelsen der tilliten til de institusjonene i samfunnet som var grunnlaget for veksten i den amerikanske middelklassen gradvis forsvinner.

Tillit er limet som holder samfunnet sammen. Den amerikanske drømmen, drømmen om at alle kan bli rike bare de jobber hardt nok, har fått mange til å jobbe mye, men dersom troen på at det nytter forsvinner, forsvinner også håpet om et bedre liv, og kanskje evnen til faktisk å gjøre noe med sin egen livssituasjon, og etter hvert viljen til å arbeide hardt, noe Vance illustrer på en overbevisende og modig måte.

Den amerikanske psykologen Martin Seligman (1972) har beskrevet den situasjonen som Vance synliggjør som «lært hjelpesløshet», hvilket innebærer at man kommer i en situasjon en ikke greier å komme ut av på egenhånd. Slik lært hjelpeløshet er beskrevet i en rekke sammenhenger, også som en egenskap som kan overføres mellom generasjoner.

Uten reelt håp om en bedre fremtid, er det forståelig at man setter spørsmålstegn ved andres analyse av problemet og og forslag til løsninger.

I tillegg til opphoping av kapital på stadig færre hender, har det siste tiåret også brakt en annen stor endring, nemlig overgangen fra industrisamfunnet til det digitale nettsamfunnet. I 2006 var fire av de mest verdifulle selskapene i verden industriselskaper, mens det i 2016 bare var selskaper som arbeider med «digitale goder», plattformer og kunstig intelligens som toppet listen. Alphabet (Google), Facebook, Amazon og Apple var nykommerne. Industrisamfunnets arbeidsplasser blir erstattet av det digitale nettsamfunnets, med andre krav til kompetanse og innsikt enn det som hadde skapt industrisamfunnets arbeidsplasser.

Organiseringen i plattformer, som er fundamentet for delingsøkonomien, har to økonomiske konsekvenser. Den ene handler om overføring av verdier mellom individer, som følge av at enkeltpersoner kan kapitalisere på eierskap til underutnyttede ressurser. Den andre handler om det systemiske, om eierskap til plattformene, og om hvordan de kan iscenesette eller til og med manipulere økonomiske forhold mellom brukerne, hvilket Uber kanskje har vært det beste eksempelet på ved at de til tider har subsidiert sjåførene for å øke antall biler på tilbudssiden, i tillegg til at de har subsidiert kundene slik at prisene på tjenesten har blitt lavere enn hva konkurrentene tilbyr.

[1] https://www.oxfam.org/sites/www.oxfam.org/files/bp-working-for-few-political-capture-economic-inequality-200114-summ-en.pdf Undersøkelsen er sitert i en rekke aviser og tall fra den presentert på Davos-konferansen.

[2] http://eml.berkeley.edu//~saez/saez-UStopincomes-2012.pdf. Lest 23. juli 2017.

[3] https://www.federalreserve.gov/pubs/bulletin/2014/pdf/scf14.pdf. Lest 23. juli 2017.

[4] https://www.forbes.com/sites/susanadams/2011/04/19/jobs-at-big-u-s-firms-move-overseas/#22f0575a1e20. Lest 23. juli 2017.

[5] https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/statistikker/ifhus/aar/2015-12-16

Teknologien endrer samfunnet

Arne Krokan 65 Comments

Dette er tittelen på en bok jeg var medredaktør på i 2017. Du kan lese utdrag fra boken her.

Boken er skrevet for ledere, politikere, ungdom og andre som er opptatt av hvordan teknologi endrer samfunnet. Den er skrevet i et enkelt språk med håp om at mange kan fatte interesse for disse temaene og også faktisk bruke litt tid på å sette seg inn i hva de handler om. Tematisk spenner den over emner som kunstig intelligens, 3D print, blockchain/bitcoin, tingenes internett, virtual reality, big data, plattformer/sosiale medier, læringsteknologi, bioteknologi, nanoteknologi, solenergi, batterier og smarte nett, energilagring i hydrogen og litium, selvkjørende biler, autonome systemer,  industriroboter og sårbarhet som følge av ny teknologi.

Alle kapitlene er skrevet av noen av landets fremste eksperter på emnene.

Hva gjør disse teknologiene med samfunnet? Hva betyr det når de endringene som beskrives skjer samtidig? Hva har dette med den 4. industrielle revolusjon å gjøre? Hvilke konsekvenser har de til syvende og sist for oss mennesker? Dette er noe av tematikken vi skal skrive om i den neste boken, der fokus er på de samlede effektene av teknologisk endring på ulike sektorer, arenaer eller områder i samfunnet. Denne boken kommer forhåpentligvis ut høsten 2017 eller våren 2018. Så langt er det planlagt 20 kapitler med fokus på mennesker, varer og vareproduksjon, tjenesteyting og annet.

Hva tenker du er de viktigste endringene vi har sett så langt? Eller de mest interessante? Hvilke utfordringer ser du ved disse endringene?

CV

CV

PERSONALIA

Navn:          Arne Krokan
Tittel:          Professor emeritus, forfatter, kurator, foredragsholder
Adr:            Høgdaveien 44, 1482 Nittedal
Født:           060654 i Levanger
Sivilstatus:    gift, 4 barn født 1985 – 1995
Stilling:        prof emeritus økonomi og ledelse ved NTNU

MERITTERING

Utnevnt som merittert underviser ved NTNU i 2019.

Opptatt i Norsk Teknisk Vitenskapsakademi 2019.

Utnevnt som «årets ildsjel» på Digitaliseringsdirektoratets årskonferanse 2020.

UTDANNING

Dr.polit i Medievitenskap, (PhD ekvivalent) Universitetet i Oslo.

Mag.art. Sosiologi, (PhD ekvivalent) Universitetet i Oslo

Mellomfag kvinnesosiologi, Universitetet i Oslo

Grunnfag sosiologi, Universitet i Oslo

Grunnfag statistikk, Universitetet i Oslo

Grunnfag psykologi, Universitetet i Oslo

FORSKNINGSINTERESSER

Mine faglige interesser og arbeide er knyttet til temaet ”hvordan teknologi endrer arbeidsprosesser, organisasjoner og samfunn på makro-/mikronivå”. Jeg har en sterk interesse for utvikling og bruk av ny teknologi og ikke minst for å forstå hvordan teknologi og spesielt digitale tjenester endrer vilkår for arbeid og verdiskaping i samfunnet, samt analyse av hvilke utfordringer disse endringene skaper for oss.

Disse temaene holder jeg mellom 50 og 100 foredrag om årlig i ulike sammenhenger.

 

YRKESERFARING KRONOLOGISK

1970 – 1980

Diverse sommerjobber på jernlager, i gartneri, som maler, 2 sommere i fiskeindustrien i Båtsfjord med ulike oppgaver (truckfører, kranfører på Hurtigruta, filetarbeid mm), medarbeider i ungdomsklubb mm.

1981 – 1982
Vit.ass. Institutt for Samfunnsforskning.

1983-1985
Leder for Ungdomsinformasjonen i Oslo, informasjonskontor Oslo kommune.

1985- 1990
Høgskolelektor og førsteamanuensis (fra 1988) ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole. Jeg underviste kurs i statistikk, informasjonstjenester for næringslivet og i ”infologi” (læren om informasjon). I tillegg var jeg skolens IKT-sjef i en periode og ansvarlig for et IKT-samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, Universitetsbiblioteket og Statens bibliotek- og informasonshøgskole.

1990 – 2004
Førsteamanuensis i «Information management» ved Handelshøgskolen BI, Norges Markedshøyskole. I tiden på NMH var jeg blant annet seksjonsleder for «Informasjon- og kommunikasjonsseksjonen». Dette omfattet faglig ansvar for videreutvikling av grunnfag og mellomfag i markedskommunikasjon, og informasjon og samfunnskontakt.  Jeg har undervist kurs i statistikk, informasjon og informasjonssystemer, business intelligens, distribusjonskanaler, mellomfag i informasjon og samfunnskontakt, mellomfag i markedskommunikasjon, samt temastudier (for masterstudenter) innen området «Informasjon, organisasjon, teknologi og økonomi». Jeg jobbet ti år m undervisning av kurs knyttet til masterprogrammer i ”management” med temaer som eBusiness, med mer.

1998 – 2002
Partner i Made4net, et konsulentselskap som arbeidet med omstilling av virksomheter som ønsker å lykkes i den digitale økonomien. 50 %.

2002 – 2004
Professor II i ”sosiologi og teknologi” ved ISS NTNU.

2004 – 2020

Professor i sosiologi, NTNU, SVT-FAK, ISS

Arbeide her omfatter ledelse av prosjekter, spesielt prosjektet ”smart læring” som gikk over 4 år og er videreført gjennom NTNUs satsing på digitalisering av læreprosesser gjennom et eget program (DRIVE).

2020 – 2023

Professor i økonomi og ledelse ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU. Her arbeider jeg spesifikt med å utvikle og gjennomføre kompetanseutviklende tilbud innen digital transformasjon for finanssektoren.

2011 – 2023

Professor II i digital økonomi / digital forretningsutvikling ved Høyskolen Kristiania.

2023 –

Selvstendig næringsdrivende, forfatter av bøker, artikler og kommentarer, kurator gjennom egen web og sosiale medier, foredragsholder, kursutvikler med fokus på digitale læringsdesign, podcastvert med mer.

DELTAKELSE I OFFENTLIGE UTVALG

Jeg har vært eller er medlem av følgende Regjeringsoppnevnte offentlige utvalg.

Fra 2013-14 var jeg medlem av MOOC-utvalget, som utarbeidet

NOU 2014:5 MOOC til Norge – Nye digitale læringsformer i høyere utdanning.

Fra 2017 var jeg medlem av Domstolkommisjonen, et offentlig utvalg som skal utrede domstolenes fremtidige organisering. Vi leverte to NOUer.

Vedlegg om digital transformasjon av domstolene

DOKTORGRADSKOMMISJONER

Christian Persson, KTH Sverige. Strategies for enhancing consumer interaction in electronic ratailing. Doctoral dissertation. Ledet vurderingskommiteen. 2001.

Piet van der Zanden. Delft University of Technology, Nederland. The Facilitating University. Positioning Next Generation Educational Technology. 2009.

Jan-Paul van Staalduinen. Delft University of Technology, Nederland. Gamers on Games and Gaming: Implications for Educational Game Design. 2012.

Ebrahim Rahimi, Delft University of Technology, Nederland. A Design Framworkfor Personal Learning Environments. Medlem av vurderingskomite. 20015.

Thieme Hennis. Delft University of Technology, Nederland. A Pedagogical Design Framework to Engage At-Risk Youth. 2016.

Tone Merete Berg Aasen, NTNU. Innovation as social processes. A participative study of the Statoil R&D program Subsea Increased Oil Recovery. 2009. Ledet PhD-kommisjonen

Tom Erik Julsrud, NTNU. Trust across Distance: A network approach to the development, distribution and maintenance of trust in distributed work groups. Ledet PhD-kommisjonen.

I tillegg har jeg vært leder av en lang rekke kommisjoner for å vurdere masteroppgaver, samt veileder for en lang rekke masterstudenter og flere PhD-studenter.

UTVALGTE PUBLIKASJONER

BØKER

Homo Appiens : hvordan teknologi endrer våre liv. Cappelen Dam Akademisk. 2022.f

Deling – plattform –tillit : en analyse av delingsøkonomi, plattformer og flersidige markeder. Bok under produksjon hos Cappelen Dam Akademisk. 2018.

Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget.  (redaktør med Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017.

Det friksjonsfrie samfunn – digitale tjenester i praksis.  Oslo: Cappelen Dam Akademisk. 2015.

Nettverksøkonomi: Digitale tjenesters og sosiale mediers økonomi. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. 2014

Smart læring: Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Oslo: Fagbokforlaget. 2012

Sosiale medier i all offentlighet. Kommuneforlaget. (med Petter Bae Brandtzæg, Lar Gillund, Øyvind Kvalnes, Alf Tore Meling og Jon Wessel-Aas). 2011.

Den digitale økonomien: Om digitale tjenester, forretningsutvikling og forretningsmodeller i det digitale nettsamfunnet. Oslo: Cappelen Akademisk forlag. 2010

Informasjon, informasjonsøkonomi og informasjonsledelse. – Oslo : Universitetet i Oslo. – 330 sider. Avhandling Dr.Polit. Institutt for medier og kommunikasjon. 1997

Statistikk, – en innføring for bibliotekarer /… og Niels Ole Pors. – København : Danmarks bibliotekskole, 1988 . – 95 s. (UTSOLGT)

Forstå statistikk : statistiske metoder for humaniora og samfunnsfag. – Oslo : Kolle forlag, 1995. – 280 sider. (UTSOLGT)

Ungdomsguiden for Oslo. Oslo: FAFO. 1985. (UTSOLGT)

FORSKNINGSRAPPORTER ETC

New Business Forms in e-Business and Medie ”eMedia”. (Med Ulf Lindqvist, Nils Bjørn-Andersen, Ørn Kaldalòns og Christian Persson. Rapport til ”Nordic Innovation Center”.

Muliggjørende teknologier (med Asbjørn Rollstadås og Lar Thomas Dyrhaug). I Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget.  (redaktør med Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Kontaktmønster og hjelpenettverk : delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen 1980. Oslo, 1982. (Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:8). 66 s.

Minstepensjonisters boforhold. Delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen. Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:7

Sosiale nettverk.  Delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen. Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:9

Helse-konsekvenser for daglig virksomhet.  Delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen. Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:7

Automatisk virkende informasjon: et oppdrag for Statens informasjonstjeneste om erfaringer med og behov og muligheter for AVI i offentlig forvaltning. Oslo 1983. Sammen med Tord Høivik, Erling Berge og Åke Hartmann.

UTVALGTE BOKKAPITLER, ARTIKLER OG ANDRE TEKSTER I UTVALG

 Organisatoriske utfordringer ved MOOC-prosjekter. I MOOC i høyere utdanning –historier om pedagogisk utviklingsarbeid. Norgesuniversitetets skriftserie nr 1/2017.

Muliggjørende teknologier (med Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug)
 I Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget.  (redaktør smn m Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Plattformer og sosiale medier.
ITeknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget.  (redaktør smn m Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Digital læring.
I Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget.  (redaktør smn m Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Innholdsmarkedsføring og forretningsmodeller. I Innholdsmarkedsføring -Konsept, forretningsmodeller, juss, etikk og praksis. Cappelen Dam Akademisk. 2016.

Ny teknologi skaper nye muligheter for læring. I Magma nr 3 2014.
Tilgjengelig: http://www.magma.no/ny-teknologi-skaper-nye-muligheter-for-laring

Smart læring i en folkelig tradisjon.  I: Folkedanningens vandringer. Folkeuniversitetet 150 år. Fagbokforlaget 2014 ISBN 978-82-450-1687-1. s. 209-2019

Sosiale mediers inntog i samfunnet. I Sosiale medier i offentlig sektor. Kommuneforlaget: Oslo 2011.

Den nye forfatterøkonomien I Prosa nr 4 2011.

Den digitale økonomien : Om digitale tjenester, forretningsutvikling og forretningsmodelleri det digitale nettsamfunnet. Cappelen akademiske. 2010.

Digitale natives og homo zappiens. I Moderne oppvekst: nye tider, nye krav. – V. Glaser og J. Bølstad (red). Andre bidragsytere: Trond Berg Eriksen, Helene Uri, Øyvind Kvello, Bent Hougaard, Bengt-Erik Andersson, Loveleen R. Brenna, May Britt Drugli, Britt Unni Wilhelmsen, Berit Michelet, Thomas Nordahl og Anne-Karin Sunnevåg. Universitetsforlaget 2008.

Why Dont They Automate. Paper til NordiCHI06 Workshop on User involvement and representation in e-Government projects. Med Solveig Midtbust. Tilgj.

Internett som drivkraft i samfunnsutviklingen. I Medier, politikk og samfunn / Berit von der Lippe (red). Oslo : Cappelen, 2004. s 296 – 330.

Pricing Public Information : The Case of Norwegian Government Policymaking. – I Public Budgeting, Accounting and Financial Management, Volume 14, Number 1, Spring 2002. Pages 137-149.

Pricing Prinsiples for Public Information. I Læring gjennom økonomi, system og prosjekt (med Petter Godtschalk). Festskrift til Erling S Andersen. NKI 2002.

Internett – et kommunikasjonsteknologisk paradigmeskifte med konsekvenser. I Underveis til fremtiden : Kunnskapsledelse i teori og praksis / Ken Friedman og Johan Olaisen (red). Fagbokforlaget 2000.

Internett, teknologi og tjenester i markedsrommet. I Medier, påvirkning og samfunn / Berit von der Lippe og Odd Nordhaug (red). Cappen 2001.

Verdien av informasjon. – s 34-38. – I Informasjonsøkonomi. – Statens bibliotekhøgskole 1989.

Information management as the main resource for growth and industrial development, Keynote at the Offshore Information Conference, Oslo 1992. Med Tor G Syvertsen.

Informasjonskvalitet. Paper presentert på NOKOBIT Bodø 1997.

What is information? The economics of information. Paper presented at FOP Stavanger 1989.

På 2000-tallet hadde jeg i en årrekke en fast spalte som gjestekommentator om ”Teknologi og økonomi” i Kapital. Noen av innleggene er listet her:

https://wo.cristin.no/as/WebObjects/cristin.woa/wa/fres?action=sok&etternavn=krokan&fornavn=Arne&tidsskriftnavn=kapital&erNorsk=1&erNordisk=1&erNasjonalt=1&erInternasjonalt=1&erUkjent=1&visParametre=1&hkat=TIDSSKRIFTPUBL&sort=alfabetisk&bs=50

FOREDRAG PERIODEN 1980 – 2018

I perioden har jeg holdt mer enn 1000 foredrag for offentlig/privat sektor. De siste årenes foredrag er i hovedsak listet her.

Hovedtematikk i de aller fleste foredragene er analyser av hvordan ulike teknologier endrer samfunnet. Teknologier som er analysert med tanke på organisatoriske og samfunnsmessige konsekvenser er knyttet til energisektoren/smartgrid (Energi Norge, en lang rekke kraftselskaper med mer), velferdsteknologi/smarthus/tingenes internett (kommuner, Telecom World, interkommunale prosjekter/samarbeid, fylkeskommuner), 3D-print (Statens digitaliseringskonferanse, samt nesten alle foredrag siste tre år, kunstig intelligens/maskinlæring/dyp læring (nesten alle foredrag siste tre år og tidligere), plattformer som data-arkitektur (Dataforeningens arkitekturkonferanse, Nokios/Norsk konferanse for IKT i offentlig sektor og nesten alle foredrag siste tre år), læringsteknologi/big data for læring/teknologi for kunnskapsutvikling og håndtering etc (flere hundre foredrag for skoler, kommuner, fylkeskommuner, forlag, faglige konferanser, fagorganisasjoner, NHO/LO, Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektøratet, Senter for IKT i Utdanningen, Innovasjon Norge, IKT Norge, universiteter og høgskoler med mer).

I tillegg foredrar jeg hyppig om effekter av teknologiske skifter slik som overgang fra jordbruks- til industrisamfunn og videre til digitalt nettsamfunn.

Av sentrale konferanser jeg har bidratt på med denne typen innlegg er:

  • Statens topplederkonferanse
  • Statsministerens toppkonferanse om innovasjon i offentlig sektor
  • Forskningsrådets ekspertkonferanse om innovasjon i offentlig sektor
  • Statens personallederkonferanse
  • Regionale NHO årskonferanser
  • Statens digitaliseringskonferanse (NKUL –største konf om IKT og læring)
  • Nokios (største konf m forsknings-/forvaltningsperspektiv på IKT i offentlig sektor)
  • Offshorekonferansen
  • Desemberkonferansen (olje/gass-sektoren)
  • Shipping 4.0
  • Brukerforum til en lang rekke IKT-selskaper (Software Innovation, Agresso, IBM, m.fl
  • NETS-konferansen samt en lang rekke konferanser innen bank, finans med mer.
  • Skattekonferansen, samt Skatteetatens strategikonferanse

Her er utvalg av foredrag som vise noe av spennvidden i virksomheten.:

Bruk og misbruk av epost – har epost en fremtid?

Norsk informatikkonferanse 2003.

Commodityprodukter og opplevelserpå nett – om utviklingen av spilltjenester på internett. Norsk Tipping 2003.

Teknologisk konvergens. Tjeneste utvikling i telekombransjen. Tele Danmark. 2003.

Et fungerende marked for digitale læremidler. Utdanningsdepartemenet. 2004

Hvordan IT forandrer samfunnet. IT-forum for Vestlandet 2004.

Blurring the borders – effects of convergence in the Scandinavian media sector. Association of internet researchers. Brisbane 2006.

Corporate blogging som del av kommunikasjonsstrategien. Statoil kommunikasjonsavdeling. 2005

Kommunale tjenester i det digitale nettsamfunnet. Sørtrøndelag fylkeskommune. 2005.

Redaktøren er død. Årsmøtet i norsk redaktørforening. 2005

Web forandret business – vil web forandre politikken også? Forskningsrådets KIM-program 2005.

Blurring the borders – effects of convergence in the Scandinavian media sector. Association of internet researchers. Brisbane 2006.

eGovernment –muligheter på lokalplanet.

  1. 2006.

IT og nettverksorganisasjoner –omstilling i offentlig sektor. Ledersamling Trondheim kommune. 2006.

Online gaming som universitetsfag. Foredrag Tekna 2006.

Best på service – hva kan kommunene lære av Skandiabanken? Servicekonferansen 2008.

Arkivutfordringer når vi flytter informasjon fra fjellet til skyen.

  1. norske arkivkonferanse 2013.

Bredbåndsutbygging –hva skal vi bruke det til i fremtiden og hvor viktig er det? Konf Sør Trøndelag fylke. 2013.

Digital økonomi –hvilke konsekvenser før den til for Skatteetaten? Lederkonferanse Skatt Øst 2014.

Adaptiv læring og læringsanalyse : om nye digitale læreprosesser.

Innovasjon Norge og Ikt Norge konf 2015.

Delingsøkonomi –muligheter og utfordringer i norsk kontekst.

Skattekonferansen 2015.

Den nye teknologien, korleis utfordrar det oss og korleis påverkar det samfunnet?

Næringslivskonferanse Sogn og fjordane. 2015.

Digitale tjeneste endrer samfunnet, -hvor går vi videre.

Årskonferanse Sjøfartdirektoratet 2015.

Byggsektoren, -hvordan utnytte 3D-print, kunstig intelligens og nye læreformer?

Workshop for ledere i byggenæringen, Norsk prosjektforum. 2016.

Digitale muligheter for næringsmiddelsektoren.

NHOs årskonferanse mat og drikke. 2017

Crowdfuning i delingsøkonomiens tidsalder.

Econakonferansen 2016.

Bank og finans i lys av ny teknologi –muligheter og utfordringer.

Strategiseminar Lindorff. 2017.

Delingsøkonomi og digitalisering –konsekvenser for fremtidig skattegrunnlag.

Skatteetatens årlige strategikonferanse. 2017.

Digitalisering – konsekvenser for energisektoren.

E-Co hunderårsjubileum juni 2017

Digitalisering i energisektoren –noen utfordringer for ledere

Vinterkonferanse Energi Norge

Digitaliseringog forretningsutvikling med base i energisektoren.

Lyse energi 2017-11-10

Digital medieledelse.

Foredrag på masterprogram v BI. 2017, 2016, 2015

, deriblant på alle de store utdanningskonferansene, Statens digitaliseringskonferanse i Operaen, Statens topplederkonferanse, Statens personallederkonferanse, for mediesektoren, energisektoren, HR-sektoren m.m.

KURS OG OPPLÆRINGSOPPLEGG

De siste 30 årene har jeg utviklet og gjennomført en rekke utdannings og utviklingsprogrammer. Her er et utvalg av kurs og seminarer jeg har hatt ansvar for.

I 2013 utviklet og gjennomførte jeg Norges første MOOC i ”Teknologiutvikling og samfunnsendring”. Fra 2014 utviklet jeg en MOOC i ”Smart læring”, begge med flere tusen deltakere.

Div kurs jeg har utviklet og gjennomført.

Digital markedsføring (7,5 studiepoeng Høyskolen Kristiania)

Digitale vekststategier (7,5 studiepoeng Høyskolen Kristiania)

Teknologiendring og samfunnsutvikling (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Teknologiendring og samfunnsutvikling som rent nettbasert studietilbud v NTNU.

Sosiale medier i offentlig sektor (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

eGovernment – IKT i offentlig sektor (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Smart læring (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Statistikk (10 studiepoeng HIOA)

Markedsanalyse (10 studiepoeng IHM Business School)

Infologi (30 studiepoeng sivilbibliotekarutdanƒningen ved Høgskolen i Oslo)

Informasjon og samfunn (30 studiepoeng NMH/BI)
Business Intelligence (30 studiepoeng NMH/BI)

Informasjonsøkonomi (30 studiepoeng NMH/BI)

Elektronisk handel (30 studiepoeng NMH/BI)

Medieøkonomi (9 studiepoeng Høgskolen på Gjøvik)

Elektronisk handel (30 studiepoeng BI senter for lederutdanning)

eEnterprise (10 studiepoeng Handelshøgskolen BI)

Nettverksøkonomi, cyberdemokrati og regional næringsutv (30 studiepoeng)
Dette programmet ble utviklet og gjennomført på oppdrag for LINK-programmet i Kongsberg/Numedal regionen. Programmet ble gjennomført med 5 samlinger over tilsammen et studieår. I alt 40 deltakere tok eksamen

Nettverksøkonomi i telekombransjen (30 studiepoeng)
Programmet ble gjennomført bedriftsinternt i Netcom, med omlag 40 deltakere. Halvparten av dagens konsernledelse fulgte programmet.

Elektronisk handel i bank. (30 studiepoeng) DNB sto som oppdragsgiver for dette programmet. 50 deltakere fulgte 150 timers undervisning. De skrev prosjektoppgaver og tok i tillegg en skriftlig eksamen. Prosjektoppgavene ble fulgt opp av bankens ledere, og flere av oppgavene utgjorde spirer til nye tjenester i banken.

Nettsamfunnet og forsikringsbransjen. (15 studiepoeng)

eBank – forretningsutvikling med ny teknologi. (15 studiepoeng)

Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet  (7,5 studiepoeng)

emarketing – sammen med annonsørforeningen (7,5 studiepoeng)

Mobile commerce – sammen med annonsørforeningen (7,5 studiepoeng)

Digital markedsføring (30 studiepoeng Markedshøyskolen)

Tid for ny teknologi i skolen

Arne Krokan 3 Comments

Denne artikkelen stod på trykk i Syn og segn nr 3. 2015. Den er dessverre ikke tilgjengelig på nett annet sted enn her.

 

Den norske skulen må ta i bruk ny teknologi for å skape meir motiverande og effektive læreprosessar. Kunnskapen finst, men finst det vilje til endring?

I ei vakker lita novelle med tittelen «The Fun They Had»[1] skriv science fiction-forfattaren Isac Asimov om Margie og Tommy på 11 og 13 år, og om reisa deira tilbake til det fortidige skulesystemet. I hendinga, som er lagd til 17. mai 2157, set Asimov – og det i ei tid då datamaskinene enno var på teiknestadiet – skule- og læringspraksisane i perspektiv ved å beskrive korleis framtidig teknologi, slik han såg det, ville endre læreprosessane i skulen.

I ei av hendingane er Margie og Tommy saman med bestefar sin, som fortel historier frå gamle dagar og skulesystemet den gongen. I gamal tid fanst inga datamaskin, seier bestefar, men derimot noko anna: blekk og papir: Alle historiene, forteljingane, mytane og hendingane som dei kjende til, var skrivne ned på papir, og som oftast mellom to grove permar – i ei bok. Bestefar kan òg fortelje at ungane den gongen gjekk på noko dei kalla skule – ein lærestad der born og ungdom oppheldt seg saman, der dei måtte lære det same, og der læraren var eit menneske.

Margie og Tommy undrar seg. Det heile verkar eigentleg uverkeleg. Kan eit menneske vite like mykje som maskinene deira, spør dei.

Ifølgje Asimov og forteljinga om framtidslandet er læraren i år 2157 heller ikkje noko menneske med kjøt og blod – men derimot ei svart og stygg datamaskin. Instruksjonane og kunnskapen kjem ikkje frå eit menneske ved eit kateter, nei, men frå ein skjerm, og leksene – dei blir leverte med maskinkode, noko ungane byrjar å lære alt i seksårsalderen.

I novella set Asimov på forunderleg vis skulen i samtida – det vil seie 1950-talsskulen – i eit historisk læringsperspektiv, der det sosiale framleis dominerer kvardagen. I 2157, derimot, står den mekaniske læraren på eit bord i eit rom heime hjå eleven. Framtidselevane lærer og tileignar seg kunnskap i kvart sitt tempo, tilrettelagt for kvar einskild, utan at forfattaren går særleg inn på korleis dette skjer i praksis.

«Margie was thinking how the kids must have loved it in the old days. She was thinking about the fun they had.» Fortida høyrest eksotisk ut, tykkjer Margie, den gongen då borna gjekk i eigne skulehus, den gongen dei måtte hjelpe kvarandre med å lese og skrive, den gongen skulen var ein sosial møteplass og elevane rusla saman heim når skuledagen var over.

Kanskje er ikkje alt som det bør vere i framtidslandet? Margie drøymer om gamle dagar.

 

Teknologi for læring

I novella er det særleg to perspektiv som trer fram: Det eine dreier seg om teknologien, og kva slags teknologi ein vil ta i bruk i framtida for å lære. Det andre er om skulen som organisasjon og organiseringa av han: Korleis etablere læring som sosial prosess i samspel med ny teknologi?

Noko av det som har vore med på å hindre gode og effektive læreprosessar gjennom tidene, har vore fråværet og mangelen på teknologi. Du tenkjer kanskje ikkje over fråværet av den slags i vår alminnelege kvardag, og som moderne menneske ser du kanskje heller ikkje på tavle, krit, bøker, blyant og papir som teknologiske produkt. Vi er heldige i vår del av verda, fordi vi har hatt tilgang til dei fleste teknologiske nyvinningane. Men kanskje er det på tide å friske opp att nyvinningane i skulekvardagen? Finst det ny teknologi som enno ikkje er teken i bruk? Finst det nye måtar å lære på?

Før tavlene blei oppfunne på byrjinga av 1800-talet, var det nesten umogleg å gje skriftleg instruksjon til fleire menneske på same tid. Og difor dominerte den munnlege formidlinga rundt peiselden, i kyrkjene og på forsamlingshusa, i tillegg til instruksjon og taus kunnskapsoverføring i dei såkalla «meister og svein»-relasjonane. Medan relasjonen mellom meister og svein dreia seg om direkte og personleg instruksjon, bygde skulen opp eigne hus med klasserom der undervisninga og kvalifiseringa til framtidig samfunnsdeltaking skulle gå føre seg på meir rasjonelle måtar: Skulen som institusjon og system vart sett i – ja, nettopp, system.

Hovudprinsippa for organisering av effektive læreprosessar vart etablert tidleg på 1800-talet og vidareutvikla inn på 1900-talet. Dette betydde i praksis at ein lærar med godkjent lærarutdanning fekk ansvaret for kva elevane skulle lære, og korleis. I 1860 kom lov om allmennskule – og fast skule vart vanleg. Det vart innført nasjonale eksamenar for å teste og kontrollere at ungane lærte det dei skulle, og som grunnlag for å sile ut dei med særleg gode eigenskapar og kvalifikasjonar for vidare utdanning. Gjennom meir enn 150 år vart det skapt ein kultur der læraren var den sentrale ressursen og aktøren i læreprosessane – godt støtta av tavla, kritet og lærebøkene.

I 1969 vart det innført 9-årig grunnskule. I 1994 vart det lovfesta rett til vidaregåande skule.

Det er forunderleg å sjå korleis Asimov tenkte seg framtida – ei framtid der alt ein skulle lese og lære, var å finne på ein skjerm, og korleis han tok opp tema som vi i dag kallar adaptiv læring, det vil seie at kvar elev får tildelt læringsressursar og oppgåver ut frå sin eigen ståstad og ikkje som del av ein felles sosial læringsprosess der alle må lære det same heile tida.

 

Intelligent adaptiv læring

Hausten 2015 lanserer forlaget Gyldendal Multi Smart Øving[2], eit adaptivt læreverk i matematikk for elevar i barneskulen. Kjernen med læreverket og metodikken er følgjande: Elevane går fyrst igjennom ei spesifikk kartlegging gjennom eit datasystem som dokumenterer kva dei einskilde elevane kan, og kva dei ikkje forstår. Seinare får elevane dei læringsressursane som skal til for å fylle dei «hola» som vantar. Slik kan alle jobbe med tema dei forstår, samstundes som dei blir utfordra på nye område.

Intelligent adaptiv læring er ein arbeidsmåte på full veg inn i den norske skulen, saman med ei rad andre teknologiar og digitale tenester – og dei utfordrar oss som skal lære og lære bort på nye og andre måtar enn tidlegare.

Læreprosessane består av korte instruksjonsfilmar om eit bestemt emne, alt nemnde kartleggingsprøver, øvingsoppgåver og testar. Digitale læringsressursar består òg av fleire typar ressursar og verktøy, som til dømes Dragonbox, eit dataspel der brukarane, det vil seie elevane, lærer matematikk utan at dei i røynda er medvitne om det, eller kva dei lærer. I tillegg finst digitale ressursar som til dømes «puggehjelp» – eit verktøy som hjelper elevane til å hugse nye ord, omgrep og fenomen eller språk – slikt vi måtte pugge i skulen i gamle dagar. Nokre av desse verktøya blir brukte i skulen i dag, men det høyrer diverre til det sjeldne: Ifølgje Senter for IKT i utdanninga brukar 85 prosent av elevane i 9. klasse datamaskin ein time annankvar dag, eller mindre, på skulen.[3]

Tenk etter kva du sjølv ville føretrekkje som instruksjon dersom du skulle sette saman eit møbel frå IKEA – ein tung og uleseleg brosjyre eller ein instruksjonsfilm som syner korleis du gjer det i praksis? Det er liten tvil om at ungar i dag vil føretrekkje dei digitale hjelpemidla, ein introduksjonsfilm, til dømes, og dei er flinke til å finne instruksjon og hjelp frå til dømes Youtube og andre nettstader når dei treng det. Desse hjelpemidla fungerer fordi elevane er motiverte for å lære: Dei ønskjer å bruke den tida som er nødvendig for å meistre ei bestemt og utfordrande oppgåve. Slik fungerer dessverre ikkje skulen og skulesystema i dag. Ifølgje professor Thomas Nordal arbeider norske elevar åleine med oppgåveløysing i snitt 60 % av undervisingstida.[4]

Adaptive læreprosessar brukar ofte korte filmar sette i eit heilskapleg system, som òg kan innehalde andre digitale læringsressursar som til dømes element av dataspel, tekstar, simuleringar – i det heile alt som kan gje grunnlag for læring.

 

Teknologi for nye læreprosessar

Dagens teknologi har viska ut skiljet mellom tekst og film, mellom lyd og spel og andre medieformat, fyrst og fremst fordi dei digitale løysingane, til dømes eit nettbrett eller ei datamaskin, er meir generelle teknologiar enn kva papir og film har vore. Nettbretta er både kommunikasjonsteknologi, medieteknologi, spelteknologi, foto-, musikk- og navigasjonsteknologi og mykje meir. Vi kan bruke dei til å gje andre typar innspel for læring enn kva ein kunne før i tida berre med bruk av papir og blyant. Kva vil konsekvensane av desse endringane bli? Vil auka variasjon i læremateriell og læreprosessar føre til betre læring? Og fører det til betre læring – for alle? Er den nyaste teknologien einaste svaret på framtidsskulen?

Ei rekke nye teknologiar og digitale tenester gjev oss nye moglegheiter. Her er døme på tre av dei:

Alle som har ein iPhone, kan alt i dag diktere meldingar. Trykk på den vesle mikrofonen på tastaturet og snakke i veg. Eg har sjølv testa tenesta ei rad gonger, og eg har òg late menneske med ulike dialektar prøve henne. Teksten som kjem opp på skjermbrettet, har som oftast vore korrekt skriven, jamvel om nokre av testpersonane var utlendingar med sterk aksent.

Vi har altså tilgjengeleg teknologi som kan gjere tale om til tekst. Skype har følgt opp og laga ei automatisk omsettingsteneste der vi kan snakke morsmålet vårt i den eine enden av telefonrøret og velje språket til mottakaren i den andre. I fyrste omgang fungerer tenesta best mellom engelsk og spansk, men intensjonen er at tenesta skal fungere for alle språk i verda. Omsettingsteknologien er eit døme på teknologi som i framtida vil gje oss tilgang til alt mogleg læremateriell og til ressurspersonar over heile verda fordi vi er del av det same digitale nettverket.

Den tredje teknologiske nyvinninga som vil påverke læreprosessane i framtida, er kunstig intelligens. Det høyrest kanskje snålt ut, men hugsar du IBMs superdatamaskin som slo verdsmeistrane i Geopardy?[5] Vedundermaskina forstår merkeleg nok naturleg språk og kan òg svare med språk. I 2014 blei maskina teken i bruk på eit callsenter for helsepersonell i Sør-Afrika,[6] der ho hjelper legar og helsepersonell når dei treng råd. Der legar tradisjonelt må basere avgjerdene sine på kunnskap dei sjølv har, kan supermaskina søke gjennom 200 millionar nettsider på under tre minutt og finne all mogleg kunnskap kopla til eit emne, og presentere dette på ein måte som er forståeleg for brukarane.

Vi har altså teknologi nok til å redesigne læreprosessane på heilt nye måtar. Spørsmålet er om vi klarer å få det til, korleis ein designar læreprosessane og innhaldet i kva elevane skal lære, og ikkje minst: Finst det vilje og økonomi til å ta dei nye verkemidla i bruk?

 

Kva skal ein lære?

Ja, kva skal ein lære? I Noreg er skulekvardagen i dag delt inn etter fag. Elevane har matematikk, norsk, språk og liknande som basisfag, og skulen har ein overordna visjon om å gjere elevane til gode samfunnsborgarar, eller til «gagns menneske», som det heitte tidlegare. Men fører dette til at dei får kunnskap nok til å meistre livet som sjølvstendige individ, som skal både leve og arbeide i ulike sosiale og kulturelle samanhengar når dei ein dag går ut av skulen?

Finland blir ofte trekt fram som eit land med eit vellykka skulesystem, ofte fordi elevane skårar høgt på PISA-undersøkingar.[7] Men i år legg finnane om heile skulesystemet drastisk, og organiserer læreprosessane etter mangesidige og fagovergripande kompetansar: Læreprosessane blir delte opp i sju mindre delkompetansar, som til dømes evne til å tenke og lære, kvardagskompetanse, digital kompetanse og kompetanse om arbeidsliv og entreprenørskap. Bakgrunnen for at finnane snur opp ned på skulen, er at den gamle måten å organisere skulekvardagen på er i ferd med å bli utdatert: Skulen i dag skaper låg motivasjon for læring, elevane forstår ikkje kvifor dei skal lære bestemte emne. Skulen fører oftare enn før til låg meistringskjensle – ikkje minst grunna mismatch mellom på den eine sida den tradisjonelle måten å undervise på, og skuleborna si eigenstyrte og lystbetonte læring på den andre.

Så, kva kan utviklinga av framtidsskulen i Finland føre til her heime? La oss gå tilbake til Margie og Tommy, tidsmaskina deira, men gå til året 2030 for å oppleve korleis forfattaren – ser for seg skulen i framtida.

I ein scene i ein film om framtidsskule skal Tommy, Margie og tre vener samarbeide om eit bestemt prosjekt. Temaet er korleis ein tok vare på maten i gamle dagar, i tida før kjøleskåpet. «Vi spør Watson – datamaskina», seier Tommy og vender seg til dei andre.

Ungane skottar på nettbrettet, og med det same dukkar det opp ei melding frå Watson på skjermen i form av eit svar og fleire vedlagde filmar – i tillegg til spørsmål om dei eigentleg ønskte eit kortare svar, om dei heller ville sjå introduksjonsfilmane eller lese om temaet sjølv. Ungane bestemmer seg for å sjå filmen, og sidan dei er fleire som skal sjå han i lag, vidaresender dei filmen til ein storskjerm i studierommet.

I filmen lærer dei at kjøtet før i tida vart anten salta, hengt til tørk, eller sylta, røykt eller grave ned i jorda eller myra for at det ikkje skulle rotne. Noko vart jamvel isa ned.

Læringsguiden held fram: Han fortel ungane at dei òg skal jobbe med prosjektet i ein time, og sidan presentere det dei har funne fram til, for ei gruppe. Ungane blir etter kvart samde om å sjå litt nærmare på nokre av dei gamaldagse oppbevaringsmåtane. Tommy dreg innleiingsfilmen til presentasjonssida, medan Margie og ei av dei andre jentene diskuterer korleis dei skal lage filmen, og ikkje minst korleis dei skal fortelje kva dei syntest om å ete saltsild og drikke surmjølk. Etter ei kort læringsøkt er elevane ferdige med oppgåva og klare til å vise det dei har funne. Til presentasjonen har læringsguiden fått fatt i både salt sild og surmjølk. Silda likte elevane ikkje, men mjølka smakte ikkje så verst.

Kva er dette uttrykk for, tenkjer du.

Historia over er eit godt døme på såkalla problembasert læring, noko som vil bli meir vanleg i framtidsskulen: Elevane tek tak i ei konkret problemstilling og utforskar henne i eit tverrfagleg perspektiv. Å oppbevare mat er ein kvardagskompetanse som dreier seg om teknologi, men òg om kjemi og fysikk. Gjennom å ta utgangspunkt i praksisproblem kan ein trekke inn dei tradisjonelle faga der det er naudsynt. Men kva er det som er nytt med desse læringsprosessane?

 

Sjølvorganisert læring

Det som er beskrive ovanfor, skjer kvar dag i store delar av verda, ofte i regi av Sugata Mitras Self-Organised Learning Environment (SOLE).[8] Mitra, som er professor i Educational Technology ved University of Newcastle i England, har gjennom meir enn 15 år forska på barn og korleis dei kan lære åleine utan lærar. Nøkkelen er enkel: Elevane må arbeide med spørsmål og problemstillingar som dei verkeleg er interesserte i.[9] Dessutan må dei ha tilgang til all mogleg informasjon, og dei må få arbeide sjølvstendig. Eit anna utgangspunkt og ein føresetnad for god læring er at elevane prioriterer arbeidet fram mot svara på oppgåvene, ikkje svara i seg sjølv, utviklar evner til å finne alternative og moglege svar, vurderer kva for svar dei skal velje, og ikkje minst gjev ei god framstilling av det dei har funne.

Mykje av poenget med framstillinga av oppgåvene er at elevane sjølve får anledning til å tenke meir inngåande over kva dei har funne, korleis dei kom fram til løysinga, i tillegg til å reflektere over korleis arbeidet gjekk føre seg, og kva dei eventuelt kan gjere betre neste gong.

La oss kome med fleire døme, og igjen vende tilbake til Asimov og Margie: Den siste tida har Margie byrja å interessere seg for eit spel der ho sjølv er sjef for ein dyrehage. Sidan ho også er direktør i dyrehagen, kan ho bestemme det meste sjølv, til dømes kor mange og kva slag dyr dei skal ha i hagen. Men sidan startkapitalen er liten, er det ikkje rom for alt ho ønskjer seg. Skulle ho gjennomføre alt, måtte ho få besøkande som betalte for seg, og for å greie det måtte ho òg drive marknadsføring. Etter fleire veker med speling har ho greidd å etablere ein dyrehage med 15 ulike dyr og med mange hundre besøkande kvar dag, men Margie ser på dei andre spelarane at det er mogleg å gjere det endå betre, så ho arbeider vidare med oppgåvene.

Gjennom spel kan Margie også lære matematikk, språk og andre fag. I dyrehagen må ho sette opp budsjett, utgifter og inntekter. Sjølv om det er dyra og dyrehagen ho er mest interessert i, lærer ho seg å gjennomføre økonomisk analyse for å planlegge utviklinga av dyrehagen.

Beskrivingane over er eit døme på ein lystdriven læringssituasjon som skaper motivasjon til å lære noko nytt – og også denne kunnskapen er nyttig og nødvendig. Kanskje kan slik praksisbasert læring nyttast meir i skulen alt i dag?

 

Korleis organisere læring?

Skuleklassene, slik vi kjenner dei i dag, vart ein gong til fordi det var ein enkel måte å bygge eit landsomfattande skulesystem med like standardar – eit system vi har vidareført fordi det har vore eit politisk ønske om ikkje å skape for store samfunnsforskjellar. Og nettopp difor har alle gått igjennom det same skuleløpet – sjølv om mange av elevane har eigenskapar og føresetnader for å klare skuleløpet raskare eller betre under andre modellar og system.

Men kva om vi forlèt dei gamle føresetnadene for den norske skulen, og seier til oss sjølve at målet ikkje lenger er å skape eit skulesystem med størst mogleg likskap, men i staden størst mogleg framgang for den einskilde? Kan hende vil ein slik skulemodell skape større forskjellar mellom ungane, men kan òg fange opp og vere med på å løfte dei svakaste elevane endå meir?

I dag har vi teknologi og metodikk til å utforme skulekvardagen på andre måtar enn tidlegare. La oss difor byrje fyrst som sist med å kvitte oss med ordet klasse. Det finst inga klasse i framtidsskulen, men derimot små og store grupper som jobbar saman om ulike tema. Ja, tenk om vi delte skuleåret inn i forskjellige tema, der kvar skule kunne velje kva tema dei sjølve ville arbeide med – når det passa dei.

Og kva med læraren? Dei viktigaste oppgåvene til lærarane i framtidsskulen blir kanskje å bidra til auka motivasjon, til å finne og legge til rette for dei viktige spørsmåla, og til å bistå sosialt – særleg hjelpe dei som av ulike grunnar ikkje finn seg til rette i skulekvardagen. Om alle kan jobbe med noko dei er interesserte i sjølve, blir det òg rom for elevane til å vise at dei meistrar noko godt.

 

Framover

Asimov såg for seg framtidsskulen på sin måte, men det er lite som tyder på at Asimov får rett når det gjeld måten å organisere læreprosessane og skulen på. Vi kjem truleg ikkje til å sitte berre med kvar vår maskin eller kvart vårt nettbrett. Fordi? Fordi det rett og slett ikkje appellerer til oss som sosiale skapningar. Det er ikkje morosamt i lengda for born og unge å arbeide berre på denne måten. Menneska ønskjer å søke fleire former for sosial kontakt, ikkje berre gjennom nettet.

Om ti til femten år vil omtrent alle læremiddel vere digitale. Vi nærmar oss ei tid der vi vil kommunisere med maskiner og kunstig intelligens i naturleg språk, og der vi vil gjere oss nytte av automatisk omsetting på vår eigen telefon. For teknologien finst, og mest truleg vil det ta mindre enn eit tiår før dei fleste av oss bruker han dagleg. Som eit lite sidespor og apropos tok det mindre enn femten år å få dei fleste av oss til å lære seg å bruke nettbank, bestille tog- og flyreisene på nettet, og handle varer og andre tenester digitalt. Menneska er tilpassingsdyktige.

I framtidsskulen kjem vi til å eksperimentere meir med andre måtar å designe læreprosessar på, både for den einskilde eleven, og for ungar i større sosiale samanhengar. Adaptiv læring er på god veg inn i skulen, og er eit område der det blir satsa milliardar av kroner kvart år, ikkje minst frå dei store amerikanske forlaga – som utviklar nye individsentrerte læreprosessar. Dette gjer dei fordi det skaper betre læringsutbytte enn kva tradisjonelle skulebaserte læreprosessar gjer.

Dei tradisjonelle læreprosessane bygger på eit kunnskapssyn der kunnskapen er noko ein kan overføre frå ein person – læraren – til ein annan – eleven. Eit slikt regime har i seg liten fleksibilitet, kombinert med ei rigorøs testing av elevane, noko som i seg sjølv bidreg til ei overdriven vektlegging av å nå dei aktuelle læringsmåla – meir enn av gleda ved å lære, som er drivkrafta i til dømes SOLE-pedagogikken.

Og difor er stor vektlegging av PISA og dei andre nasjonale prøvene feil strategi – ikkje fordi det dei måler er uviktig, men fordi samfunnet vil krevje kompetansar som vi ikkje kan måle i dei tradisjonelle PISA-testane eller dei nasjonale prøvene, kompetansar elevane i skulen i dag knapt lærer. Skal vi bygge ein skule for framtida, treng vi eit skulesystem med meir fleksibilitet – fleksibilitet til å endre læreprosessane og til å endre måten læring blir evaluert på. Kan hende er poengsummane frå eit dataspel ein like god indikator på kunnskap som karakterar frå ein tradisjonell eksamen?

Framtida vil gjere det mogleg å skape ulike slag læreprosessar som ulike elevar vil finne interessante, som gjev rom for individuelle tilpassingar avhengig av tidlegare kunnskap, motivasjon og situasjonsbestemte faktorar. I dette bildet endrar rolla til lærarane seg. Kanskje skal ikkje læraren lenger vere instruktør og forelesar, men i staden ein tydeleg læringsleiar? Ein med hovudansvaret for å motivere og inspirere, meir enn å instruere og kontrollere. Det dreier seg ikkje om teknologi som ny reiskap, men om teknologi som infrastruktur for sosial samhandling.

Om vi klarer å utnytte moglegheitene, kan det hende at Margie faktisk kjem til å sjå skulen i eit anna lys. Kanskje vil ho ein dag innsjå kor heldig ho er som får lære i sitt eige tempo, som får samarbeide med andre elevar om ulike oppgåver, og som får spele dataspel og andre rollespel på skulen. Då kan den framtidige skulen bli meir morosam og interessant enn skulen er i dag.

Ny teknologi gjer det mogleg å skape læreprosessar som er både meir motiverande for elevane, som skaper høgare læringsutbytte, og som gjer at ein lærer raskare både i individuelle og sosiale læreprosessar. Ville det ikkje vore smart om vi forsøkte å nytte desse moglegheitene betre?

 

 

[1] Novella kom fyrst ut i ei barneavis i 1951, men er seinare trykt opp i 1954-utgåva av The Magazine of Fantasy and Science Fiction, og i Earth Is Room Enough (1957), 50 Short Science Fiction Tales (1960) og The Best of Isaac Asimov (1973). Les novella her: visual-memory.co.uk/daniel/funtheyhad.html Lese 15.7.2015

[2] www.smartoving.no Lese 15.7.2015

[3] Rapporten kan du lese her: iktsenteret.no/ressurser/monitor-skole-2013

[4] Sjå www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMHE/02%20Barnehage%20og%20oppl%C3%A6ring/episerver/Thomas%20Nordahl-%20Tilpasset%20oppl%C3%A6ring.pdf Lese 10.8.2015.

[5] www.techrepublic.com/article/ibm-watson-the-inside-story-of-how-the-jeopardy-winning-supercomputer-was-born-and-what-it-wants-to-do-next/ Lese 10.8.2015.

[6] www.ibm.com/news/za/en/2014/10/08/Z027713X96105D22.html Lese 15.7.2015

[7] PISA står for Programme for International Student Assessment og er ei internasjonal undersøking av skulesystema i ulike land, i regi av OECD.

[8] Nokre av døma på bruken av denne metodikken finn du her: tedsole.tumblr.com Lese 10.8.2015

[9] Døme på slike spørsmål finn du her: www.theschoolinthecloud.org/big_questions Lese 15.7.2015

 

Blir Jill Watson din neste lærer ?

Arne Krokan 2 Comments
http://www.wsj.com/articles/if-your-teacher-sounds-like-a-robot-you-might-be-on-to-something-1462546621

Kommer vi som har som jobb å bidra til andres læring (ofte kalt lærer) til å bli erstattet av roboter? Ikke i nær fremtid i alle fall i følge denne artikkelen. Selv om vi ikke blir erstattet, blir vi likevel utfordret av kunstig intelligens eller roboter, som noen kaller det.

I denne artikkelen møter du studenten som faktisk ikke skjønte at læringsassistenten var en robot, en tjeneste bygd på IBMs Watson.

En interessant side ved dette er at det faktisk var formalitetene og ikke innholdet i samtalene studentene hadde med læringsassistenten som gjorde dem mistenksomme. Den fulgte opp for systematisk og raskt i forhold til hva mennesker vanligvis gjør.

Når vi har kommet så langt i utviklingen at studenter ikke greier å skille mellom menneskelige og algoritmiske hjelpere, hva skal vi da med mennesker i denne jobben hvis algoritmene greier den like bra, for ikke å si bedre?

Det er et spørsmål som kommer til å dukke opp i mange sammenhenger fremover….

 

 

Hva har LadyGaga og Google til felles?

Arne Krokan 1 Comment

 Her er et utdrag fra kommende bok om Forretningsmodeller og forretningsutvikling. Kommentarer og innspill mottas med takk. Dette er den innledende delen av kapittel om big data

Bruk av big data som forretningsmodell

Hva har Google og Lady Gaga til felles? La meg begynne med Lady Gaga, som allerede i 2008 var en av de første artistene som begynte å bruke Twitter og siden er blitt blant dem med aller flest følgere.

Twitter og Facebook er tjenester artistene har liten kontroll over i det lange løp, fordi disse tjenestetilbyderne kan endre vilkårene for bruk. Derfor har LadyGaga drevet trafikken til sin egen tide, til LittleMonsters.com,[1] for da kan de bruke stordataene denne trafikken etterlot seg til å skape nye produkter.

Analysestaben til LadyGaga kunne for eksempel bestemme hvilke sanger som skulle spilles på en konsert ut fra hva publikum i det bestemte geografiske området hadde på sine spillelister på Spotify. Hun har brukt bilder skapt av sine tilhengere som motiver på T-skjorter og på den måten drevet opp salget av tilleggsvarer med over 30 %.[2]

Gjennom å analysere oppslag på Wikipedia, Twittermeldinger og andre sosiale medier kan musikkbransjen gjennom tjenesten Next Big Sound[3] finne ut om det er noen sammenheng mellom den aktuelle musikkens salgstall og omtale i sosiale medier, data dette de kan utnytte til å lage prognoser for salg av ny musikk basert på omtale disse får i sosiale medier. Slik kan plateselskapene plukke ut fremtidens vinnere.

Next Big Sound er i 2014 også blitt til Next Big Book, hele konseptet er flyttet over til analyser av bøker og forfattere i samarbeid med forlaget Macmillian. De fant at det var ”absolute overlapping correlation between traffic to an author`s Wikipedia site to book sales.”[4] Så hvorfor gjør en disse analysene? Fordi forlag så vel som plateselskaper ønsker å skape produkter publikum vil like, og ved å sjekke hva de mener gjennom sosiale medier finner en også en indikator på hva de senere vil like. Som gründeren av tjenesten, Alexander S White sa, -”If we can accurately measure where peope are spending their time and attention, we can better forecast where they will spend their money.” Dermed kan de bruke disse dataene til å målrette annonsering gjennom digitale medier og på den måten konsentrere innsatsen om områder der de for eksempel har lite salg fra før.

Spotify har også teamet opp med Next Big Sound slik at artister selv kan se hvilke sanger som er mest populære, i hvilke geografiske områder de blir spilt mest, samt demografiske data for lytterne. Artistene får tilgang til en dashboard med slik informasjon fremstilt i grafer.

Big data generer nye tjenester

Google har lenge brukt data som brukerne legger igjen når de bruker ulike tjenester til å skape nye og bedre tjenester. En av disse finner du i Google maps. der du kan se hvilke veier det lønner seg å kjøre til enhver tid, avhengig av hvor mye trafikk det er på de enkelte veiene. Disse dataene henter Google fra de mange telefonene som befinner seg på veiene. Androidtelefonene, som det jo er flest av, er utstyrt med Googles eget operativsystem. Her finner du Google maps som er forhåndsinstallert til å dele trafikkdata. Dermed blir trafikkinformasjon crowdsourcet[5] og brukt til å gi oss alle bedre navigasjonstjenester.

Mens vanlige GPSer vil vise oss korteste eller raskeste vei, gir Google oss nøyaktige estimater for hvor lang tid reisen vil ta gitt nåværende eller fremtidig trafikkbelastning For tjenesten vil lagre data og vise hvor lang tid en bestem distanse tar på et hvilke som helst tidspunkt basert på analyser av historiske data.

Disse dataene kan også brukes til å rute bilene på måter som gjør at den totale trafikken spres over flere alternative veier på en optimal måte. Det vil si at det bygges en form for kunstig intelligens inn i tjenesten, en algoritme som optimaliserer trafikkflyt basert på data fra hver enkelt telefon. Men forskere tror at dette ligger litt frem i tid.[6]

Gjennom oppkjøp av israelske Waze i 2013 har Google fått en tjeneste som utnytter trafikkdataene på enda smartere måter gjennom hva de kaller en ”sosiale GPS”. Waze kan lastes ned gratis på alle plattformer og vil gi samme navigasjonsegenskaper med ”turn-by-turn”, talemeldinger etc. Gjennom Waze er det innført elementer av gamification ved at en kan samle poeng i appen, for eksempel ved å rapportere om ulykker på veiene eller ved å ”kjøre over” figurer som finnes på kartene. I Waze kan brukerne også snakke med hverandre gjennom appen, få vite hvorfor det er kø på en bestemt strekning eller få vite hva bensinprisene er på nærliggende bensinstasjoner. Slik kombineres big data samlet inn automatisk fra ”dingsenes” GPS-enhet med crowdsourcede data som brukerne selv sender inn til systemene.

Og kombinasjonen Google Adwords og Waze gjør at Google også lett kan tilby lokasjonsbaserte annonser, og for eksempel gjøre oss oppmerksomme på ulike kjøpstilbud av varer og tjenester vi har signalisert interesse for, for eksempel ved at vi har søkt etter disse på Google, når vi kjører.

Big data skaper nye forretningsmuligheter og forbedrer tradisjonelle forretningsprosesser ved at data fra eller om andre forbrukere også kan benyttes til å skreddersy bedre tjenester for oss. Men det er også en annen side av denne utviklingen

Storebror ser deg.

Mange tenker at dette er litt skummelt. At Google kan kartlegge hvor du reiser fra og hvor du reiser til, hvor lang tid det tar og de vet hvem du reiser sammen med dersom det finnes flere smarttelefoner i den samme bilen.

En slik kartlegging av våre reisevaner vil mange finne ubehagelig. Google har derfor en mekanisme for å anonymisere disse dataene, slik at systemet ikke vet nøyaktig identiteten til hver av dem som avgir data. De oppgir også at de anonymiserer reisene og ikke lagrer data fra begynnelsen og slutten av reisen. Om dette er betryggende eller ikke avhenger av hvilken tillit vi har til aktørene.

Sett i lys av koblingen mellom amerikanske sikkerhetsmyndigheter (NSA) og de store amerikanske sosiale medieselskapene som ble avslørt av Eward Snowden, er det helt klart rom for at slik informasjon også kan misbrukes. I følge en Kanadisk undersøkelse som omfattet 23000 personer over hele verden, hadde 60 % hørt om Snowden, men bare 39% av disse hadde tatt praktiske forhåndsregler for å beskytte sine data på nett.[7]

Overvåkings og sitterhetsaspektene ved big data bringer selvsagt mer omfattende problemstillinger til torgs enn folks bekymring for hva dataene kan brukes til, men praksis viser altså at folk flest ikke er særlig bekymret for dette og at de fleste ser ut til å mene at de positive virkningene av å få slike data som blant annet Google tilbyr gjennom navigasjonstjenestene er mer positive enn de mulige truslene slike data kan utgjøre.

[1] https://littlemonsters.com/ Lest 25.11.2014.

[2] Historien i innledningen og dette eksempelet er hentet fra denne artikkelen http://smartdatacollective.com/bernardmarr/283251/what-uber-and-lady-gaga-can-teach-you-about-analytics Lest 25.11.2014.

[3] https://www.nextbigsound.com/ Sjekket 25.11.2014.

[4] Se omtale i denne artikkelen i New York Times http://www.nytimes.com/2014/05/26/business/media/music-data-analyst-turns-sights-to-books.html?_r=0 Lest 25.11.2014.

Sitat hentet fra denne artikkelen på NYT http://www.nytimes.com/2014/05/26/business/media/music-data-analyst-turns-sights-to-books.html?_r=0 Lest 25.11.2015.

[5] Du kan lese om hvordan dette foregår i denne artikkelen: http://www.theconnectivist.com/2013/07/how-google-tracks-traffic/ Lest 25.11.2014.

[6] http://www.theconnectivist.com/2013/07/how-google-tracks-traffic/

[7] http://www.theguardian.com/technology/2014/nov/25/edward-snowden-privacy-open-thread Lest 25.11.2014.

Hvor digitale er vi egentlig?

Arne Krokan 5 Comments

Denne uken har jeg foredratt på Statens personallederkonferanse, på utdanningskonferanse for helsesektoren, på konferanse for rekruttering til IKT fagene og på to konferanser for skolesektoren. Det som slår meg på alle disse arenaene er hvor lite utbredt forståelsen for at vi faktisk lever i et digitalt nettsamfunn er. Hvor få som har hørt om den sterkt voksende delingsøkonomien, som kjenner til hvordan industriens produksjonsmåter suppleres med ”3D-print” der en også kan lage reservedeler til oss mennesker, hvor få som har fått med seg at Google er i ferd med å lage biler som kjører uten sjåfør og hvor få som ser hvilke muligheter som ligger i fenomenet ”kunstig intelligens”.

De fleste av oss er ikke bare født i industrisamfunnet, med de lever også mesteparten av sine liv i det samme samfunnet, som konsumenter av industrisamfunnets varer og tjenester. Og det ser de ut til å være rimelig fornøyd med.

Men hva når det digitale nettsamfunnets tjenester overtar stadig større biter av industrisamfunnets tradisjonelle løsninger? Dette skjer i mediesektoren, der en stor andel av avisene i Norge befinner seg i en krisetilstand, noe som blant annet fører til omfattende oppsigelser pga bortfall av inntekter både fra abonnenter og annonsører.

Musikkbransjen er revolusjonert, men berørte egentlig ikke så mange mennesker, fordi det ikke var så mange som drev platebutikker.

En av de sektorene som står for tur til å endres nå, er utdanningssektoren. Denne teller i følge OECD hele 22 % av BNP i Norge, og om lag en million mennesker er berørt av endringene som lærere, studenter/elever, ledere, administratorer, osv.

Når en ser hva som har skjedd i musikkbransjen, i reiselivsbransjen og i mediene, er det utrolig at majoriteten av elevene i den norske ungdomsskolen fremdeles bruker en pc en time annenhver dag eller sjeldnere på skolen. Mens de samme elevene er kontinuerlig koblet til nett og et utall digitale tjenester utenom skolen.

Foreldre forteller om lærere som har ”outsourcet” ”dataundervisningen” til andre lærere, som lærer elevene å finne igjen filene sine, å bruke Word og PPT eller andre ”nytteprogrammer”, mens de selv fortsetter sin årelange pedagogiske praksis.

Og en prat med svært mange skoleledere, senest i forbindelse med dagens konferanse, slår fast at denne unnfallenheten ikke har noen konsekvenser for lærerne. Politikerne lar altså skoleledere og lærere få lov til å ikke følge opp politiske vedtak slik som i Kunnskapsløftet, der digital kompetanse inngår som en grunnleggende ferdighet.

Hvis politikerne ikke forstå hvordan samfunnet endres, hvis skoleeierne ikke forstår det, hvis skolelederne ikke forstår det, hva skal en da kunne kreve av lærerne?

Går det an å foreslå et nasjonalt utdanningsløft i regi av Digitalmisjonen, der alle berørte parter forplikter seg til å sette seg inn i konsekvensen av den økende digitaliseringen av samfunnet, samt å selv gjøre en ting som bidrar til å bringe oss nærmere målet?

Hvordan kan vi få det til i praksis?